Finne roa Opp bakkane – slite litt – motbakke – også kome opp og få utsikta Følelsen av lykke ligg der i kvart steg – og alt rundt – vakrare eine fargen etter den andre Tidleg morgen og kunne velge kvar turen skal gå… og så gjere det Eg og hunden – naturen og lyset – å søke til fjellet – stillheita Det mektige i bringa som pressar på Det er ikkje til å beskrive Det er så godt og så stort Ei rein velsigning å ta inn over Å søke til fjellet – sjelefred
Så mye vakkert på vår vei – og jeg klarer ikke annet enn å prøve fotografere litt av alt 😀
Nå har jeg tatt så mange injeksjoner i høyre side, at jeg ikke fokuserer eller bruker energi på å grue meg i forkant
Klokka bikker 12.30 Og da begynner stresset….
Og etterpå var jeg hvit som et laken – eller litt grå kanskje, fikk jeg beskjed om… alle krefter var brukt opp på å knipe meg i armene mens jeg lå der og fikk injeksjon i ryggen Og etter hvert virket bedøvelsen og jeg klarte ikke gå på foten hihihi litt morsomt da… men heldigvis var C der for å støtte meg til bilen Var egentlig dårlig hele veien hjem…
Nå er det avslapning – meksikansk gryterett med pølser i, og rundstykker til Jeg klarer ikke mer… Energien er borte for øyeblikket – og må hente meg inn – og snart er jeg oppe og “hopper” igjen
De dagene… Du tenker det når du våkner, og hodet holder på å eksplodere Sovet alt for lenge… eller ikke alt for lenge, men over det som er normalen Fordi du trengte det, kroppen trengte det De dagene du kjenner tanker kommer du ikke vil være deg bekjent av De leie tankene som gjør deg motløs og trist Lei for at det er som det er, og du må leve med det
Rulle seg ut av sengen og sjangle seg ut på badet, så ut på kjøkkenet for å få den første dosen tabletter Den første kopp med kaffe, roe helt ned, kjenne på tårene som ligger i hjørnet og nesten renner over Vil ikke Det går over – sakte men sikkert letner det litt Men det går ikke over… Det bare stabiliserer seg i en modus som tåles Tåleligehetsmodusen… et nytt ord?
Det går ikke over – bare legger seg til rette – skjermet av lindring som virker så optimalt som mulig De dagene… DU ser de ikke – men jeg ER de dagene – dag ut og dag inn Og akkurat slike dager orker jeg egentlig ikke mer Orker ikke mer smerte Orker ikke en kropp som ikke fungerer Orker ikke! Men det må orkes – jeg vil – og jeg orker
Dette er de dagene som tankene blir tyngst og apparatet jobber på høygir for å snu nedturen Og det går Smil til verden og verden smiler tilbake Trenger ikke så mye, bare at du ser meg av og til… Ikke tro for mye om meg fordi jeg går mine turer Det er livsgnisten som går der
Fortida innhenter når ein minst ventar det Og ei berg og dalbane starter i sakte fart, og øker litt etter litt Ein karusell i hodet Fortida og livet som var, sorger og gleder om ein annan, innhentar og minner på Det som var Fortida, arven som er delt ut Slik var det og sånn vart det – det er det som er livet Håndteringa gjer vi kvar og ein på vår måte Ein stad landar vi, og berg og dalbana susar vidare utan at vi er med Etter kvart stilnar karusellen og det blir ro i hodet Valga har laga livet, og vi må stå han av på ein slags måte, når fortida, karusellen og berg og dalbana kjem susande….
Det er 1. november 2022 Oh yea – tiden flyr! To julegaver i boks er ikke verst… Tanken på jula og julemiddag og dessert og slikt… det begynner snike seg inn nå. Under huden Jula har komt til butikken for fullt Juletrær med all slags lyssetting – ja hele ÅTTE valgmuligheter når det gjelder lys-show på et juletre…. leke for gutten og mannen? Ja jula kommer om man vil eller ei..
Det er uansett den første i måneden – mange får lønn og andre igjen har den vanlige dagen eller mindre vanlig alt ettersom Om været er fint eller ikke… tja… det er mørkt ute, så foreløpig kan jeg ikke si noe om det… Men det er opplett – for veiene er tørre!
Egen beredskap Skjerpet beredskap Militære
Hmmm jeg har ikke noe beredskapsopplegg Kanskje burde jeg/vi hamstre inn vann…
Hvordan klare å ta til oss alt dette… Èn dag om gangen….
Kan vi være aleine, heile livet Og kva gjer det med oss – om vi blir det; aleine Aleine i alt Heilt aleine og ut av livet Kven sørgar over og saknar Kven minnast Ei stjerne på himmelen, men, den faller også ned og forsvinner