Og i og med dette blei siste turen, arrangert av revmatikarlaget, tok dei fleste med noko godt å bite i og god drikke.
Unni
Søstrene sisters 🙂
Wenche og Berit
Berit, hunden Cliff og Liv Hilde
Karin
Liv Hilde og Elisabet
Tja, ka dokke seie då damer………..
Elisabet
Unni og Karin
Liv
Elisabet og Liv
Wenche
Wenche, Mette, Karin og Liv Hilde
Liv Hilde og hunden Cliff
Flotte gjengen koser seg 🙂
Vi har hatt ei lodd-bok der vi har skrevet navnet vårt i kvar gong vi har vore på tur, og fått sponsa gevinst fre Hud-salong i Fosnavåg – og den heldige vinner var Berit!
Hunden Cliff lurer sikkert på kva vi styrer med 😀
Utsikt til Fosnavåg sentrum og mot havet der båtane drar ut.
Liv
Så går vi ein ny sti på returen
Takk for turen og alle dei andre turane vi har hatt i lag i året 2019!
Og du kan ikke rømme fra det.
En dør langt der bak åpnet seg igjen på gløtt og tankene kommer uten at du vil det.
Fortiden.
Valget som blei tatt – som du vet var feil – men som uansett blei tatt………..
Ømheten du føler for den som gjorde deg psykisk vondt – fordi han også var en fin person til tider. Tristheten ved hvordan ting har blitt i nåtid.
Hvor fin han var – flott på utsiden og vanskelig på innsiden.
Og mens jeg går der på dagens tur – uten forvarsel – kommer bølgen. En følelse du ikke aner noe om uten at du har opplevd akkurat det. En bølge som velter opp innvendig. Og der kommer tankene og minnene…… valget…. og tårene kommer uten at du vil det.
Det fosser over.
Enda en gang kommer dette du ikke ser noen vits i å rippe opp i. Det er bare det at det er ingen kontroll på dette.
Bølgen slår deg overende……
Tanken går innom Afrika……… der alt toppet seg…….. der jeg gjorde mitt indre hemmelige valg i det skjulte – men måtte vente til vi kom hjem. 14 dager i helvete. Kanskje en annen gang letter jeg på sløret der. Akkurat nå vil jeg ut av bølgen.
Er nesten hjemme og håper ikke jeg treffer på noen, for tårene renner og jeg får ikke kontroll på det.
Så er jeg innenfor – tårene har stoppet.
Følelsen av tomhet og tristhet siger innom.
Minner som har lagt seg til ro – dukker ikke opp så ofte – men triggere ………….. da kommer det uten at det kan kontrolleres. I dag var en slik dag – uanmeldt kom det sterke følelser ute………..
Det er litt/mye terapi i dette også………….
Selv om det er mye mye vondt……… fortrengte situasjoner………….
Utsatt for fysisk og psykisk vold – der den psykiske volden er den værste……….
Tørr å snakke om det……………
Så sitter man der med en klump i halsen og ting velter opp……….
Når man er ung og naiv – og etter noen år har forstått at man tok begge beina inn i et forhold man IKKE skulle vært i……. og forstår at man ikke klarer komme seg ut.
Man snakker IKKE om det.
Man skjuler alt.
For sårt – stolthet – skam.
Den unge naive og sprudlende jenta er borte vekk.
Tilbake er hun som titter seg over skulderen – prøver til en hver tid å analysere og svare korrekt i alle situasjoner. Har fått en klump i magen som er støpt fast og bare ligger og utvider seg litt etter litt.
Ser på seg selv som mislykket.
Tok det feile valget den gangen…………
Tok valget av hensyn til noen andre enn seg selv.
Mister seg selv og blir en annen.
En nervøs utgave med redde øyne og påklistret smil.
Som aldri egentlig vet hva det neste blir.
Smiler på utsiden og gråter på innsiden.
Usikkerheten er den verste……
Nederlaget man ser i å ha valgt så feil.
Ønsker å stå i det og gjøre det beste ut av det.
Stolthet.
Noen ser………. gir råd…….og du blir sint………..sier at alt er som det skal være………
Redd for konsekvensene – aldri fysisk – “bare” psykisk.
Skuffelsen av at noen ser.
Legger lokk på og hever hodet.
Skal klare det.
Så går det ikke lenger.
Bryter ut og klarer det denne gangen.
Så blir man så sterk som man aldri før har vært.
Man blir løvemamma og bat-women og super-wonderwomen og alt det der………….
Så blir man for sterk?
For selvstendig?
Man får kontroll på eget liv – men minnene sitter i et hjørne oppe i hodet og roter til stadig vekk.
Det psykiske………. selvfølelsen og egenverdet………….det går opp og ned….. og ikke alle dager er så gode å ha med å gjøre.
Men man står i det – kjemper – prøver å fortelle – og til slutt høres det hele ut som et eventyr……….
Ingen visste – fåtallet så noe – i det skjulte – manipulert.
Men dei står no der og strekkjer seg, og viser seg frå si beste side.
Alt som har vore høgreist og skimrande vakkert – enda vil dei vise av sin prakt – strekkje seg mot lyset.
Ein gong prangande og strålande staseleg vakre, no berre ein skugge av seg sjølv.
Beviset på at noko flott har stått akkurat der.
Der dei står nakne og grå, rakt som eit strå som ikkje har knekt.
Fargelaus men stolt.
Og om du ser nøye etter, like vakker.
På ein annan måte……….
Innpakninga kan være så ymse.
Vinteren. Den gjer noko med ein.
Viskar ut og tonar ned – om det ikkje verte kvitt ute – for då lysnar det.
Fargeskalaen har vorte blass. Regnbuefargane viska ut.
Men bak fasada – det ligg noko og ventar. Bak alt forfalne – og kanskje under det kvite teppe. Der ligg noko nytt – eit fargekart i emning.
Så om du kan sjå det vakre i det forfalne – i strået som ikkje bøyer av – gråsona så tung og trist.
Om du ser forbi alt det der, så ligg regnbua der og ventar – under teppet er noko nytt i emning. Kanskje vakrare enn nokon gong. Og dette er det vinteren vernar om.
