Om du høyrer meg, moder jord – naturens velde. Så gi styrke til alle dei som måtte trenge det. Send ut av din styrke, og gi energi, lys, varme og håp. Moder jord – det store univers – send bare litt av dine krefter til nokon eg veit trenger det.
Hva tror du at du er Hva gjør at du kan tro at du kan komme med slike tanker Hva er meningen med deg Ikke tro at du kan komme her og komme her Hvorfor viser du deg frem slik Hvorfor stikker du nesa di frem Hva får deg til å tro at du er noe Hvorfor tror du i det hele tatt at du er noe Hvorfor kan ikke jeg når du kan Hvorfor må du tråkke på meg Hvorfor tråkker andre på meg Hvorfor tråkker de på deg Hvorfor tråkker vi på deg Hvorfor tråkkeg jeg på deg Du skal ikke tro du er noe Vær forsiktig med hva du gjør ut av deg, for det kan få konsekvenser du ikke ante fantes Ikke snakk for høyt
Å heie frem noen, vise entusiasme over noe noen har klart, eller er på vei til å klare Vise glede over andre sine bragder Jeg gleder meg på dine vegne, av hele mitt hjerte Er det så vanskelig Er det sjalusien som snakker Er vi så sjalu og svartsjuke at vi ikke unner noen medgang og å lykkes Når noen stikker hodet frem, er det bedre å halshugge enn gi roser Hvisking bak ryggen – få folket med – hviske og tiske Nedsettende ord og blikk Hvorfor Er det ikke til glede for dagen Er det skadelig Når noen mestrer noe, er det mistenkelig, istedet for halleluja liksom Kom ikke her og kom her…. Hysj…
Du og kroppen, kroppen og du, i skjønn harmoni Av og til fungerer de sammen, andre tider ikke Du vil mer enn kroppen, og kroppen vil mer enn du Kompromiss Du lærer det etter hvert, kompromisser Men heller ikke det fungerer til tider Når alt går i surr – og det du vil, ikke går, der kompromiss ligger i bunnen Da glepper det litt Og det er når du ikke lytter, det glepper som mest Skjønn harmoni Det er det du vil ha Skjønn harmoni mellom deg og kroppen din Harmoni som ikke glepper
hadde det pĂĄ tunga og var klar til ĂĄ seie det gjorde eit krumspring innom ein annan tonke sĂĄ var den fyrste tonken borte vekk den glapp pĂĄ tungespissen utan noko som helst forvarsel kva var det no igjen samle tonkane og finne den fyrste tonken som var sĂĄ bra den hang der pĂĄ tungespissen eit kort sekund og vart vraka av noko bittelite anna som fauk forbi i fart vekk frĂĄ hjernebarken og ut i intet
du jager etter jaget eller jaget jager deg alt du mĂĄ alt du mĂĄ klare du vil du vil du vil
sorgen jager jaget sørger savnet av det som var målene som krymper inn så er det ikke slik lenger og sorgen sakker akterut
jaget snubler mer og mer sorgen er mer uklar andre mål dukker opp og du må fortsette fremover men på en annen måte aksepten har rodd i land selv om du ikke er helt fortøyd
einsamheit åleinetid tid for deg sjølv i eige selskap utan at det gjer noko fordi du trivast der åleine og tenkjer at alt til si tid har noko for seg fordi du likar ditt eige selskap og saknar ikkje alltid å ha nokon rundt deg du higar etter åleinetida om det er ute eller inne slik er det med den saka åleinetid er gull verdt og ikkje vondt det er berre vondt om den ikkje er sjølvalgt til ei kvar tid
om saknet av nokon som kunne lytte, eller sjå ein, verte for stort om det då ikkje var nokon til stades då hadde einsamheita sege på og åleinetida vorte vond tida for deg sjølv vart uinteressant og eige selskap smerteleg fordi du brått ikkje kunne velge men var satt i den situasjonen der ingen kom og lytta ingen venta på deg ingen brydde seg alle hadde nok med sitt eige selskap påtvunget til ei kvar tid og einsamheita var total åleinetid og eige selskap er dyrebart men ikkje for ein kvar pris
Du skulle berre hoppa bukk over alt Men det let seg ikkje gjere Du står midt i grauten og kjem ingen veg Kven skal byrje, kven skal ta ordet Den vanskelige starten nokon må ta, ikkje hoppe bukk over Du tek springfart og er klar, midt i tjukkaste grauten, klar ferdig Men du turte ikkje Åååå som du så gjerne skulle hoppa bukk over alt, og starte på nytt Men, det let seg ikkje gjere, og du tek sats ein gong til, og denne gongen klarar du det Ut av grauten og inn på glatta, der smøret har smelta Men du klarar deg, utan å hoppe bukk, med ein lett piruett Svusj! Det sprutar rundt deg Rett forbi bukken og grauten og heile greia Nokon må ta sats, sa du, og smilte forsiktig
Du føler du har feilet Det går et søkk av sårhet gjennom kroppen Hvorfor lukker alt seg til krampa tar deg Hvorfor er det ikke bare å si det som det er, og ferdig med det Så mange spørsmål Hvor er svarene når du trenger de som mest Følelsen av å være frosset til jorda, og ikke komme noen vei Som et knyttneveslag i mellomgulvet, som vokser og vokser Du klamrer deg krampeaktig til stillheten, for hva skjer når den blir brutt
Ute regner det Vinden pisker regnet mot vinduet Akkurat som mennesket kjenner det piskes innvendig hos seg Det er som en hurtigmikser som surrer rundt pĂĄ full styrke Kaos Nummenhet og usikkerhet, selv om mennesket vet hvorfor Men hvorfor det blir slik, allikevel, er ikke sĂĄ enkelt ĂĄ forstĂĄ Mennesket som rusker til ting
Det uler rundt hjørnet Slik som det uler innvendig hos mennesket Gråten og tårene renner som fossefall på innsiden Ingen ser det Mennesket vil ikke det, at noen skal se Det er som med vinden og regnet på utsiden av huset Bare innvendig Bare om det hadde roet seg litt
Og det roer seg, sakte men sikkert Regnet og vinden løyer Hurtigmikseren går på sakte fart, men den går Usikkerheten vil ikke helt gi slipp Mennesket vet hvorfor, men vet ikke helt hvor å ta grep Det har nesten stoppet å regne ute Inne renner det i mindre elver og bekker
Hurtigmikseren har stoppet Alt er stille Det er ikke så tungt å stå i det, som det var Pusten har roet seg slik som vinden har løyet Den innvendige gråten har stoppet slik som regnet på utsiden Uroen og usikkerheten gynger frem og tilbake Du kjenner på kvalme som fra bølger på havet Sakte sakte, skvulpende mot land
Mennesket henter inn seg selv Fester bøyen så godt det lar seg gjøre Knyter de løse tråene, en etter en Noen luftmasker blir det, men det er der håpet ligger Om en roligere ferd videre
Â
Mette Josteinsdatter Kvalsvik januar 2025
Â
#tankerbliertilord #etditomdagen #minedikt
Â
Â
Â
Hvordan fester man en bøye? For å feste en bøye må du først velge en bøyevekt og plassere den på bunnen med en fast øyebolt. Fest en kjetting eller en sterk fortøyningsline til bøyevekten. Bruk en pålestikk eller en lignende sikker knute for å feste linen i bøyeringen. kopiert fra nettet
Av og til er livet berre rot og kaos Kva vei å gå Kva er rett og galt Kva er rett å seie eller ikkje seie Sinne og frustrasjon, gråten tek i eit tak Så stilnar det, men ikkje tankekjøret Og du vil kaste opp Kaos Kvalmen ligg der og ulmar Nakken stivnar og hodepinen tek over Av og til er alt berre kaos Berre på grunn av ei lita mistolkning Og du står ribba inn til skinnet