Solstrimane får deg oppmerksom på det som er rundt deg. Lyset. Det strøymer mot deg og lokkar på deg. Kiler deg i andletet. Kom ut, kom ut. Og då du endeleg har kava deg ut, er det overskya.
Kvar vart det av det leikande lyset? Du snur deg og går inn igjen. Sukkar tungt og lukker augene. Då ser du det igjen. Det leikande lyset. Det er inne i deg, og smilar til deg.
Tidlig oppe og hopper…. Til Ålesund dagkirurg og løfte litt på øyenbryna……….
Møter mi gode venninne, Marita, i kafeterian på sykehuset 1,5 time før jeg må melde meg 🙂 Jeg hadde noe jeg måtte levere til henne, og da ville hun møte meg på sykehuset. Koselig 😀 Vi kosa oss med kaffe og god prat.
Så……. Grudde meg ikke så mye denne gangen, da jeg har tatt øyelokka en gang før. Men pustet bare i øvre luftveier og ble bare mere og mere nervøs etter hvert som tiden gjekk. Nå er det over og dette skal jeg nok ikke gjøre flere ganger. Eller….. Om øynene ikke kan åpnes fordi det henger foran….. Da gjør jeg det igjen!
Kjøpte nye solbriller som skulle dekke hele området til over øyenbryn, og det fikk jeg 🙂 Et par snapchat-selfier her :
Hjem til hund og katt og gi de mat, og lufte hund og menneske.
Det kommer mye vèr i vår retning utover i uken. Regn får vi en god del av – og vi får også FULL STORM på torsdag. Så her er det bare å stålsette seg. Er ikke vant til dårlig vèr lenger 🙂 Men regnet er kjærkomment!
Og trærne bugner av blomster som skal bli til rognebær. Hva nå enn det betydde. Enten slik eller sånn………. Det var vel slik at treet ikke bærer en tung bør to ganger, så mye rognebær betyr lite snø og kald vinter……… Men det har jo også hendt at det motsatte har skjedd 😀
Sov litt dårlig i natt, så blir tidlig kveld her tenker jeg. Håper bare jeg ikke blir så blå som sist. Dette var ikke et så stort inngrep, så det er lov å håpe. Ellers begynner bedøvelsen virkelig å gå ut nå, og jeg kjenner at det er gjort noe …. Men det går nok over.
Jeg mindes Jeg mindes… Hvor jeg avskyr dette ord! En gamling, som gaar rundt og kjærlig mindes, en forhenværende, mens græsset gror, og unge sind beruses og beskinnes.
Ser du tilbake, da er farten endt. Gaa hjem og læg dig! Slaa itu din lyre! Men jeg vet ett, som endnu gjør mig spændt: Det siste, store, rare eventyret.
Og hvorfor det hette Appelsinhaugen der vi gjekk forbi, må fuglene vite…….. Jeg har funnet ut, tror jeg, at vi gjekk i KVANNDALEN til KVANDALSKARDET tok av den merka DNT stien og gjekk opp på en topp med en varde……………
Og hadde utsikt til Kolåstinden og Nordre snarhornet og Sætredalstindane….
Ikke be meg om å komme i hu. Ikke prøv å få meg til å forstå. La meg hvile og vite at du er der sammen med meg. Kyss meg på kinnet og hold meg i hånden.
Jeg er forvirret over ditt konsept. Jeg er trist og syk og fortapt. Jeg vet bare at jeg trenger deg. For å være med meg for en hver pris.
Ikke mist tålmodigheten med meg. Verken skjelle eller forbannelse eller gråt. Jeg kan ikke hjelpe måten jeg oppfører meg på. Jeg kan ikke være annerledes selv om jeg prøver.
Bare husk at jeg trenger deg. At det beste av meg er borte. Vær så snill å ikke stå ved siden av meg. Elsk meg til livet mitt er ferdig.
Du har laga deg eit bilete, ei formeining av noko. Fantasien jobbar med det, så smuldrar det berre vekk. Kva tenkte du på, som trudde det skulle bli verkeleg? Ynskjetenkning.
Når man våkner og er stokk hakke stiv i ryggen. Kanskje litt sliten etter to nattevakter……… Kroppen er nok litt ekstra nede pga nordavind og kald vind i tillegg.
Ja, kroppen lever sitt eget liv. Kroniker…… Må leve med……. OK
Så er det bare å moe seg til å komme seg ut på tur. Menneske og hund. Tar på joggesko og merker at akkurat disse joggeskoa jeg bruker til turer langs veien er begynt å takke for seg 🙂
Og de joggeskoa gjekk på tur uten plan i dag.
Og som ofte blir turen til underveis.
Golleneset var i tankene og det ble tur dit, men det som ikke var planlagt, var turen opp fra Golleneset til Okla.
Jeg tenkte som så at jeg må gå litt oppoverbakke med denne kroppen. Men i dag føltes det som kroppen gjekk ved siden av. Følte at kneskåla gjekk innover isteden for utover, var skjelven og uoppmerksom. Noen nesten-uhell på turen; løs grus og ubalanse.
Her er dagens bilder, og apropo…… rognebær… Det bugner av blomster på trærne og det kommer til å renne over av rognebær!
Og oppover det går 🙂
Oppe den første bratte bakken i fjellsiden – og bare nyter en liten pust i bakken 🙂
Og her svever det en flott ørn over oss, og forbi 🙂
Det er godt å kjenne at man er til. Selv om føttene tråkker feil og ikke følger helt med hodet i dag.
Så er vi oppe! OKLA
Og det er fristende å skulle gå hele fjellet til endes, men jeg kjenner min begrensning av og til, og i dag vandrer vi fra Okla og ned i den vakre dalen.
Det må jo bare bli bilder og mange bilder. Klarer ikke la være å knipse av natur og hund og selfier og bla bla 🙂
Skodda fyker over hodet på oss men vi er fornøyde med tur i dag 😀