Du er vaksen no Over middels vaksen kanskje Kvar grensa for vaksen går, er kanskje usynleg Du bestemmer sjølv Litt vaksen i mange år, så veldig vaksen her om dagen Det berre vart sånn, fordi du såg deg rundt, og oppdaga med eitt at du ikkje var den yngre garde lenger
du tror du er noe helt til du står der og skal vise deg frem din sårbarhet da er tvilen sådd og du trekker deg sakte tilbake spiren vokser og vikler tvilen inn i lange røtter du er ikke noe du kan ikke noe hvem tror du at du er helt til noen klipper spiren og røttene smuldrer poff du turte tusen takk med støtte i ryggen og egen vilje tror du at du er sånn passe verken mer eller mindre
Eit fotoalbum Minna strøymer mot deg Så ung Så vakker Så uvitande Naiv, kanskje Hadde trua Optimisma rådde Styrken var stor Smidigheita ei selvfølge Kjolane glitra Frisyrene velforma Kjøkkenet og stova var perfekt i orden Ja, heile huset var skinande til kvar ei tid Eit fotoalbum og alt det som var Alt det som var….og endringane vart store Du endra deg gjennom tiår etter tiår Berre albumet er det same
Savnet av det som var, noe av det, kommer tidvis Bilder flimrer over netthinnen En dag du var lei, en dag du var glad, bursdag, mamma, pappa, venner, brødre Savnet kommer og går Tiden All den tid som har gått Alt som har vært
Alt du har opplevd alene, sammen med noen eller flere Alt du har lært Alt du angrer på – men som du har lært av Av og til kunne du tenkt deg tilbake, bare for å være i bobla en stund, men ikke for lenge Venninner – og ikke venninner – hva som holdt oss sammen og som klippet bånd Vennskap og bekjentskap fra inn og utland
Det er så mye Du ser deg rundt – og generasjoner blafrer Du blir litt trist et øyeblikk, og tårer velter frem Savnet; pappa – du skulle vært her nå Men du er ikke her, du dro for mange år siden Mange har dratt for mange år siden, og for ikke så lenge siden
Tiden…. All den tid som er igjen Ingen vet – ingen kan telle fremtidens dager, bare fortidens Ingen har vel gått gjennom livet, uten å savne noen Du undres Mennesker er så forskjellige Minnene sier sitt Det du husker De gynger frem og tilbake – som i en hengekøye
nyforelsket kjærligheten bare eksploderer et lite nytt liv det vakreste som fins det bobler noe så vidunderlig til å spise opp selv om det ikke er så lurt nei men du forstår smelter totalt så lite så vart så skjørt så perfekt betatt rett og slett
Når du kan glede eit hjarte, berre bitte litt, ikkje sant Når matpakken ligger klar Overraskelse! For ei god gjerning! Inga sjølfølge, men dog… Skulle vel bare mangle, hadde jo tid til det Det er vel uansett tanken som teller, og, kjærleiken bak Så, matpakke!
Du kjenner eit stikk gjennom kroppen Neste generasjon, du er den Virkelig Du har løpt gjennom livet og hatt så dårlig tid med så mangt Rekke det og rekke det – sett framover hele tiden Fortiden har ikke vært så mye å fokusere på Dagene framover, alt som skal planlegges og ordnes med, langt der fremme Så stopper det litt opp med ordet “generasjoner” Du har sett det hele tiden, men ikke tenkt på det Kanskje ikke ønsket om å tenke på det har vært der heller Du har lekt deg gjennom livet, og kanskje tenkt at slik blir det for all tid Så er det neste generasjon, og du stopper med et “pang”
DU er neste generasjon – ingen foran deg lenger Du som har hatt hele to generasjoner framom deg så lenge du kan huske Helt til den eldste forsvant, og dine kom lengst ut Nå er det du som er der Du svelger Det går ikke å bremse opp Det går like fort nå om ikke raskere Du kan heller ikke rope at du vil av karusellen, hva skjer da? Du får følge med, det går sin gang Reisen fortsetter
Du får ikkje gjort noko Du føler det – at ingenting blir gjort Dagane går, litt rydding her og litt vasking der Ikkje noko stort, berre smått Du får ikkje gjort noko Ikkje noko anna enn å sjå på alt som “burde” vore gjort Alt som faktisk har vorte gjort, ser du ikkje Som det å lage middag kvar dag Setje på og rydde ut av oppvaskmaskina Vaskemaskina… Robot-støvsugaren Alle må ha eit lite puff for å starte Også du…
Når du innser at du er “den eldre generasjon” Ikke blant de yngste lenger… Ikke det at akkurat du tenkte du var blant de yngste… Men…. Når du rett og slett blir plassert blant den eldre garde Da forstår du det plutselig da Eller….
Ser du seg selv blind i speilet? Er ikke tallet nok bevis? En skrantende kropp? Men latteren er så sterk og overbevisende Morsomhetene like så? Eller er det bare høflighetsfraser
Du er som du føler deg og føler deg som du er Noe i den duren Eller nei, du vil ikke være som du føler deg, og du vil ikke være som du er Du vil være noe annet Noe bedre og mere… Du vil…. Men du klarer det ikke
Du innser det, at du er der du er, hvor du føler du er Og du er i ferd med å akseptere akkurat det Bare ikke tiden raser av sted igjen Du har lyst å være akkurat der du er nå – i lang tid Du har funnet det behagelig Du har tilpasset deg Du er fornøyd Og du lar det stå til
Generasjoner Noe du ikke har tenkt på så mye Ikke før du står der selv Det nærmer seg noe Noe du ikke har sett for deg Det har bare kommet snikende Noe du ikke har latt tankene streife over så mye Ikke før nå, godt voksen Inn i et nytt ti-år snart Men, det stopper vel ikke der? Det er det ingen som vet
stillheit ah så deilig ingen støy ikkje ein lyd å oppdrive utan om suset frå vinden og bilane som susar langs vegen og klokka som tikkar sekund for sekund men ikkje støy ingen høge lydar ingenting som skjærer gjennom barken og lagar smerte den intense smerta frå nesten ingen ting så rart at det kan være slik av og til berre stillheit ein tidleg morgon