I skrivende stund har det blitt mandag.
NĂ„ er det hele TI dager igjen til jul dere!
HĂžrer vinden ute i dag, og det kan sees i mĂžrket at det er overskyet.
Â
Â
I bloggverden ser det slik ut:
Â
Plass nr. 25 = TILBAKETILLIVET
FĂ„ et bedre liv ved Ă„ slippe ned garden
Â
Plass nr. 55 = DAMER FOR FAEN
Boller med tangzhong-metoden
Â
og
Â
Plass nr. 100 = MATVALĂRER
Byggrynsgryte, bygotto
Â
Â
Â
Det kan koste mye Ă„ slippe ned garden.
Slippe noen sĂ„ tett inn pĂ„ livet at en ikke har kontrollâŠ
Men det er ogsÄ viktig av og til, dette Ä slippe inn noen.
Â
Â
Jeg baker mye jeg, men har ikke prÞvd Tangzhong-metoden ennÄ.
GjĂžr liksom et jeg alltid har gjort, baker som jeg har lĂŠrt đ
Kjell Aukrust.
Bare navnet hans kan gi generasjoner av mennesker godhet i blikket og en fĂžlelse av Ă„ vĂŠre
med pÄ ei lita reise inn i en liten, og samtidig stor,
verden av raushet og underfundighet og vennlighet.
Aukrust var nemlig en helt egen planet, nei, han er det fortsatt.
Bare spĂžr verdens beste oppfinner og sykkelreparatĂžr, Reodor Felgen.
Â
Vi mÄ aldri glemme Kjells evne til Ä se det store i det smÄ.
Ja, en klisjÚ, men det fÄr sÄ vÊre.
Han var pÄ parti med folk, raringer og fe.
Med dem som vi ofte ikke har tid til Ă„ se.
Kjell Aukrust var, og for mange av oss er han fortsatt, medisin for alle regnvĂŠrsdager og nordavindskvelder.
Hel ved.
Helt der oppe med de stĂžrste innenfor faget fabulerende tekster og streker.
Hans tegninger og fabuleringer om det reneste respektfulle sludder, genialt enkelt og genialt vanskelig og med hovedfag innenfor kvalifisert vÄs, og andre ganger tatt pÄ det berÞmte kornet av det som skjedde i vÄr tulleruske offentlighet.
Â
Aukrust, som satte Alvdal og Tynset, og Bygde-Norge sÄ respektfullt pÄ det store norges-kartet,
forlot Kari, oss og FlÄklypa julaften 2002.
Familien bestemte at de ikke ville gÄ ut med det triste budskapet fÞr i romjula, sÄ de ikke skulle Þdelegge julestemningen for unger og annet godtfolk.
Â
Mannen bak det hele og fulle og smÄgale og fine, Kjell fra Alvdal, Aukrust, med en snillhet i dialekten og en kneggende latter.
Â
10. januar 2003, hadde nok VĂ„r herre selv tatt regien.
Kjell Aukrust ble stedt til den siste hvile fra en fullsatt Alvdal kirke,
med et vĂŠr snytt ut av et norsk vinterbygdeeventyr.
Â
Det knirket i snÞen da vi gikk oppover kirkebakken og hilste andektig pÄ statuen av Kjell, Solan og Ludvig.
BlÄ himmel, fargelagt med det siste innenfor naturens himmelhvelv av blÄhet.
Lav vintersol, hĂžy moral.
KjĂžttmeis i nekene.
Kanskje var det ogsÄ en liten pjokk som hoppet pÄ ski i lia,
men helt sikkert var det at nasjonen sendte en stor bukett frostroser med Kjell Aukrust.
VÄr herre, for dem som tror pÄ ham,
hadde gitt klar beskjed til dem det gjaldt i porten:
Det var i gÄr det,
den 12. desember, og min bursdag.
Â
En fantastisk dag fra ende til annen.
Fjelltur, bÄlbrenning, grilling og kino.
Den kunne ikke vĂŠrt mer perfekt!
Â
Â
Â
Fjellturen pĂ„ formiddagen var sĂ„ nydelig đ
Der fĂžlelsene lĂ„g litt utenpĂ„ â
pÄ deler av turen <3
Â
Â
Og hjem og forberede bÄlbrenning og grilling, glÞgg og godis, i Ytstevika.
Med den fantastiske himmelen som er her for tida, er det helt perfekt.
Â
Den perfekte dagen!
Masse hilsener pĂ„ nettet â hyggelige meldinger og telefoner đ
Og noen gaver vart det ogsĂ„ pĂ„ denne voksne dama đ
Jeg er sÄ heldig!
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
En fantastisk dag â og bĂ„lbrenning â det skal gjĂžres mere av!
Â
Og jeg tenker pĂ„ Margrethe i bloggen UTIFRILUFT â ei god bloggvenninne â som brenner bĂ„l sĂ„ ofte hun kan.
Det gir ro og fred â og jeg skal brenne mere bĂ„l!
I skrivende stund surrer en romantisk julefilm pĂ„ FEM â tre lys brenner for den tredje sĂžndagen i advent og ute lysner dagen litt etter litt, med blĂ„ himmel i gyllent lys.
Det er frost.
Minusgrader og fantastisk.
Vi er heldige pÄ denne siden av landet, med veret nÄ, og vi fÄr ta vare pÄ de gledene, for regnet kommer sÄ fort.
Men, skal det komme noe, mÄ det da vÊre snÞ!!
Â
Â
I bloggverden er det slik:
Â
Plass nr. 25 = MEGLERFRU1
Lavkarbo blautkake sukkerbrĂžd
Â
Plass nr. 55 = ENGLA`S KREATIVE VERDEN
Bli ny dag hosâŠ
Â
og
Â
Plass nr. 100 = ZOETICWORLD
Luke 13
Â
Â
Â
BlĂžtkake er godt, det spĂžrs bare hvilket fyll som er inn i kaka đ
Jeg elsker saftig bunn og jordbĂŠr â eller aprikos!
Â
Â
Alle skulle hatt en BLI NY DAG đ
Â
Â
Luke nr 13 đ
Det er 11 dager igjen til julafta.
Vi teller ned og det finnes sĂ„ mange herlige kalendere đ
à stÄ pÄ Alvdal stasjon og sjÄ tog som kjem og gÄr,
registrere kven som gÄr av og pÄ,
kjente og ukjente, undre seg over kva det er i dei store pakkane som blir lasta av,
prÞve Ä fÄ augekontakt med ei pen jente gjennom togvindauget,
sjÄ pÄ skotuppane sine om ho stirer tilbake.
Det kunne ein âsteiryssâ fylle mange timar med i Alvdal pĂ„ 30-talet.
Â
Men ein dag stÄr fjortenÄringen Kjell der av ein annan grunn.
Far og mor er med, kanskje har nokre av kameratane mĂžtt opp,
kanskje Simen og Bonden.
Kameratane skal sjÄ toget gÄ, mens Kjell og foreldra skal gÄ ombord.
Far, Lars O. Aukrust, er vald inn pÄ Stortinget for Bondepartiet,
og den uregjerlege gutungen mÄ fÞlge med til sjÞlve hovudstaden.
Â
Mor og far hadde lenge vore bekymra for kva det skulle bli til av den lite skuleflinke,
men idĂšrike guten dei hadde med seg.
Far hadde derfor lagt ein plan om at Kjell skulle bli bonde.
Den dagen faren trekte seg attende rÄ landbruksskule og politikk, skulle dei drive ein liten gard i lag.
Litt praktisk kunnskap kunne da vÊre kjekt Ä ha med seg, og Kjell vart plassert pÄ snikkarskule pÄ Elvebakken.
Der mĂžtte Kjell opp, liten av vekst og med feil klede, feil klassebakgrunn og feil dialekt.
Han blir dynka med lim og rulla i sagflis mens hÄnlatteren rungar.
Kjell gliser med, kva anna kan ein gjere?
Og sÄ kan ein lÄse seg inn pÄ dass og grine og fantasere om kva Simen og Bonden tar seg til akkurat no.
Â
Da tar han sitt fremste vÄpen i bruk, blyanten.
PĂ„ bordbitar tryllar han fram diverse kroppsdelar som gutar i den alderen er spesielt interesserte i.
Statusen veks i takt med storleiken pÄ det han teiknar.
Â
Men snikkar eller bonde vart han ikkje.
MÄlaren Henrik SÞrensen kom pÄ visitt til stortingsmann Aukrust som lobbyist for Statens kunstakademi.
Det kom fram at gutungen i huset ikkje gjorde anna enn Ä teikne, og SÞrensen ville sjÄ.
Meisteren likte det han sÄg, og tok med Kjell i fargehandelen,
der det vart kjĂžpt inn staffeli og lerret.
Den iherdige kunstnarspira frÄ Alvdal greip dei nye verktÞya og byrja pÄ Leon Aurdals mÄlarskule.
Da meister SÞrensen sÄg utviklinga, trekte han opp eit kort og ein penn og skreiv:
Â
Kjell Aukrust er eller skal bli maler â GĂ„r pĂ„ malerskole Slipp ham inn!
Tidlig lĂžrdag formiddag og fjelltur for hund og menneske.
Â
Â
Â
Det er sÄ vakkert.
Men fĂžler jeg bĂŠrer med meg sorg oppover i fjellet i dag.
Tenker en del pÄ de som har det vondt.
Tenker pÄ de som ser sine svinne hen.
Tenker pĂ„ de som mĂ„ forberede et siste farvel med noen nĂŠrmeâŠ
FĂžler at noen slĂ„r fĂžlge pĂ„ turen oppover i fjelletâŠ.
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Er sÄ takknemlig.
Er sĂ„ glad jeg er akkurat her og nĂ„âŠ.
Griper om det jeg elsker her pÄ jorden.
Komme meg ut og nyte hvert minutt jeg har anledning til.
Â
Â
Â
SĂ„ kjenner jeg noe i lommaâŠ
En kvistâŠ
Hvor lenge har den ligget der?
Tar den frem og ser pÄ den.
En Ăžnskekvist?
Tenker pÄ sÄ mange, og tenker pÄ noen spesielle.
Ănsker Ă„ sende ut energi og optimisme.
Kanskje har den slik kraft denne kvisten?
Â
Â
Â
Iallefall setter jeg den fra meg i varden pÄ Storevarden.
Â
Â
Â
Â
Og der lettet sorgen fra brystet ogsÄ.
Turen videre mot Nerlandshornet og hjem var som en lek.
Â
Â
Â
Kanskje er det noe i det?
Jeg tror det.
Jeg sender de varmeste tanker til de som sliter og har det vondt <3
RasismeâŠ
Hvorfor mÄ vi vÊre sÄ stygge?
Hvorfor tror du og jeg at vi er bedre?
Mye bedre enn de som ikke er som meg og degâŠ
For det er jo det, at de ikke ser ut som meg og deg eller lever som deg og meg?
For det er du og jeg som ser rett ut, lever pÄ den rette mÄten?
Det er vi som er som vi skal vĂŠre..
Det er bestemt i en slags lov â at om du er lys i huden og helst har blĂ„e Ăžyne, da er du som du skal vĂŠre.
Alt annet er utenfor
Â
Â
Â
Men brune vil vi bli â bare vi kan velge det selv liksom.
En slik fin liten brunfarge â farge huden vĂ„r â skifte Ăžyenfarge akkurat som det passer oss, med linser..
Men det motsatte blir med ett feil.
For det ser jo bare dumt ut.
PrĂžver Ă„ gjĂžre seg hvit?
Det er ubegripelig for meg at noen mennesker mÄ kaste ut stygge ord, mobbe og fysisk vÊre stygge.
Â
Â
Vi er alle stygge med hverandre til tider.
Med ord og blikk, med tanker og handlinger.
Men hvorfor hudfarge skal vÊre en avgjÞrende faktor det er meg uforstÄelig.
Hvorfor legning skal vÊre en faktor, det er for meg ganske uforstÄelig.
Vi er ALLE mennesker!
Vi har alle fÞlelser som sitter pÄ utsiden og langt inn i sjela.
Ingen av oss i det hele tatt er like.
Ikke en tĂžddel likhet.
Og er ikke det fantastisk?!
Â
Â
Â
Og allikevel er det mennesker som opphĂžyer seg â mener seg bedre enn andre â den perfekte raseâŠ
Vi er alle mennesker fĂždt inn i denne verden â om vi er hvite, brune eller hvaâŠ
HĂ„pet i Ăžynene ser man hos alle.
SĂ„rheten ser man hos alle.
Redsle ser man hos alle.
Gleden vises pÄ sÄ mange mÄter.
Kan vi ikke prÞve Ä glede hverandre istedet for Ä gjÞre alt sÄ utrygt?
Â
Â
RasismeâŠ
Diskriminering..
Det er trist.
Etter alle disse Ă„r â ogsĂ„ har vi ikke kommet lenger.
Skjellsord flyter.
Trykker ned, lager splid, raseri og utagerende hendelser.
Hvorfor tror jeg og du at vi er sÄ mye bedre.
Vi har en hud som kan blĂž,
et hjerte som kan blĂž,
og om vi ikke tar vare pÄ hjertet,
stopper det Ä slÄ.
Â
Â
RasismeâŠ
Om du er slik eller sÄnn, lys eller mÞrk.
Annerledes eller helt anonym.
Hvem bestemmer, hvem som ikke er eller er innafor?
Diskriminering av typer mennesker, typer rase.
SĂ„ hva er rasisme i dag?
Vi vet alle HVA rasisme er, egentlig..
Men i dagens samfunn mÄ man passe seg for hva man ytrer eller ler av eller ser humoristisk pÄ.
For det kan vĂŠre rasistisk..
Vi har en hud som kan blĂž,
et hjerte som kan blĂž,
og om vi ikke tar vare pÄ hjertet,
stopper det Ä slÄ.
Stjernene lyser pÄ hÞylys dag, sa min far.
Det er like mange planeter i universet som det er sandkorn pÄ Sola strand, og jordkloden er bare ett av sandkornene.
I framtiden kommer kineserne til Ă„ ta over hele kloden, sa han.
Vi stod i hallen i huset i Tafjord.
Jeg sÄ utover bygda og tenkte pÄ de lange sandstrendene pÄ Sola.
Jeg var vel en fem â seks Ă„r.
Hallen var i mĂžrkt brystpanel.
En gang jeg var alene hjemme, og det var jeg ofte, gjekk jeg gjennom den mĂžrke hallen og tenkte at egentlig burde jeg vĂŠrt mĂžrkeredd.
Eller husredd, som ungene sa.
Av og til krÞp jeg opp pÄ kjÞkkenbenken og ventet pÄ Ä se lys fra fergen kome rundt Seineset.
Mellom hallen og kjÞkkenet var det en dÞr som gikk til en stupbratt trapp ned til kjelleren hvor jeg ikke hadde lov til Ä gÄ.
Jeg gikk likevel nÄr ingen var der.
Det duftet kjeller, poteter med jord og eplekasser.
Av og til duften av nyvasket sengetĂžy som var rullet gjennom klesrullen.
Dagrun het hushjelpen og var en utadvent person med rÞdt hÄr.
Det var hun som kom ut pÄ terrassen i den varme augustsolen bak huset og sa at jeg hadde fÄtt en sÞster.
Jeg ble pliktskyldig med henne opp i andre etasje hvor min mor lÄ og sÄ helt utslitt ut og grÄt fordi hun syntes synd pÄ meg fordi jeg hadde vÊrt sÄ mye alene.
DÄpsferden gikk til Norddal kirke med kraftselskapets bÄt Lauparen med isflakene flytende i fjorden.
Fadderne var et lystig ingeniĂžrektepar.
Fruen rĂžykte kontinuerlig fordi hun var fra Finnmark, forklarte min mor, som selv tok en Blue Master for selskaps skyld.
Jeg syntes min mor var sensuell.
Hele lugaren var full av rÞyk og latter mellom isflakene. DÄpsbarnet mÄ ha vÊrt med.
Min far var lett irritert for at presten ikke sto klar i kirken, men mÄtte sendes bud pÄ.
Prester og politikere er det verste som finnes.
Presten kom over det snÞdekte tunet i Norddal i prestekjole med en mugge vann i hÄnden.
Det var iskaldt i kirken, og det var bare oss. Jeg turnet pÄ alterringen gjennom dÄpsseremonien.
SĂ„ bar det innover fjorden igjen med enda mer rĂžyk og latter og lukt av whisky og diesel.
Â
En gang jeg hadde vÊrt og reparert rattkjelken min pÄ verkstedet, sÄ jeg blodspor i alleen opp til huset.
Friskt, rĂždt blod mot hvit sne.
Folk sprang omkring og prĂžvde Ă„ holde meg igjen.
Men jeg fulgte blodsporene gjennom hallen og trappa og inn pÄ badet. Der satt nabokona Berta pÄ benken ved ovnen med spindelvevmÞnsteret og min sÞster bevisstlÞs pÄ fanget.
Jeg hÞrte min fars stemme pÄ telefonen fra kontoret.
Huset var fullt av folk. Jeg tenkte at her har jeg ikke noe Ă„ gjĂžre og gikk bort til skolen der ungene var.
Da kom den kritthvite bilen kjÞrende i vill fart pÄ den smale vegen mellom de mÞrke smÄ husene med min far ved rattet med konstant tuting og min mor apatisk ved siden av med min sÞster i armene.
Alle skrek opp.
Jeg sa ikke et ord.
Det var som en film. De sÄ meg ikke.
Alle ungene kastet seg pÄ kjelkene og fulgte etter bilen ned til kaia hvor Lauparen lÄ med motoren allerede i gang.
Fjorden var tett av is.
Jeg gikk bort til naustene for Ä vÊre alene og sto der og sÄ bÄten hogge seg gjennom isen utover fjorden.
Min mor hadde kastet opp ombord og min sÞster hadde vÄknet og spurt om hun var syk.
Folk lette etter meg og spurte om jeg ville ha bananer fra Sverige.
Det ville jeg ikke.
Sykebilen hadde punktert pÄ veg til sykehuset i à lesund.
Min sÞster overlevde med et stort, skrÄtt arr i pannen.
Â
Etter noen uker kom min far og hentet meg.
Da fikk jeg lov til Ä gÄ pÄ LÞvenvold kino og se Filmavisen siden vi bodde pÄ hotellet rett over gata. Jeg likte film.
Den eneste gangen jeg var mÞrkeredd i det store huset i Tafjord, var etter Ä ha sett filmen Ni liv pÄ Norsk Bygdekino pÄ ungdomshuset.
Da turte jeg ikke gÄ opp trappa for Ä legge meg.
Den store brune trappen i platÄet hvor min far bar meg pÄ skuldrene opp for Ä legge meg mens han sang
It`s a long way to Tipperary.
Fjorden lÄ svart og stjernene lyste.