den første snøen

 

I sene nattetimer har det dalt ned
Et hvitt teppe har lagt seg
Det føles så stile og fredelig med det lune hvite teppet
Den første snøen
Den første vinterdagen

Og snøen har ikke før dalet ned og lagt seg til – så lysner det litt ekstra
Da er ikke november så mørk lenger

Ikke noen lang tur i dag. Kroppen orker ikke det ennå 🩷
Kroppen sier ifra🙏

En evigvarende forkjølelse holder forhåpentligvis på å slippe taket, og jeg kan snart puste gjennom begge nesebor samtidig
Phu deilig!
Deilig å ta tilbake turene ute i vår natur – for nå har forkjølelse med øreverk, bihuler, sår nese, mistet stemme, kraftig hoste og feber, vart lenge nok
Forkjølelse som ikke helt slipper taket, er slitsomt
Men nå må det være nok
Begynner nærme oss desember – og da her jeg ikke tid til å være syk lenger!

Aldri feil med en tur rundt ved Gamleidet 🚶‍♀️‍➡️

Gode og varme sko inn i vinteren er viktig,
og
broddene ligger klare!
Endelig har vi skaffet oss dette nødvendige redskapet som gjør oss tryggere på glatta 😀


Men det er ikke så glatt hvor jeg går, i dag,
så brodder var ikke nødvendig

Tja…
Fornøyd hun her – for snøen og kulda som kom i natt ⛄️


oooobs   og der falt hun visst av steinen….

 

G O D   N Y   U K E

O G

L A G  D E N   S Å   F I N   S O M   M U L I G

skorpeblod

 

Du likar at det er roleg
sjølv om det enno kan storme litt rundt deg
Men det har vorte betre
Det stormar ikkje lengre som en ein gong gjorde

Nokon sa ein gong:
“det er ikkje artig lengre, å terge deg, for du tek ikkje igjen”
Nei, for du forstod brått ein dag,  korleis å handtere sinnet
Ikkje direkte sinne, men det at du øsa deg opp
Og som åra har gått, har det roa seg

Den vaksne og vaksnare tilværelsen gir slepp på så forskjellig
Det er på godt og vondt det
Den som sa dei orda til deg, er ikkje lengre
Borte vekk
Og du saknar at vedkomande skulle vore her no
Erte deg litt, med det glimte i auge du såg
Trur du er litt lik der, dreg strikken litt, for å få ein reaksjon
Arv

det ligg mykje under skorpa
Du likar at det er roleg
Likar ikkje å såre nokon, sjølv om det sjølvsagt kan skje
Orda som ein vel, kan falle i feil  jord
Og sjølv om det ikkje var meint slik, tolkast det sånn
Du vil heller seie at du er glad i – likar deg – skryte av –
seie positive ting – være ærlig…
og der har du det igjen… ærligheita kan såre

Mykje babl om alt og ingenting
Men ingenting, det er det nok ikkje
For du saknar den personen som klarte å tende lunta for fullt
Skorpeblodet kom til sin rett, fekk du høyre
Skorpeblodet på mors-sida
Det stemmer nok det
Berre ein liten gnist, og
det ligg og ulmar under skorpa
Utbrudd må ein halde seg langt unna
Det gnistrar i augene og ryk frå topplåket
Varsko her!

 

Mette Josteindsatter Kvalsvik
8. juli 2024

 

 


#minedikt #tankerblirtilord #etdiktomdagen

tatt av vinden…. i går

 

Der havet bruser og båra bryt

 

Mange stengte veier/fjelloverganger – stengte bruer…

Når været er som dette, er det både farlig og fascinerende på samme tid
Her kunne man egentlig bli litt “tatt av vinden” om man tok turen ut

Dette er fra vakre
FLØ
En biltur – litt fotografering bak frontruten –
og fristelsen for å komme ut –  løpe et stykke – finne en levegg –
få et bilde av ei bølge eller tre- det gikk bra –
og blei IKKE tatt av vinden heldigvis

tilbakeblikk – ord fra dedicat – heilt tilbake til mai 2018

Nokon sa til meg,
eller rettare sagt, skreiv til meg,
desse orda:

 

Eg er så glad for at du
har
“ei hånd som kan halde ein penn”,
og forme tankane dine
så nakne og vonde.
Men samtidig skrive
det vonde litt vekk frå deg.
Slik at du kan sjå på det,
stirre det inn i “augene” og seie NEI.
Også lyfte blikket og sjå over det,
bortanfor det,
og sjå alt det vakre som smilar
til deg.

dedicat

 

 

Det traff meg så saligt.
For akkurat slik er det eg har det,
og det er akkurat slik eg gjer det.
Min terapi.

 

 

(Dette var ord fra bloggeren “dedicat”) til meg for ei tid tilbake –
som rørte meg.

Tusen takk!

mai 2018

 

utfordring

 

 

SOL OG VANN
sier bloggeren Margrethe, i Utifriluft

 

 

Sol og vann, vann og sol
Titt tei, hvem er den vakreste i verden her
I dager når vannet er så stille og silkeblankt, da speiles naturen fra de vakreste vinkler
Den strekker seg og ser og ser og ser…
Kan ikke se seg mett
Sol og vann – det glitrer fra stråler som danser på overflaten
Hva som er under, ja det kan være så mangt..
Noe skummelt kanskje
Eller noe som vokser oppover mot overflaten
Uansett, solen speiler seg, og naturen speiler seg
Lykken danser og gir næring til alt som vokser og gror
Sol og vann – vi klarer oss ikke uten
Naturen speiler seg
Du speiler deg
Åhnei der kom det en sky,
speilingen forsvant,
og en krusning for over vannet

 

 

akrylmaling

70 cm  x  50 cm

“I`ve got the strength”

“Jeg har styrken”

 

 

Du ser det du ser.

dingle med føttene

 

Å sitte å dingle med føttene
Se ut over landskapet, helt til enden
Jorda er rund, som ei kule
Bulker, flater, topper, spisser og store hull over alt
Med salt og ferskt vann – bare tenk på det
Så ufattelig utrolig at det går an
Sitte å dingle med føttene, mens andre går, løper, jobber, sover, leser, kjører, dør, fødes osv
Hele tiden, hele livet, skjer det noe på denne kula
Så ser du opp
Tror du noen ser ned på oss, eller bort på oss eller opp på oss
Finnes det ei anna kule der ute, som har de samme forholdene, og kanskje bedre
Der livet suser, og noen sitter og dingler med føttene
Kanskje…

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
5. september 2024

 

 


#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedkt

barnslig

 

Du kjem på det, der og då
Minner strøymer på,
på grunn av eit bilete du ser
Barndomsheimen din
Naboane sine hus
Nausta
Så lenge sidan, men allikevel så nært

Du ser deg sjølv,
hugsar det så godt,
då du skulle gjere ærend for mor
Å gå til butikken var alltid stas, om det var handle varer eller hente posten
Ned vegen, forbi Daniel-nauste,
rundt svingen mellom to naust,  og opp grusvegen –
den bratte og lange bakken
Du har teke med den fine dukkevogna
Dukka ligg så fint og søv
Halvvegs i bakken, ved mons-garasja, set du att dukkevogna
Du snur rett og slett før siste kneika, og har ombestemt deg

Brått finn du ut at du har vorte for stor for dukkevogn
Eller, rettare sagt,
du blir litt flau,
og tenkjer ditte var barnslig, med dukkevogn og greier
Du vil ikkje at nokon skal sjå deg med dukkevogna langs vegen
Rett og slett for barnslig, kjem du til
Dukkevogna står igjen til du har vore og handla, tett inn med hekken der i vegen
Du tek den med heim,
og det var kanskje siste gongen du gjekk tur, og leika med akkurat den
Blå og flott, med baby-teppe til dukka

Sånn er det,
når ein brått verte for stor for slikt, det er rett og slett for barnslig
Då er den epoka over
Kva som kom etterpå er uklart
Barnepike/trillepike,  var vel neste steg
Passe andre sine ungar, etter skuletid og i helgar
Det var stas det
Då trille du barnevogn, men det vart noko heilt anna

Minna
Det er ei heil bok inn i deg
Heile livet
Og desse minna dukkar opp når minst tenkjeleg
I dag var det eit bilete som mana fram dukkevogna som ikkje var populær lengre
Rett og slett for barnslig
Og det fant du ut heilt på eiga hand
Men,
du var nok redd for kva dei andre kom til å seie,
så nokon måtte nok ha sagt noko,
som du kanskje kom på, på vegen
Nei, dukkevogn skulle du ikkje verte sett med
Katten Morre,
og sjølvsagt Gråkatten,
likte seg godt i vogna,
berre den stod stille
Og stille stod den

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
2024

 

 

seig serie

STRANDHOTELLET

En serie på Viaplay

Ja, det var den regnfulle juni og juli og august…. og noe å se på TV
Vi fant denne
Og den var tilsynelatende grei og litt spennende

For de som har sett Hotell Cæsar en gang i tiden, så er dette samme greia
Til slutt så vi bare for å få med slutten, for å vite hva som skjedde
heheheh

Lett lett lett underholdning