Man må bare innom og se på alle de flotte bygninger og figurer som er laget av pepperkakedeig.
Skole, barnehage og privatpersoner har vært med på dette prosjektet.
Mange flotte – og jeg fant MIN favoritt og har stemt på den 🙂
#altblirbra
Gode tanker i pepperkakebyen <3
Hvem som har laget MIN favoritt, ja det vet jeg ikke.
Spennende å se hvem som vinner – selv om jeg synes ALT var flott.
Et tog gjekk på skinner rundt og rundt 🙂
Fine ord og navn er nevnt i byen.
Med eldste sønn, kjæresten hans og hennes sønn på snart 9 år – på badeland.
I bassenget kjenner man ikke smerten på samme måte.
Og jeg stupte og svømte og løp og fikk nesten rekord i vannsklia..,
Boblebadet fikk prøvd seg og varmtvannsbassenget var nydelig.
Vi holdt på med “du har den” eller “sisten” og vi hold på ganske så lenge.
Motstrøms og medstrøms og vi hylte og lo.
Bølgebassenget fikk kjørt seg.
Og jeg tenkte med meg selv; du er ikke mye smertepåvirket du, Mette 😀
Og det var så herlig og kunne være med på leken, kose oss med svømming og prat og latter.
Etter et par timer i bassenget var vi alle fornøyde – og det var vel nesten begynt bli svømmehud mellom fingre og tær på hver og en av oss 🙂
Hjemme igjen og spise mat, for sulten blir man av slik energibruk i vann.
Og da klokka nærmet seg 22.00 klarte jeg ikke holde hodet oppe og øynene åpne lenger.
Jeg var helt tom for krefter og veldig veldig trøtt.
Stupte rett og slett til køys!
Våknet så i natt, vred på hodet og hørte kram snø i hodet.
Opppps!
Det knaset noe forferdelig og jeg slutten nesten å puste..
Enda mere oooops…
Nakken..
Skuldra…
Off da – det er da man oppdager at man hadde vært FOR ivrig i bassenget.
Når man har det gøy er det rene energiboosten.
Og man tenker man skulle vært bittelitt mere forsiktig.
Men hvem kan være det når alle har det så gøy!
Jeg ville ikke vært den dagen foruten <3
En god latter forlenger livet – og godt lag i like så.
I dag kjenner jeg alt jeg kjente FØR bassenget.
Alt som blei glemt i det varme vannet, er tilbake.
Så det var ikke noe mirakel som skjedde i går.
Det var det gode selskap og bevegelser i basseng som gjorde susen.
Og jeg vet jo egentlig at man skal ta det litt forsiktig i basseng fordi man ikke kjenner sine begrensninger der alltid.
Snart skal jeg på MR for skulder og nakke – og får i allefall et svar på det jeg sliter med.
Men, slike stunder er gull verdt og det går faktisk an å glemme vonter i perioder.
I dag er det lørdag, det regner ute, men dagen har så vidt begynt.
Nakken er ikke god, armen er ikke god, og det å løfte en kaffekopp kjennes.
Har en liten lammelse i ansiktet eller slik vissenhets-følelse er mer rett å si…
Og smerten går rett opp i øre og øye.
Hva det er, ja det får vise seg…
Men jeg klarer leve med det selv om det er slitsomt til tider.
Konsentrasjonen og fokus er slitsomt – men det går i bølger.
Ja det var nok “klagesang” slik FEM dager før jul 🙂
I skrivende stund regner det ute.
Mørket omkranser bygd og hus, men lysa lyser opp.
Hører regnet drypper mot tak og vindu.
Tenke seg til at det nå bare er FEM hele dager til julafta.
Og jeg har EN julegave igjen før alt er i boks 😀
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Plass nr. 25 = MEGLERFRU1
Lavkarbo blautkake sukkerbrød
Plass nr. 55 = MAMMAEN TIL EN AUTIST
100. tusen følelser
og
Plass nr. 100 = HUSET PÅ LANDET
Diy – Pergola
Blautkake blir bare bedre og bedre….
Lenge siden jeg har laget og smakt blautkake 😀
Jeg håper så mange som mulig får til å feire julen uten så mye smerter og tårer.
Jeg vet at smerten er der hos mange, og at tårene sitter på vippekanten hos mange… og det er lov det.
Men jeg ønsker ALLE en så god jul som mulig, uansett skjebner og hendelser.
Julen er ikke det viktigste, men den er viktig allikevel.
Pergola…. jeg tror ikke jeg skal ha pergola. Bestemte meg her og nå.
Fordi jeg trenger ingen Pergola.
Eg må mane fram spøkelset av meg sjølv som barn for å hugse julene som var.
Huset som foreldra mine bygde utan for den vesle byen Northfield i Minnesota, huset der dei budde i fire tiår, huset der søstrene mine og eg voks opp, vart selt etter at far døydde i februar 2004.
Når eg skriv dette, er mor nittiseks år gamal, og ho steller ikkje til jul lenger, men da eg var ei lita jente, var ho jula si ånd.
Dei ti første åra sine budde ho i Mandal, og minna hennar frå dei første barneåra og dei lange julefeiringane gjennom dei mørke vinterdagane er varme og livaktige.
Ho ville at borne hennar skulle få oppleve den same varmen.
Tida mellom første desember og tjuefjerde desember gjekk langsamt den gongen,
som om den usette guddommen hadde gjort tida lengre for at jula ikkje skulle kome for fort.
Ei etter i opna hemmelege dører på kalendrane seg.
Enorme tidsrom gjekk mellom søndagane da eit nytt adventslys vart tent.
Mor bakte julekaker – krumkake, fattigmann, sandkaker, julestjerner, peparkaker, serinakaker og delfiakake.
Ho pussa sølv og kopar og messing.
Ho pynta til jul.
Ho strauk dukar.
Ho gøymde gåver i eit skap vi ikkje fekk lov til å opne.
Dei tre søstrene mine og eg vart nesten sjuke av forventning til det vi jo kunne på rams.
Det var ikkje overrasking vi trådde etter, men nyoppføring.
Jul er og blir gjentaking i min familie, ei høgtid som vert verna svært nøye for at ho skal endre seg så lite som det står i menneskeleg makt.
No er det heime hos meg i Brooklyn feiringa skjer, og jula kjem raskare på meg for kvart år.
Men i barndommen hadde tida ein annan rytme.
Ritual kan vere kvelande eller frigjerande.
Det må finnast ein balanse mellom tryggleiken ved det kjende og spenninga ved det ukjende.
Den nordiske julefeiringa vart trass alt skapt av dei heidenske ritane som kom føre.
Eit kristent lag vart lagt på vintersolkverv, den årvisse vendinga frå mørke til lys.
Årstidene gjentar seg.
Vi gjentar oss.
Som åra skiftar frå det eine til det andre, vert framande kjærestar.
Krinsen vert større.
Rørslene, orda og songane våre speglar rørslene, orda og songane til dei som har døydd, og til dei som var før, borna vi var. I julerituala dansar vi med spøkelsa våre.
Hun liker ikke veterinærkontor…
Men av og til bare MÅ man…
Og i dag var det en slik dag.
VAKSINERING!
Og i dag måtte hun få tømt noen et par kjertler bak…
De var visst fulle… og de stinker!
Og dette pga av at jeg fortalte veterinæren at Leia har en vane/uvane med å “ake” seg ute på tur.
Og noen fortalte meg at det er bare bra – for da ordner hun opp med kjertlene bak, selv.
Men det stemmer ikke det da, i følge veterinæren.
Og når hun kjente etter, ja da var de i proppfulle av væske..
Handlet inn – vasket – pyntet – baket – ryddet – alle gaver ferdig?
Juletre – plastikk eller ordentlig?
Man kan vel bli stresset av mindre…
Skuldrene opp under ørene…
Ikke?
Nei…
Ikke jeg heller…
Men, mange har det slik denne tiden og egentlig hele året.
Stress er så ødeleggende at det er best å unngå.
Men det er ikke alltid det går å unngå det, for det forfølger deg som en innpåsliten klegg.
Senke skuldrene og la dagene komme – det er en kunst.
Dagene som kommer; de har ikke kommet ennå, så det er ikke mye å gjøre med de.
Man må ta de som de kommer.
Jula kommer og går og vi med den.
Nyttåret kommer og går – og vi med det også.
Ikke stress!
Pust inn – pust ut…
Det som stresser meg er smertene som ikke tar pauser.
Man kan raskt få høye skuldre og slikt av “bare” smerte.
Man blir så sliten du aner det ikke.
Og med slitenheten klaker det på seg.
For man må jo ta seg sammen….
Ikke sant?
Ta deg sammen!
Kunsten er å roe ned og tenke at dette har jeg gjort og det er bra nok.
Bra nok!
Jul blir det jo uansett – ikke?
Er vi heldige så blir det det; jul.
Ja, for dagen kommer om vi vil eller ei, så da er det bare å gjøre det beste ut av det?
Hive inn på noen smertestillende og la dagen gjøre seg sammen med deg og dine 🙂
Hehehe det høres jo ikke så morsomt ut da….
hive inn på noen smertestillende og la dagen bare komme?
Joda, noen har det slik også.
Det er jo bare èn av mange sannheter fra livet der ute…
Jeg gleder meg til jul.
Den herlige røde og lune desember med jula mot slutten av året.
Den er mørk og stille – med mye lys.
Så gjelder det å tenke at man skal overleve.
For mange er det slik; overleve jula.
Jeg lever MED jula og har ingen tanker om at den må overleves.
Men mange tenker slik.
Alt presset.
Alt som må kjøpes.
Alle har ikke råa til at jula skal komme i desember hvert år.
Kontoer blir tømt og man bruker penger man kanskje ikke har.
Og dette med at alle er lykkelige i jula.
Det er aldeles ikke slik at alle er lykkelige i jula….
Noen er slettes ikke lykkelige verken i jula eller andre høytider.
Så blir kroppen sliten.
Man faller litt sammen, og må ta kampen for å holde hodet oppe og føttene nede…
Liksom ikke legge seg til…
Dra dyna over hodet og håpe at når du rer senga neste gang, så er det januar og nytt år.
Hoppe over jula?
Nei, det går ikke!
Jeg gleder meg til jul og prøver det beste jeg kan å IKKE stresse 🙂
Jeg gjør som jeg gjør resten av året, vasker litt her og der,
har god mat i kjøleskapet og kjøper gaver litt nå og da så ikke alt skal falle på en og samme måned.
Stresser ikke!
Og opp i alt, tenke sunt, ikke forspises på verken det ene eller det andre…
Sukkeret som trigger betennelser i kroppen…
Mye å tenke på og ta hensyn til…..
Smertene som kommer og går tar ikke pause julafta…
Da er det å ta dagen når den kommer og ikke ta den uka før…
Det er ikke uka før som gjelder, og en uke i forveien kan man ikke klare få bukt med så mye.
Men planlegge kan man.
Smertene tar ikke pauser, men hvem som helst kan jo bli overrasket når dagen stiger.
Det er sånn, med både kronikere og andre,
at smertene tar småe pauser innimellom, og når du minst venter det.
Tenk så godt å bli overrasket da!
Stress er en ond sirkel.
Bryt den!
Åpne opp og la sirkelen bli ujevn og kanske avlang til slutt….
Da har du ikke brutt sirkelen men laget den annerledes.
Den annerlèdes sirkel.
Lett å si, men vel verdt å prøve – dette med å senke skuldrene og la stresset forsvinne.
I skriende stund er det blitt fredag.
Ferdig med arbeidsdager for denne uka…
Og i dag blir det en tur til veterinæren for å få årets vaksine – til hunden Leia.
God morgen Norge surrer og går, og ute er det mørkt som natta.
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Plass nr. 25 = METTEASK
Har satt bremsene litt på!
Plass nr. 55 = DAMER FOR FAEN
Hveteboller md tangzhong metoden
og
Plass nr. 100 = DAMA FRA NORD
Gulating luke 17 ølsmaking
Mine bremser er ikke satt på i det hele tatt.
Jeg blogger om det JEG har lyst til – og som gir MEG noe og så håper jeg det fenger der ute i verden også 😀
To tredelar av alle nordmenn bur slik til at dei ikkje kan sjå Mjølkevegen,
og dette uroar meg.
Slik gatelys i ansikta til ungane mine uroar meg.
Menneska har alltid kjempa mot mørket, mot mørket og kulden som om dei var fiendar.
Vi gjorde opp eld, fann opp oljelampar og etter kvart glødepærer og LED.
Pøsa og pøsa på med lys.
Og no kjennest det som det er nok.
Nok lys.
Det er snart ikkje skilnad på natt og dag, og dette uroar ikkje berre meg, men forskarar òg,
for det kunstige lyset forstyrrar kroppen vår, rytmane våre, forstyrrar plantar og dyr og alt som lever.
Skjelpadder som navigerer etter stjernehimmelen, går seg vill,
innsekt flyr inn i gatelykter og døyr i milliontal, fuglar krinsar rundt lysande oljeplattformar og bruker opp kreftene på sin veg over havet.
Og vi menneske slit med søvnen.
For dette kunstige, blå lyset som det finst så mykje av i både utelys og innelys og i alle skjermane våre,
går rett inn i hjernen vår og seier at no er det dag.
Og då stoggar produksjonen av mørkehormonet melatonin, som gjer at vi kjenner oss trøytte, og som senkar kroppstemperaturen og gjer oss klare til natt.
Og natta trengst.
Kvile trengst.
Alt dette. Uroar meg.
For sjølv om eg har vore mørkredd lenger enn eg kan hugse, skjønar eg no at kanskje mangelen på mørke er meir skremande enn mørket sjølv.
Skremmande og likevel så enkelt å gjere noko med.
Lyset forureinar jo berre så lenge det står på, kva med å slå det av?
Når eg står der ute på altanen i fuglefjellblokka mi, ønskjer eg meg ein hovudbrytar for byen, så eg kan slå av alt lyset nokre minutt.
Berre nokre få minutt denne stjernehimmelkvelden.
Då kunne alle som ville, sjuke som gamle, gå ut på trappa eller sjå ut av vindauget sitt.
Sjå opp og ut i den gjennomhola svarte himmelbotnen, sjå Mjølkevegen og inn i universet og alle mysteria og bakover i tid.
For sjølv om lyset er det raskaste i verda med sine 300 000 km i sekundet, er dei stjernene vi ser, så langt unna at dei kanskje er døde for lenge sidan.
Men eg har ingen hovudbrytar, og eg saknar stjernene.
Eg saknar meg sjølv på fjellet, i alt for store, grå tøflar i den kvite snøen, som ser oppover i lag med pappa, i lag med fleire søsken, og der stod vi og trekte liner mellom stjernene og prøvde å skjøne det pappa forklarte om Karlsvogna og Orions belte, og kanskje gløymde vi at vi vart kaldare og kaldare, gløymde alt, før vi hugsa kakaoen og sprang inn att.
Jon Fosse har skrive at du aldri kan sjå lenger enn i mørket. For ei sanning det er. Du kan aldri sjå lenger enn i mørket.
De siste dagene – jobb og fritid hånd i hånd…
Noen turer i vår natur med hunden Leia.
Og i dette bildet har jeg oppdaget TO hoder 😀
#hanenisølepytten betyr at det har vært regn i det siste 🙂
Så var jeg og tok en #prikktest for allergi her om dagen…..
Og som jeg antok, så var det ikke ETT eneste utslag…
Men så er jeg jo allergisk uansett om den ikke gav utslag – for allergisk er jeg…
Mot julestjerner, grantrær og så mye annet i luften, som går på luftveiene og slimhinner i nese og øyne…
Jaja…. men da har jeg tatt denne prikktesten da 😀
Så har jeg hatt en siste arbeisdag denne uka – og flettet håret i den anledning 😀
Og når jeg kommer hjem etter full fart på jobb, ja da venter hunden på tur, og det blei full fart ut i bygda før det mørknet helt 🙂
#lysimørketida
Og se på den lekre puten her da!
Den fikk jeg av “storesøs” som bor i Aurskog <3
Heldige meg som har så gode venninner og ekstrasøstre <3
I skrivende stund er klokka tidlig tidlig og jeg er snart klar for dag nr tre på jobben.
Det er mørkt ute, og inne surrer nyhetene på TV2 og kaffe og havregryn er klar for inntak.
