Brått er den der igjen, fortida Bankar ikkje på, berre kjem, frekk og freidig, bardus på Kaos i hodet ei lita stund, heilt til det første tunge løftet er gjort Så flyttast ein etter ein brikke tilbake på plass Nåkre brikkar surrar rundt litt lenger enn andre, og det blir ekstra runder med korleis og kvifor Fortida som ikkje lar seg stoppe, men den kan plasserast Aksepterast og resonnerast Det er ingen annan måte Ein etter ein brikke, tilbake på plass Litt lenger bak denne gongen Som du så ofte får høre; fortid er fortid Det er bare det at den henger der, som eit spøkelse, som ikkje kjenner si besøkstid
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 12. mars 2025
Â
Â
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Â
Â
Â
Â
bardus – betydning et bardust innfall; … Betydning og bruk. uventet, uten forvarsel; hodekulls Eksempel. det kom litt bardus på oss; falle bardus på nesen kopiert fra nett
Deg selv på rett sted…. Høyt og lavt, eller midt på…. På rett sted til rett tid Rett tid og rett sted Når du våkner Du Alene eller sammen med noen Hva er rett sted Er det en fast plass, et betydningsfullt sted Der og da, eller tradisjon, ditt sted Ditt hemmelige sted Du og deg selv, akkurat der og da, tilfeldigvis på rett sted “På rett sted” kan være hvor som helst og når som helst Med venner eller familie, med kjæresten Deg selv på rett sted, er der du føler deg lykkelig, der og da Deg selv på rett sted, i livet
En følelse som kan komme mange ganger, gjennom livets mange faser Kanskje er du på rett sted en eller flere ganger, hvert tiende år Kanskje har du aldri følt du har vært på rett sted Du har aldri funnet rett sted for deg Uroen hindrer Eller, du bare tilpasser deg, og har aldri følt noe mer rett enn noe annet Det rette stedet er der du er til en hver tid Ikke noe mer spesielt enn det Bare du er trygg
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 26. april 2025
Â
Â
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Â
Â
Â
Dikt laget til bloggeren Utifriluft sin helgeutfordring samme dato Med litt endringer inspirerte det til ĂĄ bli dette diktet
Om du gjorde det, då visste du ikkje om meir Om du verkeleg meinte det, og gjorde det, då var du ikkje meir Då var du slukt av jorda og hadde ikkje innpass meir Ville du det, bli slukt av jorda, allereide då Nei, du ville være her, så lenge det var mogleg Kanskje ikkje for ein kvar pris, men det visste du ikkje før du stod der Det som var nøkkelen, når du stod der; valget Men det var ikkje sikkert du hadde koda til låsen, og kanskje ikkje nøkkelen passa Det var ikkje så enkelt som du skulle ha det til, valget Om du gjorde det, då veit du ikkje om meir, etterpå Etterpå er det for seint
Eit strå vaiar i vinden frå side til side, ganske så flott Nesten så det kitlar litt, der det gyngar Det er lengst av alle, og ragar høgt Pass deg då, ropar dei andre, vi vil også være der oppe som du Men strået høyrer ikkje, det ragar for høgt Ser ned på dei andre og solar seg i glansen Åh så herlig, tenkjer strået og lyftar toppen endå litt høgare
Med eitt kjenner strået eit lite søkk, ei smerte jagar opp mot toppen Ei lita barnestemme ropar fornøgd, sjå på alle stråa eg har samla her Strået er revet opp med rot, og trykt saman med alskens andre lange strå Kva er det som skjer, eg vil stå i vinden, kom og hjelp meg, dokke små
Dei strekkjer hals dei småe stråa, og eit lettans sukk går igjennom mengda Dei slapp visst unna, og får stå i fred, og at strået ropte, var det ingen som høyrde Så veks dei godt dei andre små, med betre plass enn dei hadde før Og det lange strået, om du lurer på, i ein grøftekant ikkje langt i frå
Det er nesten som om du ikkje vil vedkjenne deg at det er slik det er Tidens tann Den har innhentet igjen Du får rett og slett vondt i hjertet, og vil snu deg bort Dra med vinden, og viske ut linjene Men det går ikke Stå i det, er det du må Og det er så tøft Gråten sitter i halsen og øynene fylles med tårer Vær sterk, sier du til deg selv Vær sterk Du må igjennom det, og på best mulig måte
Hvorfor er det slik Hvorfor hvorfor hvorfor Så kjenner du at du savner pappa Men det hjelper ikke, for han er ikke her Han har reist for mange år siden nå Men du savner Også savner du mamma – hennes styrke gjennom alle år Styrken som nå svinner hen, dag for dag Og du har lyst å brøle som en skadeskutt bjørn Du vil ikke! Du vil ikke miste mamma Men du vet at det skjer, en dag Ikke akkurat nå
Livet har blitt så skjørt, skjørere enn noen gang før Som det tynneste porselen som har slått sprekker over alt Det skal så lite til, porselenet tåler ikke noe lenger Om du kunne gitt fra din styrke, og limt alle sprekker med den sterkeste styrke-lim Gråten sitter på innsiden Ditt livs mamma svinner hen, og det er livets gang på en måte Og det hjelper ikke at du ikke vil
En dag av gangen er nok om gangen Av og til må det bare bli slik, selv om du vil mer Av og til rekker du mye på en dag, og andre ganger føler du at en dag har rommet et helt år Så har du de dagene du ikke rekker å fylle med noe Men du vet, de blir fylt med “noe” selv om du ikke føler det slik De er fylt av deg og alt du foretar deg, som det å stå opp, spise, gråte, le, ligge på sofaen, lese, stirre i taket….. Dagene fylles, en dag av gangen
Du suser ned vegen, bak den andre, som er langt der framme Bremse, svinge, sjå rett fram, og halde balansen Ikkje for fort – då grip panikken tak Obs ei hole midt i vegen, og du treff sjølvsagt midt i den Phu det gjekk bra!
Så kjem du brått på tanken då du lærte å sykle Kor vanskeleg det var å halde balansen på to hjul På to hjul! Det er då det går opp for deg kva du held på med Du syklar i full fart på to hjul! Og du meistrar det!
Og i det du tenkjer det, byrjar du skjelve Stivnar i kroppen, høgt der over vegen, på to hjul Fokuser no Ikkje miste grepet Halde godt fast i styret og bremse sakte ned
Puste med magen Du kan fortsatt sykle, men du er ikkje den meisteren du ein gong var Du syklar med forsiktigheit Og, det viktigaste er at du fortsatt klarar det, og har balansen PĂĄ to hjul!
Du er sammen med venner og snakker om alt Bordet fanger og det går ikke ut døren Det blir igjen, og ingen snakker om det siden Om bordet er rundt eller kantete, så fanger bordet Du er trygg på det Og kommer det for øre, noe ingen andre skulle hatt kunnskap om, då har bordet flere hull, og bordet fanger ikke lenger
De gikk stille tilbake til sitt To stod igjen, ville ikke slippe taket Kjærligheten var så stor, og da de endelig fant hverandre igjen, ville de ikke gi slipp Så mange år, så mange dager, så mange timer, med bønnen om å bevare det kjæreste de visste om All uvisshet, all smerte, all hån og forakt Alt var visket ut i denne stund Sammen igjen, der kjærligheten vant over smerte og hat To mennesker som bare ville være sammen, men ble fratatt alt de hadde og trodde på Ribbet til skinnet Aldri om de fikk ta det som var gjemt innerst i sjela Sakte viskes tiden ut – de to fant veien tilbake – gjennom slagmarkens herjinger Det var aldri for sent – bare tiden stod imellom Kjærligheten viket aldri
Tankane vil nedover bakken Nedover bakken i full fart Men du vil ikkje ned DEN bakken Du vil ikkje havne i grøfta – kjenner at farta øker på, mister kontrollen Nei – ikkje denne gongen Djupe bremsespor – det ryker i bakken Stooooop! Hal i å dra! Drahjelp Opp igjen Den strake vegen, og oppover
