Du kjem på det, der og då Minner strøymer på, på grunn av eit bilete du ser Barndomsheimen din Naboane sine hus Nausta Så lenge sidan, men allikevel så nært
Du ser deg sjølv, hugsar det så godt, då du skulle gjere ærend for mor Å gå til butikken var alltid stas, om det var handle varer eller hente posten Ned vegen, forbi Daniel-nauste, rundt svingen mellom to naust, og opp grusvegen – den bratte og lange bakken Du har teke med den fine dukkevogna Dukka ligg så fint og søv Halvvegs i bakken, ved mons-garasja, set du att dukkevogna Du snur rett og slett før siste kneika, og har ombestemt deg
Brått finn du ut at du har vorte for stor for dukkevogn Eller, rettare sagt, du blir litt flau, og tenkjer ditte var barnslig, med dukkevogn og greier Du vil ikkje at nokon skal sjå deg med dukkevogna langs vegen Rett og slett for barnslig, kjem du til Dukkevogna står igjen til du har vore og handla, tett inn med hekken der i vegen Du tek den med heim, og det var kanskje siste gongen du gjekk tur, og leika med akkurat den Blå og flott, med baby-teppe til dukka
Sånn er det, når ein brått verte for stor for slikt, det er rett og slett for barnslig Då er den epoka over Kva som kom etterpå er uklart Barnepike/trillepike, var vel neste steg Passe andre sine ungar, etter skuletid og i helgar Det var stas det Då trille du barnevogn, men det vart noko heilt anna
Minna Det er ei heil bok inn i deg Heile livet Og desse minna dukkar opp når minst tenkjeleg I dag var det eit bilete som mana fram dukkevogna som ikkje var populær lengre Rett og slett for barnslig Og det fant du ut heilt på eiga hand Men, du var nok redd for kva dei andre kom til å seie, så nokon måtte nok ha sagt noko, som du kanskje kom på, på vegen Nei, dukkevogn skulle du ikkje verte sett med Katten Morre, og sjølvsagt Gråkatten, likte seg godt i vogna, berre den stod stille Og stille stod den
Hun ruslet langs grusveien, nedenfor sjøbudene De stod i geledd, sjøbudene, rad på rad Det var sommer, og grusen var knusktørr Sjøen skvulpa inn langs fjøra, det var fjøre sjø Humla susa og graset var høyt Hun hadde en avtale og ville gå til grinda Ville ikke gå alene, og de blei to Grinda, den finnes ikke lenger den Det er så lenge siden, ett annet århundre Grinda måtte åpnes for at bilene skulle passere Der ved kufella, i svingen Det blei ingenting av det som egentlig skulle skje Så de ruslet hjemover og dagen gikk
De skulle ikke vært to bare en, var svaret Det er så lenge siden, og grinda er ikke lenger Ikke er grusveien heller, og bare noen få av sjøbudene står igjen Det er tankene som fyker, like raskt som en sykkeltur ned grusveien, uten hjelm Frihetsfølelsen sitret i kroppen, og gleden var en fryd ned den bratte bakken Full fart på grusen – og ikke være redd ett sekund Det var nok av andre ting å være redd for Grus i skrubbsår for eksempel, det var ikke godt i det hele tatt Men det var en del av tiden Pyrisept og plaster hadde de da nok av i skapet Så forsvant grusen og den svarte asfalten tok over
Mette Josteinsdatter Kvalsvik juli 2024
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
Geledd er en rekke av personer som er oppstilt på linje, enten ved siden av eller bak hverandre. Ordet ble tidligere ofte brukt i militær sammenheng kopiert fra nett
Det starter i det små Som en liten spire, sammen med hundrevis av andre Et frø som har blitt sådd, og klarer seg Der starter det, fredfullt til å begynne med Det trenger varme og lys, og næring, for å klare seg Sammen med flere, kjemper de nå om plass Denne lille spire har funnet sin plass, og strekker seg mot alt dette lyset Det er så vakkert, alt den ser der den klatrer med forsiktige skritt, opp og opp
Hva som er målet vet den ikke, men det den føler, kjennes i hver lange rot Røttene søker etter jordens næring Tørste og energiske drikker de Helt til en dag, da blir spiren røsket i Revet opp med jord og røtter Alle sammen henger i løse luften Hva er det som skjer, roper de skrekkslagne i kor
I fra sitt trygge lille hjørne, til en utmark ukjent og kald Den har falt ut mellom alle de andre, i et kaos den ikke forstår Hvor den skulle vet den ikke, men der den står har den funnet ro Helt alene fant den ny jord, røttene drikker, og den vokser, den lille spire Der i utkanten står den stolt, og den ligner visst ikke på noen andre, der i ensomheten, ved en støvete landevei, og et lite vann
Langt der borte ser den noe, som kanskje kunne være dens likeens Der over engen, det grønne gresset og det vakre kornet Noe vakkert står der samlet, med gylne blad og vakker krone Som tusen soler, tenker spiren, og vet ikke selv hvor vakker den er Før noen forbipasserende snakker høyt; “se på denne da, så vakker og alene, en liten solstråle midt i en grøftekant”
Er det meg de snakker om, tenker spiren Den strekker hals for å kunne se i vannet Kanskje i speilingen vil den oppdage, hva de snakket om, de forbipasserte Da skjer det underligste av alle under, langs den støvete landevei En solgul krage brettes ut, og det skinner vakkert og gyllent i grøftekanten Med stolthet ser den seg selv i vannet, jeg er likeens som de der borte Kan de se meg…
Og langt der borte står de samlet, og ser mot grøften i andre enden Se der borte, sier de i kor, det er noe som lyser så vakkert opp Åh det kommer et samlet sukk, da de ser en solgul krone, som dukker opp fra grøftekanten og strekker seg høyt opp mot himmelen En av oss, sier alle i kor, men så langt der borte, hvorfor er den der Kom til oss, roper de så høyt de kan, men det høres ikke over engens sang Gresset og kornet står imellom dem – og en støvete landevei
De står der stolte på hver sin side De er alle frodige i lang lang tid Så en dag kjenner spiren at det skjer noe nytt og rart Noe faller fra den vakre kronen Et lite frø, og enda ett, og plutselig er det hundrevis Et vindpust tar i et tak, og frøene virvles opp Over den støvete landeveien, og høyt over gresset og kornet De lander de der hvor de andre står, sammen med tusenvis av andre frø
Så endelig møttes de, og kan være sammen, tenker spiren som står igjen Den falmer nå, litt etter litt, og når det første snøfallet kommer, bærer den tungt Den klarer nesten ikke strekke hals, for å se over til de andre lenger Sakte faller den ned mot jorden og faller i søvn under vinterteppet Den svever inn i en drøm, der den danser sammen med tusen gylne kroner Ikke alene, men sammen med sine
En vinter er over, og våren har slått røtter Småe spirer er på vei til overflaten Ved engen og det grønne gresset og i grøftekanten langs den støvete landeveien De er flere på begge sider, og strekker hals for å se hverandre Nikker ærbødigt i sommersolen, når den varme vinden har kommet til, og næringen fra jorda har gjort dem høvelig store De vokser vakkert gjennom sommer og høst – og står der stolte med de vakreste solkroner Og langs den støvete landeveien har de nå blitt mange flere
De lager en vakker rekke langs det lille vannet De speiler seg, og ser over engen og gresset, der kornet vokser Hvorfor de står slik på hver sin side, det lurer de på, disse vakre blomsterkroner Det som er bra, tenker blomsterkronene, som står langs den støvete landevei, er at de ikke står alene De ser på hverandre og er stolte Lite visste de at de startet der med bare ett frø Ett frø som ble til en spire – og som fra en spire som falt ut fra de andre, vokste seg stor og sterk der alene, i en støvete grøftekant
Pinni Konglefrø! Hallo er du der? Pinni! Du må våkne!
Pinni Konglefrø snur seg rundt i sengen og hører noen rope langt langt vekke Det må være drømmen som styrer, går det gjennom hodet, og snur seg tilbake under den varme dyna
Pinni hopper opp i sengen, hva er det som skjer? Dette var ingen drøm, men ren virkelighet
Hva er det – hva er det – brenner det? Det er det eneste hun kommer på å si
Ja kanskje det, svarer det ved døren, på himmelen Det er en venn på stien, som har kommet og vekket Pinni midt på natta
Kom og se kom og se! Det er nordlys på himmelen Selveste Aurora er her!
Pinni kommer seg i varme klær og ut døren, tidsnok til å se det vakre lyset som danser så vakkert på himmelen Åhhh sier de i kor, de som er der Det tar nesten pusten fra dem, så vakkert er det
Pinni ser og ser Et flammehav av vakker dans Så rart, at lyset kan danse slik, midt på natten Lyset og stjernene Nesten som de blinker om kapp med lyset, de tusener av stjerner
De står der en stund og ser Så svinner det hen og blir nesten helt borte Pinni takker for at vennen kom og vekte henne Dette ville hun ikke være for uten Takknemlig går hun til sitt, og krøller seg under dyna igjen
Neste morgen våkner Pinni Konglefrø med ett “pang” Hun har ramlet på gulvet Auuu roper hun ut, men ingen hører henne Det er jo såpass lydtett i husene rundt ved stien, heldigvis Pinni stavrer seg på bena og kjenner etter at alt er like helt Ja, alt er bra! Så faller hun i tanker over nattens opplevelser Nordlyset Den vakre Aurora som danser over nattehimmelen Det var en fantastisk opplevelse
Pinni Konglefrø strekker seg høyt, høyt, og kjenner ennå en gang etter om det er noe som er skadet etter fallet Nei, Pinni er like hel, takk og lov Frokost er unnagjort, og dagen ligger i startgropen Det er stille langs stien
Det er så rart å tenke på at høsten har tatt i en jafs Bladene faller til bakken og lager et fint teppe her og der Nakne trær Heldigvis bor de slik til at de er beskyttet, selv om trær blir bladfrie Ingen ser de
Det går i en dør, noen roper noe, og Pinni stikker hodet ut i døråpningen God morgen Pinni! Vil du ha en kopp kaffe? Kom hit da! Og Pinni er ikke vanskelig å be Pinni Konglefrø triver en jakke fra knaggen ved døra og strener over veien og inn til naboen Nå skal det smake med nytraktet kaffe
Høsten har slått til for fullt Langs stien er det ikke så mye aktivitet lenger All innhøsting er ferdig Bladene faller til bakken og lager herlige tumleplasser for større og mindre
September kan overraske, også denne gang Sommertemperaturen kom tilbake, og elva roet seg Det tørker litt i bakken
Om nettene er det duggfriskt – og når sola kommer opp tidlig morgen, er det tusenvis av vakker kunst langs stien Kunst av spindel…. De iherdige arbeidere – nesten et usynlig nett – men med dugg hengende, blir det vakker kunst selv om det ikke er noe morsomt med all spindelen
September altså! Pinni Konglefrø strekker seg mot sola og gjesper høyt
God morgen, hører hun bak seg, og skvetter til En nabo var kommet forbi Det er så masse spindel, sier naboen, har du sett, det er helt tett i tett Pinni ser seg om, og det er sannelig sant Det duver som hengekøyer over alt Og sola skinner så vakkert gjennom høstløvet
De tynneste tynneste tråer er spunnet og sola leker seg gjennom det ene spindelnettet etter det andre Det er som en bølge mot høstmorgenen En bølge av vakker kunst Men også litt skummel da Det er ikke noe morsomt å få i ansiktet
Det er så varmt! Skikkelig sommer i september Men, det er ikke første september det har vært slik, fortelles det Mang en gang har september kommet med varme dager, også oktober kan slå til slik
De begynner å våkne til liv langs stien Og alle er overveldet over all spindel som er rundt dem Noen synes det ser skummelt ut ja, mens andre igjen synes det er ren kunst
Varmen slår mot dem, og det foreslåes å bade i dammen som er igjen etter alt regnet som har vært De fleste vil bade Det er trygt der i dammen – og ingen står i fare for å være uheldige å flyte med strømmen En liten badekulp rett og slett
Det er en fin stund i strandsonen ved dammen Noen har tatt med mat, og det er selvfølgelig med blåbærsylte som pålegg, for de som vil ha det Det er mye igjen på lager, så alt blir ikke spist opp FØR vinteren
De bader og koser seg, og bare nyter denne gode høstvarmen
De får kjølt seg litt ned, noen og enhver, og Pinni har fått en god stund sammen med sine gode venner
Pinni Konglefrø takker for laget, og sier hun vil gå seg en tur Roper “hade” til de som er igjen der ved kulpen, og rusler avgårde på rotarystien Så fredelig
Noe surrer rundt hodet på Pinni, og det er et insekt som vil sanke nektar, ser det ut til Det finnes så mye spennende, tenker Pinni med seg selv Og så mye vakkert! I egne tanker, ser ikke Pinni hvor hun tråkker, og plutselig bare ligger hun der Hva skjedde?! Hun snublet visst Men hva snublet hun i?
Store røtter var det Pinni hadde gått seg på De stakk opp over alt, og hun hadde gått i egne tanker, og ikke sett seg for Hun fikk en rot rett i hodet, så hun falt i bakken Og snublet rett og slett over en stor sopp, i fallet At hun ikke så den da! Litt vondt i hodet har hun, når hun setter seg opp og kjenner etter, ellers er alt like helt heldigvis Når hun ser seg rundt, er det første som slår Pinni, at akkurat her har hun ikke gått før Kjenner ikke igjen stedet, selv hvor mye hun og vennene har saumfaret rotarystien
Pinni sitter mellom mange sopper Er noe av dette spiselig da, tenker hun med seg selv Ikke vet hun Hun er ingen sopp-kjenner, og ingen av vennene hennes er det, etter hva hun kjenner til
Det er en liten hule der også Ubebodd ser det ut til Hmmm er dette et sted noen kan flytte til, om det trengs? Ja, for det er jo ikke SÅ lenge siden noen måtte flytte lenger opp i stien, på grunn av alt regnet Og, dette så ut til å være et fint nytt sted, om noen trenger det Pinni ser seg om, og prøver memorere stedet
Det er mye sopp her, tenker Pinni, men, det er det nok flere steder, så det er IKKE noe kjennetegn, kommer hun til Hmmm Pinni løfter blikket, rusler litt bort fra stien, og der, i lysningen, ser hun det hun er ute etter Hun ser toppen av fjellet, hun ser treet, og hun ser et skille på stien, og en sitteplass for mennesker der Dette må være merket! Herfra er det bare å gå rett inn i lyngen – fra veiskillet – også er hulen å finne Det kan da ikke være vanskeligere enn som så, tenker Pinni med seg selv
Pinni har ikke vært så langt borte fra hulene før Ikke så nærme grusstien heller, på lenge Og når hun hører det knaser i grusen, løper hun inn i lyngen og mellom trærne igjen, og bare titter frem bak blåbærlyngen Det er mennesker som går fort forbi både ene og andre veien Og der var det noen med hund også, og det var like før snuten kom bort i Pinni, så nære var den, hunden, selv om den gikk i bånd Phu!
Best å finne veien tilbake til de andre Denne turen kan være et prosjekt for en av de andre dagene Finne tilbake til denne hulen, tenker Pinni med seg selv Og i det hun snur seg, og går mot soppen hun snublet over, kommer noen av vennene hennes gående, heseblesende, med redde øyne Er det her du er?! Vi blei så bekymret for deg! Vi fant deg ikke hjemme og ingen hadde sett hvor du gikk – så da bestemte vi oss for å lete etter deg Og de hadde jo heller ikke vært så langt inne i lyngen før, og blei overrasket og glade over hulen Pinni hadde funnet
Med ett høres et brak og tusen knas, og noe fyker forbi, med millimeters avstand Hva i alle dager!!! Det var en hund som løp der, uten bånd Åh herligheten – la oss komme oss i tryggere omgivelser roper de, og løper tilbake i den retningen vennene kom fra Heldigvis fant de lett inn på stien der de bor, og var lettet over at alle var like hele etter løpeturen
Nå var det flere som visste om den nye hulen, og Pinni slapp å memorere veien dit
For en dag og opplevelser Pinni er glad hun er uskadd Kunne jo virkelig gått galt der, da hun gikk seg på de røttene og falt over ende Pinni grøsser litt når hun tenker på det, og at hun kunne ha ligget der og ingen fant henne Takknemligheten over vennene og stedet de har sammen, synker inn, og hun blir varm om hjertet Venner som passer på
Dråpen hang der på enden og kosa seg Den var så vakker, og alle beundret den Den hang godt og tok livet med ro Tok imot alle de rosende ord
Men noe var på gang En uro Noe vibrerte langt inne i dråpen Den klamret seg fast, men følte den ville eksplodere
Så skjedde det noe Et kraftig plopp, og en revnende følelse Hva skjer, roper dråpen Åh hei, hører dråpen en stemme fra under En vever liten stemme; det er bare meg
Og dråpen ser noe vakkert som henger En liten dråpe, ei vakker perle Kom du fra meg, spør den store dråpen Ja det tror jeg, sa den vakre perla
Kan jeg henge litt her hos deg? Den store dråpen følte seg vakrere enn noen gang før Og sa til den lille: bare heng her så lenge du vil
Blåbæra er høstet inn og august-været har seget på og hoppet rett inn i september Det er fortsatt lyst på kveldinga, men det merkes, at sommeren er på hell
Det er lunt og godt i hulene rundt om, og ingen har vært uheldige, siden den skaden med piggtråden for litt siden. Småfolket, ikke så mange som legger merke til… men den piggtråden blei lagt merke til, og ordnet opp i Godt er det!
Det har vært pannekake-lag i rotarystien Joda, med all blåbæra som vart plukka, måtte den jo lages sylte av, før alt blei frosset ned til kalderer dager
Blåbærsylte altså! Noe så godt å ha på pannekaka! Dette falt i god smak hos de fleste, selv om noen “bare” ville ha sukker på. Smaken er som baken, sies det….
Her om dagen måtte det redningsaksjon til Ja… for elva blei så stor at det flommet over og tok deler av hulen til en nabo Huff det var skummelt! Alt inventar blei reddet i siste sekund
Det er ikke bare bare, å bo langs en sti og ved en elv, som kan gå over sine bredder, for oss småfolket som egentlig ingen ser… Men vi hjelper hverandre og har lært oss å leve med det
Pinni Konglefrø er stolt og glad over stedet de har klart å bygge, sammen Hulene som passet så tilfeldig bra inn, da de trengte et sted å bo, de som først hang sammen
Nå krysser vi alle fingre for at regnet må stoppe, roper Pinni Konglefrø! Jaaaa roper alle Nå vil vi ha sol og en vakker høst!
Hulen der elva rant igjennom, er det ikke mye å gjøre med, men heldigvis er det ikke mangel på gode huler, så det blei organisert flytteaksjon litt lenger vekk fra elva, og inn i nytt bosted Selv om det er trist å måtte forlate noe som har vært trygt og godt, er det fint å få muligheten til å starte på nytt, et annet sted, i samme område som vennene bor i Og at alle tingene de er glade i, følger med på lasset
Det er godt å ha hjelpende hender, trygge og koselige naboer og venner
Noen å stole på Noen å prate med Og noen å være sammen med Venner og familie, tett i tett At noen bryr seg
Saft suse, det suser i serken! Det høres på lang avstand Det bruser over haugen Kom dere bort fra trærne mine! De hører ropene lenge før de ser henne Saft Suse! Løp for livet!
Plommer og epler fyker rundt ørene, og likeså hender og føtter De faller, panikken er til å ta og føle på, og de kommer seg unna i siste sekund Saft suse, det var på hengende håret, sa de, med store øyne og grønske på knærne Ikke èn eneste plomme eller ett eneste eple fikk de med i panikken Jo, en plomme i lomma til den ene – kleistra i fallet ved treet Saft suse, det der var tøft altså Slang er tøft! Litt slik barnlig tøffhet, mens de så på hverandre, og tenker sitt om hva mor kommer til å si om de skitne klærne Hysj! Dette er hemmelig, og vi sier ikke hvor vi har vært. Vi har bare lekt, og var uheldige, ikke sant? Jaaaaa de var enige om det De hopper på syklene som var gjemt i en grøft like ved, og sykler ned alleen, og ut på grusveien De stopper like før krysset, der de drar hver sin vei, og legger en plan Planen er å sykle dit en annen dag, litt senere på kveldinga, og kanskje har de mer hell med seg da De må bare finne på en historie hjemme først, så de kan være ute bitte litt lengre
Planen var klar, og de hadde nå en som skulle stå vakt, mens de andre plukket Lite visste de, om at i den andre enden av planen, var det også planer klare
Tyvene skulle ta`s!
Så var de der da, og sniker seg sakte opp alleen, og ut blant alle frukt-trærne Lille vakthavende skalv litt i knærne Han var minst, og fordi han var minst, og ikke rakk opp til alle greinene, måtte han stå vakt Så plystrer du høyt tre ganger med en gang du ser eller hører noe som beveger seg ved huset Forstått? jaaaaa…..
Kom igjen, hvisker den største, – la oss plukke plommer og epler! De hvisker høyt til hverandre mens de nærmer seg trærne – to ved plommene og de to andre ved eplene
Ingen hadde sett fugleskremselet som var komt til, siden sist Det var litt av en plan – men også litt slitsomt å stå der, hver eneste kvelding, i påvente at de skulle dukke opp igjen – men i dag ville det betale seg
Ser du noe? Neeeiiii ingen ting, svarer lille vakthavende Hun er kanskje ikke hjemme, roper han svakt tilbake Hyyyyyssssj….! Syntes jeg hørte noen som nøs Nøs du?! Neeeeeeiiii… Kanskje det var fugleskremselet som nøs? Fugleskremselet? Hvor? Åh det, det så vi ikke sist dere, gjorde vi? Neeeiiii hvisker de i kor, mens de hopper opp for å nå tak i greiner og plommer og epler Hmmm jaja fugleskremsler “lever” jo ikke – det er noe alle vet da, de lever bare på film
Lille vakthavende står og speider opp over alleen og mot huset Titter på de som ivrig prøver å plukke plommer og epler fra greiner som henger høyere enn høyt Så ser han brått bort på fugleskremselet, og glemmer helt at han skulle plystre Dere! hyssssssj Jeg tror fugleskremselet lever! Phø du da – ser du syner så tidlig på kvelden? hvisker en Neeeeeiiii jeg tror det lever, og nå kommer det gående mot dere, hvisker lille vakthavende ganske så mye høyere nå Han ser med store øyne på det som kommer vaglende mellom plommetrærne Det suser i serken!
Saft suse! Et levende fugleskremsel! Hjeeeelp!
Plommer og epler ligger strødd over alt, og opp i alt, står fugleskremselet, med en tyv i hver neve Hjeeeeelp roper de, vi har ikke gjort noe! Mens de ser i hælene på de som klarte komme unna
Saft suse, sier fugleskremselet Har dere ikke oppdragelse da Komme her og stjele fra meg Fy for en skam! Her sliter jeg med å få endene til å møtes, også skal jeg saft suse meg slite med tyver også
Hadde dere bare spurt, så skulle dere fått plukket, sier fugleskremselet Er det DU som er fugleskremselet, spør de to i kor Ja, det er meg, sier hun, og tar av seg masken Et par snille øyne kom til syne
Unnskyld, sier de to, nesten i kor, lille vakthavende og en med lommene full av plommer Unnskyld Vi mente ikke å stjele Men det er jo akkurat det dere har gjort her Ja, men det var vel mer “slang” vi var på – det sier den største av oss, at det er Åh sier han det altså Er det forskjell på slang og tyveri? Kanskje det..
De er ikke så høye i hatten der de står, slukøret fordi de er tatt, og fordi de andre bare stakk av Også er de litt redde nå, for hva som kommer til å skje Dama i kjolen – utkledd som fugleskremsel, var ikke sint, heller litt lei seg, så de
Dere må hjelpe meg og rydde i rotet her – og det må dere alle være med på, om dere skal komme unna med dette på en ordentlig måte Hvis dere kommer alle i morgen, så kan dere få ta med dere epler og plommer hjem, etterpå De ser på hverandre med store øyne Ja, for ellers kommer politiet da, og vi må kanskje i fengsel? Hun ser på dem med latter i øynene, men også litt alvorlig, for å virkelig sette standard Ja, hvem vet, sier hun Men det beste er å gjøre opp for seg Og jeg håper dere kommer alle som en, i morgen Så slapp hun taket i de to guttene, som med bøyd nakke lusket der ifra
Saft Suse ser etter de, og tenker med seg selv, at ja, det var spennende en gang, å dra på “slang” – det er vel noe man bare må prøve Og nå har de prøvd det – og må ta konsekvensen av det Saft Suse rusler sakte opp alleen, over bakken og ned mot huset – og det suser litt i serken når hun går – fra lag på lag med stoff. Tilbake står et fugleskremsel og ser ut i luften
Dagen etter står de der alle, også han som var størst De står der med store øyne og ser på fugleskremselet Lever det ennå, hvisker de til hverandre Det ser ikke levendes ut….. De skvetter til da de hørere en dør som åpner seg, og de hører suset fra serken, over bakken og ned alleen Saft Suse! Hun er i allefall ikke noe fugleskremsel De puster lettet ut De har jo blitt lurt, men forstår at det de har gjort, ikke var så lurt
De ber alle om unnskyldning – en etter en sier unnskyld, og sparker litt i gresset og ser i bakken De trodde bare at det var så veldig spennende å dra på “slang” fordi noen voksne hadde snakket om det, og flira av det, liksom Ja, “slang” er ikke mer lov – og jeg må nok ta en prat med foreldrene dere også, sier Saft Suse Det er bedre å spør om lov til å plukke – så kan det heller kalles for “lovlig slang” sier hun med glimt i øyet. Men la oss bare komme i gang og rydde her, så kan dere få litt frukt etterpå
De hjelper henne med å plukke opp all nedfallsfrukten Det skal gå til rådyrene som lusker rundt huset sene kveldstimer og nattetimer, forteller Saft Suse Så får de plukke litt av både plommer og epler, før de takker for seg og går derfra Noe mer “slang” skal de ikke på i allefall Det syntes de ikke var noe morsomt lenger, og de er litt bekymret over at Saft Suse må snakke med foreldrene deres
Det er ikke lov å stjele har de lært – og det var jo akkurat det de hadde gjort borte hos Saft Suse. Selv om de syntes det var flaut å bli tatt – var det fint å få gjort opp, og sagt unnskyld Snille damen som selger saft til butikken deres Det fikk de vite – for det fortalte hun dem at hun gjorde, laget saft Derfor navnet Saft Suse
De hadde lært en lekse alle sammen – og når det suset litt ekstra rundt de, tenkte de på Saft Suse og fugleskremselet Hun gikk alltid i kjoler som laget litt lyd, Saft Suse, derfor mente de det suset litt ekstra rundt henne også Tenk at hun hadde kledd seg ut som et fugleskremsel, for å fange frukt-tyvene!
Jeg ser deg ikke! Pinni roper så høyt hun klarer, men får ikke noe svar Halloooo! Nei, ikke noe svar i det hele tatt Så Pinni snur, og rusler tilbake på stien, mot huset sitt Da hører hun en stemme, fra andre kanten Springer i mot, og der står en av vennene til Pinni Konglefrø, fastklemt i noen busker Oi, roper Pinni – går det bra? Så ser hun at det er piggtrå som er årsaken til at vennen står fast Stå stille, så skal jeg hjelpe deg! Det var rusten piggtrå, og den hadde surra seg rundt ene foten Heldigvis ikke noe sår av betydning, og Pinni klarte sakte men sikkert å få vennen løs fra piggtråen Åh for ei lette, sier vennen Jeg vart så redd, og turte ikke bevege meg, og så bra at du kom forbi Ja, sa Pinni Konglefrø, jeg var på veg til noen andre, og fant ingen hjemme der, og på vegen i retur, hørte jeg deg rope Tilfeldighetene rår til tider Og den piggtråen – den har ikke noe der å gjøre Huff da – hvem som helst kan tråkke i den, så denne må vi få fjernet på et vis Vi får si ifra til grunneieren, blei de enige om
Vennen som skada, seg bodde ikke så langt ifra, så de gikk dit og fikk stelt såra Viktig å få vaska og rensa, bandasjert og slikt Passe på at det ikke blir betent – da må lege inn i bildet, rett og slett Dei kosa seg ei stund med en god kopp kaffe, før Pinni Konglefrø rusla videre hjemover
Der på stien, treffer hun vennen hun hadde vært og sett etter Blåbæra var ganske så moden så det var den som var årsaken til tomt hus på andre siden av stien
Pinni forteller raskt hva som nettopp har skjedd, og de rister på hodet av det Noe så skummelt Håper det blir fjernet, det som ligger der og er til skade for både dyr og mennesker Så tar Pinni turen sammen med vennen sin, tilbake igjen der hun nettopp hadde kommet fra
Pinni får smake av den gode blåbæra Mmmmm virkelig søt og god Og den skal bli til syltetøy etter hvert, sier vennen til Pinni, med et smil Tenk å ha slike godsaker når vinteren slår til da, er de enige om
Det er en fin dag, og senere, når Pinni ennå en gang går veien tilbake mot sitt eget hjem, ser hun flere som står på hodet i lyngen og plukker blåbær Kanskje jeg må ta en tur også, tenker Pinni Konglefrø Jeg som ikke er glad i å plukke bær i det hele tatt… Hmmm må tenke litt på det – for vil jeg ha noe i frysen, må jeg vel ordne det selv
Pinni gløtter så vidt på døra til vennen som skada seg tidligere på dagen, og der var alt bare bra De såra som var komt, var ikke så store… men forsiktighet er gull verdt, så viktig å passe på
Vel hjemme er Pinni sliten Alle dagens inntrykk suser i hodet, og hun legger seg godt til rette i godstolen Øynene faller sakte igjen
LIVET ER HER OG NÅ 
