Sjå utover. Om du ser lenge nok, ser du det. Håpet. Trua og kjærleiken til håpet som lyftar oss opp. Men, du må sjå det, og det er der. Av og til heilt nærme og andre tider nesten som det har forsvunne. Det er håp. Sjå utover, og om du ser lenge nok, ser du det. Eit lysglimt. Tenn eit lys i mørket. Håpet er mitt og ditt. Håpet.
Blir du lei regnet? Ja…. ok…. man kan bli litt lei. Men, vi slipper tørke, store skogbranner og ødeleggelser. Vi slipper vandre flere mil for å hente drikkevann. Regnet som gir oss strøm, og muligheten til å skru på krana når det måtte passe. Man kan bli lei ja, når regnet ikke vil stoppe, men tenk så heldige vi er.
Kvifor skal det være slik at vi alltid får det for oss; kva vil dei seie? Om du har gjort noko, sagt noko eller skal til å gjere noko, har eit ynskje om noko, men kan ikkje. Kvifor? Fordi nokon andre seier du ikkje kan, det er galt, feil, umoralsk eller kva. Og vi høyrer på det. Det hindrar oss i livet vårt. Kvifor har nokon ei slik makt? Det er ubehagelig. Det er ikkje alltid dei som sit med makta, er dei som tek dei rette avgjersle. Kvifor kan vi ikkje få tru at vi er noko, om vi ynskjer det? Skal vi la Jantelova og nokon utanforståande bestemme livet og valg vi gjer, som er rett for oss? Kvifor?
Du tenker at NÅ må det snart være over, og hverdagen kan komme tilbake til normalen og alt kan bli som før. “Som før”……… Det tror jeg ikke det blir. Tror du? Som før…………. eller tilregnet lik kanskje……. men ikke som før. Vi har lært noe alle og en hver, håper jeg. Hva er viktig i slike tider? Hytte, campingliv…….. Av og til må man legge til side goder som “bare noen” av oss har. Og for å være helt ærlig, så gjekk det vel bra å IKKE være på hytta i påska? For å redde andre sine liv – ha respekt for samfunnet og den situasjonen landet vårt havnet i. En felles dugnad. Det var nok ikke DET store offeret. Når man tenker på de som strever med å få mat på bordet i hverdagen. Store kontraster. Og er det noe vi har lært, så er det iallefall hvor viktig det er med HANDHYGIENE. Vaske hendene – sprite hendene. Men aller mest dette med å vaske hendene. For bare den lille delen i hverdagen er kjempeviktig. Vaske hendene. Så ser man hva dette med avstand gjør. Man blir isolert, alene og tankefull. Verdier, det du setter pris på som ikke er innen rekkevidde plutselig. Jobben, venner, familie, egenpleie. Du må klare deg med mindre. Tankene jobber. Kjenne på redsle. Hva gjør viruset med oss. Blir vi berørt? Min familie? Å se på avstand, ikke følge kjente til graven. Isolasjon og sakte men sikker tilnærming på nytt. Men ingenting blir så før. Det tror jeg ikke. Samfunnet er forandret. Jobbsituasjonen er forandret for mange mennesker. Men det er godt å igjen nærme seg “det som var”. For det er det vi gjør nå. Sakte men sikkert åpne opp. Sakte men sikkert nærme oss hverandre. En ny tid? Ja, jeg tror det. En ny tid – fortsatt litt på avstand – men litt nærmere.
Eg er forelska i livet og alt som involverar det. Nyt! Ein velger til ei viss grad sjølve kva ein vil ha i livet. Noko får ein og anna får ein ikkje. Mine brikkar faller på plass litt kvar dag. Det er dette å gripe dagen. Nyt!
Ja alt under ett kommer det bilder fra dagen her. Blå himmel, sol og vinden har snudd på sør. Og ut på ettermiddagen, da Patrick kom en tur ut og paraglidet litt, kom også skodda sigende.
Plommetreet er i knopp.
Og slik jeg kjenner meg, slik blei det også denne dagen når jeg skal være hjemme og slappe av på verandaen. Jeg klarer ikke sitte stille i sola og MÅ gjøre et eller annet – og i dag blei det å bake boller. Boller bakt med for det meste FIBRAMEL. Men det skal sies, jeg nyter verandalivet i små biter – og tar gjerne med boka ut og leser litt og nyter kaffe 🙂 Men ikke over mange timer liksom 😀
Mmmmmm godt med ferske boller. De er ikke grovere. Bare mørker i farge pga fibramelet som er en grovere type mel enn vanlig hvetemel 🙂 Gode er de iallefall. Og oppskrift har jeg nok hatt noen ganger her inne nå 🙂
Så skal vi å se paragliding. Men det tok sin tid, og vinden var ikke slik som ønsket, så det blei en kort tur i lufta. Jeg og Leia fikk oss uansett tur ute igjen og jeg fikk fotografert innimellom ventingen.
#piggtrå
Så dukken han så vidt opp, innimellom. Og han trodde jeg stod i fjellet der og filmet……….. Jaja, jeg får gjøre det neste gang 😀
Og her kom skodda sigande innover mot land. Og man kan vel si det, at jeg kjenner det på kroppen………… Men men, sånn er det med den saken – og her vi bor 🙂
Det er jo fint også da, med denne skodda. Litt slik mystisk.