Å gå midt i stien/veien – se til høyre og venstre…
Ingen huggormer der nei!
Stress med dette nå altså…
Både på tur – og returen i går, traff jeg mennesker som hadde sett huggorm ved stien eller som hadde ålet seg over veien/stien
Åh det er så slitsomt å skulle passe på dette og i tillegg også nyte turen
Sørens krypet!
Som han sa han ene jeg møtte på… det hjelper ikke å rope… for huggormen hører ikke
Nei, jeg tramper jeg da, sa jeg, for den reagerer på vibrasjon i underlaget
Men ligger huggormen og soler seg, så bryr den seg vel verken om folk eller fe eller vibrasjoner
Joda, trøsten er at den er like redd som oss?!
Ja det trøster ikke meg, sa dama jeg traff, som nettopp hadde sett en over veien Hun er livredd okke som….
Og jeg er også livredd… redd for hunden min..
Hit men ikke lenger…
Det gjelder å snu i tide…
Se så vakkert det er mot sunnmørsalpene
Det var da vi kom ut hit, i bildet under, at vi traff må mannen som spurte: “traff du på hoggormen?”
Og etter det vart det bare kaos i hodet og om å gjøre komme seg hjem fortest mulig…
Vi skulle bare på denne avstikkeren for å se på skodda som ligger og trykker ute i havet..
Og flere hadde sagt at akkurat på DENNE siden av veien hadde de ikke sett hoggorm… Men det må jo alltid være en førsta gang visst nok…
Kanskje det er slikt hoggorm-år i år….
Vi skulle sitte på enden her og nyte sola og utsikten mot havlandet Herøy og forbi… Og se på skodda… Men det blei ingen nytelse… kaos i hodet og trampe hoftene ut av ledd på returen… Ingen hoggorm sett eller hørt, men den følelsen…
Redsel…
