Duften av nybakt brød Først i rekka å kreve skalken Skalken, det beste på hele brødet Skjær den tykk nok!
Med mors hjemmelagde sylte på Duften av sylte, fra hagen Solbær og rips og stikkelsbær Åh så godt det var
Komme hjem til duften av hjemmelaget saft Saftkokeren putrer og går og mor tapper saft på flasker Solbærsirup – ripsbærsaft og kanskje en dæsj med stikkelsbær i Varer hele vinteren og våren Åh den duften Hjemmelaget
Velkommen november Fredag og dagens første i måneden november Det snør og hagler ute Kanskje var det på tide med en slik ri eller to, tre Vinteren er i anmarsj, om litt, men ikke ennå Fortsatt er det litt igjen av høsten Det er sterke kast i vinden til tider – og håret flagrer vilt
Bare nevner det – selv om oktober går over i november – skal man ikke droppe å sjekke seg. Oktober og november står i fokus – men det gjør hver eneste dag også, står i fokus for å sjekke seg
November er årets ellevte måned etter den julianske og den gregorianske kalenderen. Den har 30 dager. Ordet er av latinsk novem som betyr ni; november var romernes niende måned. Gammelt norsk navn på november var «slaktemåned», eller gormåned. kopiert fra nettet
Â
StĂĄ deg vel inn i denne fredagen og forbi
Â
November
November er en gammel kvinne som ikke hĂĄper lenger. Da solen, den veldige elsker, forlot henne, trakk hun en grĂĄ kjole over sine magre skuldrer, og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.
Â
November er en gammel kvinne som angrer. Hylende rev hun høstens siste blomster av håret, så bøyde hun sine visne knær for stormens salmesang.
Â
November er en gammel kvinne som ingen vil gi husrom. Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel, og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer på vinterens lukkede port.
Â
Inger Hagerup
Â
diktet er kopiert fra nett
Og helt ut av det blå… så titter der frem en kusomre eller to Har du sett på maken!
Det starter i det små Som en liten spire, sammen med hundrevis av andre Et frø som har blitt sådd, og klarer seg Der starter det, fredfullt til å begynne med Det trenger varme og lys, og næring, for å klare seg Sammen med flere, kjemper de nå om plass Denne lille spire har funnet sin plass, og strekker seg mot alt dette lyset Det er så vakkert, alt den ser der den klatrer med forsiktige skritt, opp og opp
Hva som er målet vet den ikke, men det den føler, kjennes i hver lange rot Røttene søker etter jordens næring Tørste og energiske drikker de Helt til en dag, da blir spiren røsket i Revet opp med jord og røtter Alle sammen henger i løse luften Hva er det som skjer, roper de skrekkslagne i kor
I fra sitt trygge lille hjørne, til en utmark ukjent og kald Den har falt ut mellom alle de andre, i et kaos den ikke forstår Hvor den skulle vet den ikke, men der den står har den funnet ro Helt alene fant den ny jord, røttene drikker, og den vokser, den lille spire Der i utkanten står den stolt, og den ligner visst ikke på noen andre, der i ensomheten, ved en støvete landevei, og et lite vann
Langt der borte ser den noe, som kanskje kunne være dens likeens Der over engen, det grønne gresset og det vakre kornet Noe vakkert står der samlet, med gylne blad og vakker krone Som tusen soler, tenker spiren, og vet ikke selv hvor vakker den er Før noen forbipasserende snakker høyt; “se på denne da, så vakker og alene, en liten solstråle midt i en grøftekant”
Er det meg de snakker om, tenker spiren Den strekker hals for å kunne se i vannet Kanskje i speilingen vil den oppdage, hva de snakket om, de forbipasserte Da skjer det underligste av alle under, langs den støvete landevei En solgul krage brettes ut, og det skinner vakkert og gyllent i grøftekanten Med stolthet ser den seg selv i vannet, jeg er likeens som de der borte Kan de se meg…
Og langt der borte står de samlet, og ser mot grøften i andre enden Se der borte, sier de i kor, det er noe som lyser så vakkert opp Åh det kommer et samlet sukk, da de ser en solgul krone, som dukker opp fra grøftekanten og strekker seg høyt opp mot himmelen En av oss, sier alle i kor, men så langt der borte, hvorfor er den der Kom til oss, roper de så høyt de kan, men det høres ikke over engens sang Gresset og kornet står imellom dem – og en støvete landevei
De står der stolte på hver sin side De er alle frodige i lang lang tid Så en dag kjenner spiren at det skjer noe nytt og rart Noe faller fra den vakre kronen Et lite frø, og enda ett, og plutselig er det hundrevis Et vindpust tar i et tak, og frøene virvles opp Over den støvete landeveien, og høyt over gresset og kornet De lander de der hvor de andre står, sammen med tusenvis av andre frø
Så endelig møttes de, og kan være sammen, tenker spiren som står igjen Den falmer nå, litt etter litt, og når det første snøfallet kommer, bærer den tungt Den klarer nesten ikke strekke hals, for å se over til de andre lenger Sakte faller den ned mot jorden og faller i søvn under vinterteppet Den svever inn i en drøm, der den danser sammen med tusen gylne kroner Ikke alene, men sammen med sine
En vinter er over, og våren har slått røtter Småe spirer er på vei til overflaten Ved engen og det grønne gresset og i grøftekanten langs den støvete landeveien De er flere på begge sider, og strekker hals for å se hverandre Nikker ærbødigt i sommersolen, når den varme vinden har kommet til, og næringen fra jorda har gjort dem høvelig store De vokser vakkert gjennom sommer og høst – og står der stolte med de vakreste solkroner Og langs den støvete landeveien har de nå blitt mange flere
De lager en vakker rekke langs det lille vannet De speiler seg, og ser over engen og gresset, der kornet vokser Hvorfor de står slik på hver sin side, det lurer de på, disse vakre blomsterkroner Det som er bra, tenker blomsterkronene, som står langs den støvete landevei, er at de ikke står alene De ser på hverandre og er stolte Lite visste de at de startet der med bare ett frø Ett frø som ble til en spire – og som fra en spire som falt ut fra de andre, vokste seg stor og sterk der alene, i en støvete grøftekant
