“du liknar på…”
Du seier det, at du liknar på den og den,
om kanskje nyfødte, barn, og de som vokser opp
Du er din far eller mor opp av dage
Det er som å sjå den og den
Så mykje liknar du, at det er skremande
“du liknar på”
men mest av alt liknar du på deg sjølv
Og du tenkjer: er det stas å likne på den eller den
Vil helst ikkje likne på den, og i alle fall ikkje på den
Nei veit du kva… kva auge er det du ser med
Ser du ikkje det då, kor lik vedkomande er tante Kanutte
Nei, ser ikkje det i det heile tatt
Vedkomande er lik mor si
Og slik kan det gå i samtalar rundt om kring
Kven er lik kven, og slekt og morskap og farskap og kven sine trekk og personligheite og alskens
Til slutt er vedkomande berre lik seg sjølv
Har si eiga personligheit, og alt det der
Men,
du så skummelt å sjå,
det der er Gurine opp av dage….
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
19. juli 2026
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
opp av dage
person som er svært lik ein av sine forfedrar (i utsjånad, tale- eller veremåte) Det æ som å sjå ‘an Ånund opp‘tt’ av dage
kopiert fra nettet
Jeg hadde en skolekammerat som “hele bygda” mente at hadde arva alt fra litt store ører til smil etter faren sin. Ja, slektstrekk og til generasjoner før det.
Det var bare det, sa kammeraten, at han var adoptert. Han hadde ikke et felles gen med denne slekta folk hevdet han var så lik.
hehehheh herligheten! Ja han hadde virkelig vokst seg inn i slekten han da 😀
Fin tekst. Som barn likte jeg veldig dårlig slike oppdelinger, de føltes hemmende. I dag vet jeg at øyner ser mye forskjellig 😀
Øyner ser mye forskjellig – rett og slett 🙂
Jeg synes det er litt moro når folk likner på noen, slekt eller ei 😁
Ikke sant!