Gjeeesp… er den så god morgenen? Hopper du opp av køyen og er glad eller ligger du og gnurer og gruer deg for å stå opp..
litt til – bare litt til….
så dupper du av og er trøttere enn da du først våknet…. A eller B-menneske… uansett må man ut av køya.
Så er man litt trøtt og mødd av natta uansett, og skal åpne en pakke kaffe, og får det ikke til plutselig. Den “riv her”-stripa er ikke der – og jeg tenker med meg selv at her var det en feilvare i kartongen… jaja frem med saksa da. Det slår meg i det jeg leter opp saksa – at kanskje jeg har prøvd i feil ende… Snur posen og der ja… der var “riv her”-streken – og da var jo alt i orden
Av og til er de minste tingene ganske så irriterende – man irriterer seg ofte over “filleting” ?
Her er det grått ute – men sola skinner litt uansett – gjør den ikke? Bare man har det bra med seg selv – så gjør det ingenting om det er litt grått ute
Det er ikkje enkelt å gå med rak rygg og hodet heva i dagens samfunn. Folk flest har så lett for å døme. Folk flest tek sin rett til å vite på forhånd. Vite, og gi viten vidare til andre.
Folk flest veit av og til meir enn den det gjeld, veit sjølv. Folk flest veit best? Går du med heva hode og rak rygg? Kanskje trur du da at du er noko bedre enn alle andre?
I følge folk flest kan det være noko i det, ja. Men det er berre sunt å gå med rak rygg og hodet heva. Da slepp ein verte lutrygga. Og er ein litt lut i ryggen ein dag, da veit folk flest noko der også.
mette josteinsdatter kvalsvik september 2013 (repost)
En dråpe i havet… tenker jeg av og til En dråpe i havet og det spiller vel ingen rolle, til eller fra Men det er akkurat det – at den dråpen spiller en rolle Om ikke den dråpen – da hadde det gått ut over så mange En dråpe i havet – det spiller en rolle – helt klart! Den dråpen er viktig! Uansett, det teller, om det er lite eller stort det du gjør/utretter Det spiller en rolle Det er en dråpe i havet som er uunnverlig Bagateller, tenker du… men det er ikke det i det store bildet Ja, i det store bildet forsvinner den kanskje, nesten Men den dråpen ligger der uansett, og kan spille en veldig stor rolle
No er det like før Det eg har grua meg til så lenge I så lang tid på førehand Tenkt på og gnaga på og øsa meg opp for Redsla Og no skjer det snart Eg svimar snart av
Skuldrane er så høge eg ikkje har kjent dei på lenge Klarar ikkje tenkje fornuft Koble ut – nulle ut Magen vil vrenge seg og eg er heilt matt Snart er det over tenkjer eg Då kan eg senke skuldrane
Men, eg gruar meg fortsatt, for no er det like før Og panikken held på å ta overhand Føler meg nummen og på ein måte utan fri vilje Puste med magen “Ta det med ro, seier dei” Det kan DEI seie det! No er det like før….
En dag sol og mange dager regn… to dager sol og enda flere dager med regn.. og sånn går no dagane, dag ut og dag inn Alternativet er motsatt flere soldager og mindre regn… og så er ikke det så bra heller
Men engelen vokste opp, og forsvant. Valgte ein ganske annan veg for livet sitt. Det harde liv. Arbeide hardt, og leve livet.
Men valga kosta. Å forstå etter alle år at valga var feil, skal nåke til. Men han forstod, og var innom tanken på eit betre liv. Men det var for vanskeleg.
Der var ikkje så mange å støtte seg til. Valget vart å falle tilbake på det kjente og øydeleggjande. Men engelen kom fram igjen. Forståelsen for eigen lagnad var tøff. Engelen tok lagnaden i eigne hender og valgte den lange reisa heim.
Mestringsfølelsen tyter ut gjennom alle porer i huden Gleden er komplett – her og nå! Turen jeg har drømt om og gått mot noen ganger, men ikke turt prøve meg på, fordi jeg vet jeg ikke klarer det – og kroppen sier ifra og hjernen likeså
Men så kommer dagen da det ligger til rette Den dagen jeg egentlig har satt meg et annet mål, men finner ut at NÅ er det på tide Bære eller briste! Og mat i sekken og drikk – gir vi oss ut på turen – C meg og hunden Leia Med avtale om å snu om det måtte bli slik
En stund tenkte jeg på paracetten jeg hadde glemt å ta med i lomma… Men etter hvert som turen skred frem, høyre foten mistet følelsen på en måte og bare gjekk av seg selv… selv om det ikke går an… ryggen kranglet en stund og jeg tenkte at NÅ må vi snu, men at da var det like langt tilbake – ikke sant – og toppen var innen rekkevidde – ja da blei det slik denne gangen; koste hva det koste vil! Og tårene som lå der og lurte de siste meterene opp til toppen Gleden inni meg jeg rett og slett ikke kan beskrive Takknemligheten over å klare det sammen med mine gode Og vissheten om at dette ville koste… Returen gjekk som en drøm helt til siste timen… da blei det tøft… men det er slikt man ikke snakker høyt om fordi det er jeg selv som har utsatt meg for akkurat den smerten
Man må tåle litt smerte for å oppnå det man vil av og til
Og akkurat dette var viktig for meg Bevise for meg selv – helt bare for meg selv – at jeg kan klare det At jeg er på vei tilbake til et liv jeg savner så veldig At jeg kan mestre lengre turer – kan nærme meg trening igjen på et nivå med tyngre styrke – at jeg kan nærme meg arbeidslivet igjen Det er mye å mestre og mange ønsker – men hadde man ikke de så var vel alt håp ute?
Jeg skal i dag til min ortoped og gi rapport over de 6 ukene som har gått siden injeksjon i ryggen… Gårsdagen har vel egentlig vært den beste, mestringsmessig på disse 6 ukene – helt ærlig tala Venter fortsatt på en samtale med FYS MED for nakke/skulder og hånd høyre side som ikke fungerer som den skal – og der smertelindringen ikke hjelper stort… Svimmelheten kommer og går og er slitsom Slitenheten er slitsom Smerten er slitsom
Men de dagene mestringen er som denne fjellturen jeg hadde – det er så gull verdt for optimismen og fremtiden. JEG VIL !
Jeg vil bli så frisk som overhodet mulig – vil bli så smertefri som overhodet mulig Smerten setter dagen på prøvelse hver eneste dag – og utholdenheten og timene er forskjellige fra dag til dag
Men denne turen var en oppvekker – jeg kan visst ikke si det nok
Selv om jeg er kroniker og har mye smerte og utmattelse, så finnes det de dagene som er gode også
Alle dager er egentlig gode – og livet er godt – men det er på en måte kvaliteten og mestringen i dagen, som er forskjellig fra dag til dag – hvor mye man orker osv… Du vet – eller kanskje ikke… men sånn er det i allefall for meg
Og dette er jo for alle likt eller ulikt – om man er kroniker eller ikke – ingen dag er lik!
Kaffe er i koppen og havregryna er kommet i tallerken sammen med rosiner og et strøssel sukker og godt med “grønn kartong” lettmelk
Men jeg savner allerede “God morgn Norge” på TV2.. Men de må ha ferie de også… Ser du GodmorgenNorge?
Jaja… sånn er det.. man må da ha annet å gjøre enn å se på TV tidlig morgen vel… men det er koselig da… bakgrunnsmusikk å høre på og av og til gløtte på… nå durer nyhetskanalen som bakgrunnsmusikk Stillheten er aldri å forakte den heller – den er god
Sola ho skine… enn så lenge To dager med vakkert sommer-vèr er ikke å forakte før nye lavtrykk suser på Det gode med været er at jeg IKKE er værsyk! Jeg tar det jeg får – og liker egentlig svale sommerdager istedet for gloheite, i allefall Men slik er det, vi er ulike
Jeg tok meg i å tenke på vinteren jeg…
og hvor fint det skulle bli å gå i snøspor… Nei, ærlig tale….! Nå må vi først og fremst ha sommer
Det er ikke meldt det beste veret til 23. juni, som er St. Hans / Jonsok-afta… men den som venter på noe godt…. det er ikke godt å vite… plutselig snur det og sola skiner ennå en gang
Vi tar det som det kommer – det er ikke annet å gjøre