Men etter to gangers opprekking â gir jeg opp og lar det stĂ„ til og dikter min egen topp. Lar mĂžnsteret vĂŠre âblandadropsâ for det tror jeg INGEN ser, at det ikke skal vĂŠre slik som det var đ Og bare strikker videre đ
Man kan faktisk overtenke en oppskrift har jeg funnet ut. SÄ nÄr jeg har gitt opp Ä fÞlge mÞnsteret og strikker noe helt annet, ser jeg lÞsningen. Man mÄ ikke tenke sÄ innviklet. Man skal BARE fÞlge oppskriften.
JajaâŠâŠ.
Pinne nr 5 og 6 og garnet i bildet under
ble til resultatet under her. En topp!
Men jeg har en plan med mĂžnsteret â og genser blir det đ For nĂ„ har jeg lĂžst koden pĂ„ mĂžnsteret som ikke var noe Ă„ lĂžse i det hele tatt. Det var bare at jeg ikke skulle strikke akkurat den genseren nĂ„, tolker jeg det som đ hehehe
Â
Â
Â
Â
Jepsipepsi og strikke meg rundt đ Selvkomponert topp â nesten. Med heklede kanter pĂ„ hals, arm og nederste kant.
Ny varm topp blei det iallefall.
Og jeg mĂ„ jo si at nĂ„r det skulle vĂŠre GUL genser â var det ikke DEN fargen jeg sĂ„ for megâŠâŠ SĂ„ da var det vel âment to beâ da â at det vart til en topp isteden for. For GUL genser har jeg lyst pĂ„!
NĂ„r alt er som svartast, kva gjer ein? Ta pĂ„ skona og gĂ„ ut, finne lyset, finne lyset. NĂ„r all energi er som blĂ„st vekk, ta pĂ„ skona og gĂ„ ut, finne ny energi. NĂ„r alt blir til smerte og kroppen skriker NEI, Ta pĂ„ skona og gĂ„ ut, finne ditt JA i vĂ„r natur. NĂ„r ditt âoppâ er blitt ânedeâ og alt er hĂ„plaust tungt Ă„ bĂŠre; ta pĂ„ skona og gĂ„ ut, finne nye lette stiar. NĂ„r din kropp er i vater og ditt sinn likesĂ„, ta pĂ„ skona og gĂ„ ut, nyt dei augneblikk du fĂ„r.
Og etter fire nattevakter bare mĂ„tte jeg en tur opp i fjellet og se pĂ„ sol, natur og solnedgang. Det blĂ„ser kald vind fra nord â men gode klĂŠr gjĂžr susen đ
Â
Â
Â
Jeg rakk ikke noe skyggebilde i helgen da frodith hadde innlegg om det â men slenger med ett fra turen i dag đ
Â
#skyggebilde #skygge
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
En god tur for hund og menneske â ogsĂ„ sover jeg sĂ„ godt til natten đ
SjÄ utover. Om du ser lenge nok, ser du det. HÄpet. Trua og kjÊrleiken til hÄpet som lyftar oss opp. Men, du mÄ sjÄ det, og det er der. Av og til heilt nÊrme og andre tider nesten som det har forsvunne. Det er hÄp. SjÄ utover, og om du ser lenge nok, ser du det. Eit lysglimt. Tenn eit lys i mÞrket. HÄpet er mitt og ditt. HÄpet.
Blir du lei regnet? JaâŠ. okâŠ. man kan bli litt lei. Men, vi slipper tĂžrke, store skogbranner og Ăždeleggelser. Vi slipper vandre flere mil for Ă„ hente drikkevann. Regnet som gir oss strĂžm, og muligheten til Ă„ skru pĂ„ krana nĂ„r det mĂ„tte passe. Man kan bli lei ja, nĂ„r regnet ikke vil stoppe, men tenk sĂ„ heldige vi er.
Kvifor skal det vÊre slik at vi alltid fÄr det for oss; kva vil dei seie? Om du har gjort noko, sagt noko eller skal til Ä gjere noko, har eit ynskje om noko, men kan ikkje. Kvifor? Fordi nokon andre seier du ikkje kan, det er galt, feil, umoralsk eller kva. Og vi hÞyrer pÄ det. Det hindrar oss i livet vÄrt. Kvifor har nokon ei slik makt? Det er ubehagelig. Det er ikkje alltid dei som sit med makta, er dei som tek dei rette avgjersle. Kvifor kan vi ikkje fÄ tru at vi er noko, om vi ynskjer det? Skal vi la Jantelova og nokon utanforstÄande bestemme livet og valg vi gjer, som er rett for oss? Kvifor?
Du tenker at NĂ mĂ„ det snart vĂŠre over, og hverdagen kan komme tilbake til normalen og alt kan bli som fĂžr. âSom fĂžrââŠâŠâŠ Det tror jeg ikke det blir. Tror du? Som fĂžrâŠâŠâŠâŠ. eller tilregnet lik kanskjeâŠâŠ. men ikke som fĂžr. Vi har lĂŠrt noe alle og en hver, hĂ„per jeg. Hva er viktig i slike tider? Hytte, campinglivâŠâŠ.. Av og til mĂ„ man legge til side goder som âbare noenâ av oss har. Og for Ă„ vĂŠre helt ĂŠrlig, sĂ„ gjekk det vel bra Ă„ IKKE vĂŠre pĂ„ hytta i pĂ„ska? For Ă„ redde andre sine liv â ha respekt for samfunnet og den situasjonen landet vĂ„rt havnet i. En felles dugnad. Det var nok ikke DET store offeret. NĂ„r man tenker pĂ„ de som strever med Ă„ fĂ„ mat pĂ„ bordet i hverdagen. Store kontraster. Og er det noe vi har lĂŠrt, sĂ„ er det iallefall hvor viktig det er med HANDHYGIENE. Vaske hendene â sprite hendene. Men aller mest dette med Ă„ vaske hendene. For bare den lille delen i hverdagen er kjempeviktig. Vaske hendene. SĂ„ ser man hva dette med avstand gjĂžr. Man blir isolert, alene og tankefull. Verdier, det du setter pris pĂ„ som ikke er innen rekkevidde plutselig. Jobben, venner, familie, egenpleie. Du mĂ„ klare deg med mindre. Tankene jobber. Kjenne pĂ„ redsle. Hva gjĂžr viruset med oss. Blir vi berĂžrt? Min familie? Ă se pĂ„ avstand, ikke fĂžlge kjente til graven. Isolasjon og sakte men sikker tilnĂŠrming pĂ„ nytt. Men ingenting blir sĂ„ fĂžr. Det tror jeg ikke. Samfunnet er forandret. Jobbsituasjonen er forandret for mange mennesker. Men det er godt Ă„ igjen nĂŠrme seg âdet som varâ. For det er det vi gjĂžr nĂ„. Sakte men sikkert Ă„pne opp. Sakte men sikkert nĂŠrme oss hverandre. En ny tid? Ja, jeg tror det. En ny tid â fortsatt litt pĂ„ avstand â men litt nĂŠrmere.