det er noko med det at du må oppføre deg på rett måte ikkje sant fordi alt anna er uaktuelt uholdbart skammelig ikkje sømeleg ja, det finnes så mange ord for så forskjellig og du skal helst ikkje smile under ei gravferd ikkje le men så er det nokon som gjer det og då vart det brått lov fordi det var kanskje ein pårørande som gjorde det det letta litt på trykket å le litt og folk tenkjer at du ikkje burde gjere slik eller sånn det sømer seg ikkje kleskoda finnes ikkje lenger alt er lov det er endatil lov å smile begravelser så stivt og alvorleg det er alvorleg når nokon døyr og blir borte då er det alvor sorgens stund men takksemda og lykka opp i alt over alt som var historiar som blir delt og folk humrar og ler mellom radene det er lov å le i kirka folk kikar seg rundt nei du må gråte litt kanskje nokon gret og slik skal det være nokon gjer ingenting og det er ikkje normalt kva er normalt det som ein gong var er ikkje lenger tidene endrar seg i takt med naturen menneske like så og det er lov å ta til tårer, eit smil, litt latter det er alvor uansett og folk tenkjer at du ikkje bærer sorgen slik du bør kven kan seie det kva som er rett kven veit kva sorg du bærer innom deg utan at den synes på utsida det er ikkje folk som ser det er folk som synsar og folk som antar fordi gråten ikkje har teke over
Jeg liker å gå ulendt, så tar av stien og rusler gjennom skogen Det er godt for ryggen som ikke har vært grei den siste tiden – med ulendt terreng
En hytte Skal tro hvem som har laget denne Morsomt har de det i allefall
Jeg treffer på Janne Mari og hunden hennes, her langs stien – mot slutten av turen – og vi får oss en fin prat får vi går videre – og jeg nærmer meg slutten av denne flotte turen Det gjør godt – selv om det kjennes i rygg og fot Det er jo bare sånn det er med den saken
Og det er også slik; vondt skal vondt fordrive?
Å gå med forsiktighet – ikke overdrive – så går det rette veien!
Noen dråper samler seg om hverandre Andre igjen, seiler sin egen sjø En dråpe står der helt alene, mens andre er to og to eller fler Som to dråper vann, like men ulike Et blikk mot blomstervasen, der dråper har lagt seg som en ring langs kanten Tankene flyr Fantasien sniker seg inn Dråper langs en kant, med roser som drikker begjærlig En dråpe inne ved en torne, puff, der var den vekk Noen dråper samler seg om hverandre, mens andre igjen, seiler sin egen sjø
Glemt bak en dør? Pakket bort og glemt? Glemt var det, og borte blei det?
Jeg hadde helt glemt hvor vakker denne solnedgangen kunne være Og for ikke å glemme alle de vakre soloppgangene Så var den der, brått, i de vakreste farger malt over himmelen Glemt men ikke gjemt på noen måte For om jeg glemmer, blir jeg påminnet når jeg minst venter det Solnedgang eller soloppgang – så vakker at du føler du kunne eksplodere innvendig Tenk at noe så vakkert kan bli glemt Ja, bare fordi det regner så mye ute i øyeblikket Men den ligger der – og når som helst kan den male det vakreste maleri på himmelen Gjemt, men ikke glemt
glemt, verb; perfektum av å glemme. glemme – refleksivt: glemme – om tanker, det man vet, å bli borte fra hukommelse n, ikke huske; “Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld. De glemmer meg nok nå som sist og spiser grøten selv. (Margrethe Munthe)”; “Jeg glemte å sjekke når bussen går.” kopiert fra nettet
Du sparer på det til en senere anledning Kanskje er tiden nå Nei, vente litt til Den er så gull verdt Vente litt Du sparer så lenge at det blir for sent
Roser er røde Fioler er blå Druer er søte og du er like så
Drue-planta vokser den – og får Mr C det som han vil, ja, så kravler den seg rundt på bjelkene i taket helt til neste sommer Og hvem vet – kanskje kan vi sitte å spise druer ute i vinterhagen da 😀
Akkurat for seint Og du veit du må vente ein heil månad til neste gong Neste sjanse Og kva om det ikkje går då heller, og du veit du må vente enda ein månad Det at ting ikkje skjer Og at tid kostar pengar Ikkje alt skal vegast i kroner og ører, men…. Av og til gjer ein det rett og slett, fordi det er realiteten Akkurat for seint Og det kostar
Et godt nabolag Fellesskap – innenforskap eller utenforskap Det er lys i alle hus Lys i lyslenken Er de lenket sammen – sammensveiset som en familie Eller er de fleste fremmede for hverandre Har sommerfesten vært, og var alle invitert Et nabolag – et fellesskap der alle er inkluderte? De lykkelige
Gjeeesp Pinni strekker på seg Hører regnet piske mot vinduet, og vinden ule rundt nåva Godt med litt kjøligere dager, tenker hun, men det må da være måte på Det behøver da ikke ta i så bombastisk med regn og vind, for å gi jorda ei bløyte Pinni smiler for seg selv mens hun snakker stille Å snakke med seg selv gir gode svar? Joda
For ikke så lenge siden holdt hun på å klø seg i hjel pga et insektsstikk Akkurat det slipper hun unna nå, i slikt vær Og den lange varmen og tørka har tydeligvis gitt seg, og det “vanlige” været har tatt sin plass igjen
Regn gjør ingenting det, tenker Pinni, bare ikke elva stiger over sine bredder og røsker med seg husa til de som bor rundt henne, her på stien, og selvfølgelig andre steder også Det er det som er fara ved å bo så nærme ei elv
Det er ikke det at det “bare” regner – men det renner ned uten opphold – hele natta lang Vinden røsker i trærne så følelsen av høst siger på Men, det er IKKE høst ennå – bare litt slik vær som må forbi – ja det er det Pinni tenker, at været må bare passere Ingenting annet å gjøre med det
Nei, det er på tide å stå opp Varme en kopp te og få dagen i gang
Pinni ser plutselig sola gjennom gardinene Solstrålene leker Det får frem smilet, og hun tar et dypt pust og jumper ut av senga Opp og hoppe!
En gang for lenge siden – før båt-utflukten – “den store reisen” – ruslet Pinni Konglefrø alene langs stien bak ved Gamleeidet Det var en dame med hunden sin, som oppdaget Pinni Konglefrø. Pinni var ensom uten å føle seg totalt alene – men hadde mistet huset sitt og var vel på let etter noe annet Det var da damen og hunden kom forbi – at ting begynte å skje – som gjorde at Pinni i dag har slått rot ved rotarystien Artig å tenke tilbake – på da hunden hjalp Pinni over elva Det var et skummelt øyeblikk, sånn egentlig, men det gikk jo bra
Pinni sitter i gyngestolen og humrer for seg selv En god kopp te og noe å bite til hører med Og tankene flyr Tenk så fort tiden har gått siden den ferden ved lavoen og bak der ved Gamleeidet Det er som en evighet siden, men så er det ikke SÅ lenge siden Og hun er takknemlig for at hun har kommet hit, huset og alle vennene Og mens hun sitter der og mimrer, banker det på døra
En nabo stikker hodet inn og lurer på om Pinni vil gå en tur Sola skinner og det er så fint, sier naboen Pinni tråkker ned i skoa sine og går ut Sola skinner og det er varmt En fin tur er det å gå der langs elva – med benker over alt, hvor de kan ta en hvil om nødvendig
Men like brått som sola har vært fremme, kom det mørke skyer, og før de fikk sukk for seg, rant det ned Regnet bare fosset – og de to fant ly under noen store blad fra et tre Huff da – tenk at været kan skifte så fort, sier naboen og rister på hodet De må le litt, begge, for de så ganske så våte ut der de stod og beskyttet hverandre under bladet De tok løpefart og kom seg i hus hos naboen – og der var det godt og varmt skal vite Og kakao stod klart til servering Og ikke bare kakao – men nybakte boller endatil Ja her skal vi kose oss en stund, uansett om det regner eller ikke – for jeg hadde tenkt å invitere deg på lunsj etter turen uansett Pinni er lykkelig og takknemlig Hun får låne tørre klær mens hennes egne henger og tørker – og de koser seg en god stund med god mat og drikke og prat Det er så godt når latteren sitter løst og samtalen bare går av seg selv
Så er det på tide for Pinni å komme seg hjem Det har sluttet å regne, heldigvis Pinni takker for seg – og takker naboen for at den hadde tenkt på Pinni Neste gang er det min tur til å komme over til deg og invitere på tur Ha det bra så lenge!
