Smerten er så forskjellig, om du er kronikere eller ikke Av og til føler du bare for å la tårene renne Fortvilelsen som skyller over deg i noen hjelpeløse sekund Sliten Sliten av smerten som aldri forsvinner Oppgitt Oppgitt over situasjonen som kunne ha vært så mye annet Sint Sint og kampklar når følelsen av slitenhet og oppgitthet siger på Det er tungt rett og slett, å ha denne smerten på besøk hele tiden Hele tiden Den krever oppmerksomheten din døgnet rundt Men det kan være at den glemmer besøkstiden sin, smerten, og det er da du finner de gode pusterommene Pusterommene du jubler over og forsyner deg grådigt av Det er de øyeblikkene du ser mest av
Fortida, ikkje alltid like enkel Og når den bankar på, tenkjer du: var det slik det var? Og det var nok det På godt og vondt har fortida vorte gode, og mindre gode minner Det gjelder å snakke om dei, av og til Og når du gjer det, snakkar om det, kjenner du noko sårt som bygger seg opp Den fortida som var di notid den gongen, og du lurer på kva du eigentleg dreiv med Men då var det den verkelegheita som gjaldt
No er dèt som ikkje var, tilstades, og jaget kunne ha vore bremsa litt Men slik er det Ein ensar ikkje tida som har vorte jaga, før ein ser seg over skuldra Fortida har vorte lang Jaget har sakka akterut, og hælane bremsar i grusen så godt det let seg gjere Notida som ein higa etter å nå fram til, er meir til stades enn nokon gong
Du ser ut i lufta Har nettopp fortalt nokon litt om fortida Den fortida som har forma deg til mennesket du er i dag Ikkje alt, men mykje Fortida har gjort deg sterkare på så mange måtar Valga du tok var ikkje alle av like bra kaliber, men du tok dei, og står for dei Din kamp, di fortid Her og no klarar du å stå for den fortida som er di Noko sett og noko usett
En dag av gangen Langt der fremme ser du ting skje, men du rekker de ikke nå, for du er her Her og nå En dag av gangen Planlegging er av det gode, men ikke for mye, for å gape over for mye, kan lage floker i tiden Floker som ikke lar seg ordne opp i
Alt man vil og alt man ønsker, det ligger der Noe rekker du rundt neste sving, og annet smuldrer mellom fingrene Ønskene du hadde Planene og målene du satte Når det ikke går som du hadde tenkt Så ikke lag de så store, planene og ønskene Ikke ikke ikke
Ta det langs med, se dagen som den er, og deg som DU er Så når du dine mål, men kanskje ikke alle For du rekker ikke mer Du klarer ikke alt, og du ser det, i det fjerne Men det heter ikke å kapitulere, sånn er det med den saken Og det heter ikke resignasjon, det heter: “En dag av gangen, verken mer eller mindre” Det er der du kan stå
Kvifor delar du, kan nokon spørje om Kvifor… Og du svarar så godt du kan Men svara når ikkje fram og mistolkingar stangar mot deg Mesta så du dett i bakken og ikkje klarar røyse deg igjen
Men du røyser deg Om det ikkje er noko kall du har, så har du noko, ei stemme innom deg, som seier du skal fortsetje Ikkje ta innover deg alt det ubehagelige som blir sagt Ikkje lat deg knekke Bruk det du har av di indre styrke, og stå i mot
Kvifor, kan du lure på, er mennesket så ondskapsfullt Er det av rein sjalusi Har dei noko betre å bidrage med, så kom igjen Ikkje stå på sidelinja og send ut eder og galle Kom med det DU har, og kanskje blir du haurd på ein annan måte
Kvifor er det slik at nokon annan alltid veit betre Meiningar blir tråkka på, tonkar blir sønderknuste og orda tekne i frå deg Veit dei så mykje betre Kan dei så mykje meir Kom då, og bidra med det du kan og veit
Når du åpnar opp og delar av deg sjølv Ditt indre og di ærlegheit Di stemme kviskrar stille ut i dagen, så nesten ingen høyrer deg For du tør ikkje lenger
Ein veit aldri kva ein klarar, før ein har prøvd det. Ein må gi det ein sjanse, og derfra seie enten ja eller nei. Om ein ikkje prøvar, får ein heller ikkje vite. Vil du vite?
Latter og hender om ein annan, der ved stranda Leike i graset, byggje sandslott i strandkanten, og kanskje ta nåkre symjetak Varsamt stryk hendene gjennom graset Kvart eit strå kitlar mot huda På vegen heimover etter ein solrik dag, hender samanfletta og trygge Ein liten blome i håret, frå ei vakker lita hand Grasstrå heng fortsatt att etter leiken i graset, og små sandkorn trillar lett som sukker Ein bukett med ville blomar har komt i vatn, og ivrige små hender har falt til ro Enda ein dag er over der hender møter hender, og det hender så mangt og meget
Lufta siver sakte ute Du merker det nesten ikke, før det er tomt Helt tomt Du sitter der nesten litt slik apatisk Hva var det som skjedde Hvorfor blei det slik
Men du vet det Noe super til seg energien nesten litt slik usynlig Og sakte sakte tappes luften fra ballongen Bekymringen for alt og alle Alt du vil gjøre og ikke rekker
Vil så gjerne forstå Vil så gjerne ha innvirkning på det positive Og av og til får oppturen seg bare en smell Ytre faktorer du vet du ikke kan gjøre noe med Fordi det går sin gang
Sykdom Å være tilskuer Vite hva som skjer, sakte sakte Det gjør vondt langt inn i sjela, selv om du ikke vil det skal ha innvirkning Klart det har innvirkning
Hvorfor rammes den og den og den Hvorfor Og du står på utsiden og prøver ditt beste, men kommer ikke inn Det tar på Og du merker det ikke før det er alt alt for sent Lufta… Må fylle opp på nytt
Det tar litt tid Det med å fylle opp ballongen til den nesten sprekker For det er slik av og til – at det blir nesten for fullt også, i ballongen Vektskåla Balansen Bekymringen for alt og alle Din lille pleaser
Mette Josteinsdatter Kvalsvik november 2024
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Å være en pleaser handler om å være så opptatt av å imøtekomme andres ønsker og behov at du ender med å neglisjere dine egne. Hvis det skjer av og til, er det ikke så farlig. Men hvis det er et mønster som du drasser rundt på, kan det utvikle seg til å bli ganske nedbrytende for selvbildet over tid. kopiert fra nettet
Dagane imellom eller vi imellom dei Uansett går dagane og tida Og ikkje alt klarar å kome med, vi rekk ikkje rett og slett Men det vi rekk, er vel det som er det viktige
Som om du får tildelt ei lita skål med vatn ved fødsel, og du holder den i dine hender livet ut. Hos mange er skåla like heil og full, den tåler alt. Andre opplever brister under veis, og skåla mister noe av innholdet. Hos andre er den knust ved fødsel, og kan ikkje reparerast. Hos andre igjen, må skåla lappes og limes gang på gang, for å verne om innholdet som sakte siver ut, og det går ikkje å fylle på. Skåla du har fått utdelt er det livet du bærer. Skåla må tåle alt.
Mette Josteinsdatter Kvalsvik delt første gang 14. januar 2021
