NÄr man begynner pÄ tredje uka, og ryggen streiker igjen. Hele kroppen er i ulage. Stiv og svimmel, og psyken vibrerer. Du kommer deg hverken oppover eller nedover.
Joda, dagene er forskjellige, og man klarer litt. Men smerten tĂŠrer. Har du noen gang hatt sĂ„ vondt i ryggen og hofter, at hver bevegelse er som tusen hekseskudd; uten at noen av oss egentlig vet hva et hekseskudd egentlig erâŠ. Slik fĂžles det. Og smerten tĂŠrer pĂ„ innsiden. Du ser det ikke sĂ„ mye utenpĂ„.
Man mister fokus. Og man kan bli deprimert.
SĂ„ har det gĂ„tt over to uker daâŠ.. Med minimalt av bevegelse. Og du kjenner at det nok er i bedring. Hva var det som skjedde da? Ingenting.
Ryggen bare bestemte seg for at den IKKE er bra allikevel. SÄ sitter smertene der igjen. Du tÞr nesten ikke bevege deg, fordi det gjÞr sÄ himla vondt. Nakken er som en tÞmmerstokk. SMERTE!!!!
VIL IKKE HA DET!
Som Ä starte om igjen, pÄ nytt.
Det slipper ikke. Rygg, hofte og nakke og hode. Ja, alt hĂžrer jo sammen.
Alt blir skipla.
Det er da man grĂ„ter sine modige tĂ„rerâŠâŠâŠâŠâŠ. Eller bare gir oppâŠâŠâŠ.. Blir motlĂžsâŠâŠ.. Smerte er noe skittâŠâŠâŠâŠ Og det er slik at man ikke unner noen Ă„ erfare dette en gang. Det er best Ă„ slippe.
Man mĂ„ bare ta tiden til hjelp. Slippe alt man harâŠ.. Du har ikke lyst Ă„ vĂŠre med pĂ„ denne turen/reisa, med smerte. Men hvem andre skal ta den da? Du mĂ„ bĂŠre det sjĂžl..
Etter en uke skulle en tro at det var bedring i vente, for det har jeg trodd hver eneste dag. Men, i natt har jeg ikke sovet myeâŠ.. Hofter og korsrygg har verket noe intenst.
Dette er ikke noe klage/syte/synes synd pÄ, innlegg. Det er bare for Ä fÄ en utblÄsning. For jeg vil IKKE vÊre syk.
Jeg klarer ingenting. JodaâŠ. jeg klarer gĂ„ fremover. Jeg klarer sitte stiv som en stokkâŠâŠ Og jeg klarer ta smertestillende. SĂ„âŠ.. En Tramadol er kommet innenbords. Kanskje nr 3 pĂ„ en uke. Men i dag klarte jeg meg ikke uten Ă„ starte dagen med den. Tankene svirrerâŠâŠ. Hvordan skal dette gĂ„?? Jeg har sĂ„ mye Ă„ gjĂžreâŠâŠâŠ..
Jaja⊠Roe nedâŠ.. Men, det er ikke godt Ă„ ha vondt i ryggen. Rygg og hofter som bĂŠrer deg. En bevegelse feil og det skjĂŠrer gjennom ryggen. TĂžr nesten ikke hosteâŠ.. hehehe
Ja sÄnn kan det ogsÄ vÊre med ei som springer beina av seg i fjellet. Man kan si hva man vil; om at hun er sÄ sprek som bare juling. Men det skal ikke mye til fÞr hun ligger der heller, skal jeg si dere. Og de fleste dÞmmer og slÄr konklusjon fra det de ser pÄ utsiden.
Det er vel egentlig ikke noe som feiler meg uten at ryggen og hoftene er i protestâŠ.. Men det er jo noe som feiler daâŠ.. For jeg fungerer ikke i det hele tatt. Jeg klarer ikke lĂžfte, skyve, vri, hoppe, gĂ„ trapper osvâŠ..fĂžr det sĂžkker i ryggenâŠ..
Jepsipepsi! Det er jo ikke noe annet som feilerâŠ.. SĂ„ jeg fĂ„r si meg fornĂžyd og krysse fingre for at DET NĂ MĂ SNU.
Jeg har sĂ„ INDERLIG lyst Ă„ ta pĂ„ fjellskoaâŠ. Og jeg har SĂ Ă Ă Ă Ă lyst Ă„ vĂŠre smertefri. Men kjenner meg egentlig bare hjelpelĂžs.
GĂ„r og ser pĂ„ alt jeg burde og skulle ha gjort i hjemmet og utenfor de fire vegger. MenâŠ.. jeg fĂ„r nĂžye meg med Ă„ fĂ„ pĂ„ meg skoa pĂ„ en sĂ„ normal mĂ„te som mulig, og rusle meg en tur.
De smÄe faste skritta i panikk for at det skal skjÊre seg.
Rygg er noe dritt men sÄ viktig Ä ha i orden.
Frustrasjon i lag pĂ„ lag, men med hevet hodeâŠ.. SmĂ„tt om senn, en dag av gangen, og minutt for minutt.
Det er ikke rosenrÞdt Ä vÊre ufÞretrygdet og sÄ vidt vÊre i jobb noen prosenter, og IKKE klare komme seg pÄ jobb nÄr en skal, det lille en skal.
Hva enn det er som trigger ryggen âŠâŠ SĂ„ er det et HâŠâŠ. uten like.
For det forplanter seg til hele kroppen. Og man stopper Ă„ fungere.
Dette er ikke fĂžrste gang jeg har âav ryggâ. Og jeg vet hvordan det er. Og jeg vet at bevegelse i smĂ„ doser da er viktig. Men det koster. Det koster av styrke og vilje. Og jeg vil!
Tanker kommer og gÄr. Er det noe annet som er galt? Hvorfor? Men nÄr en har revmatiske lidelser sÄ er det slik Ä regne med.
Ta det med ro og hente styrke. Den dÄrlige samvittigheten for alt en ikke fÄr gjort, mÄ dysses stille ned. Det har blitt bedre med Ärene.
SĂ„ er det bare Ă„ ta pĂ„ litt lebestift og lufte tankene og hunden. For rosa lebestift hjelper! đ
Og sĂ„ sier det PANG igjen. Ligger pĂ„ gulvet, og âhun grĂ„ter sine modige tĂ„rerâ av smerte. Det hjelper Ă„ grĂ„te av og til. OgsĂ„ blir jeg sint og fortvilet. For en hjelpelĂžshet!
Men opp i all frustrasjon forstÄr hunden hva som skjer. Hun vet ikke hva hun skal gjÞre for Ä vÊre god mot meg. Og den obsternasige tenÄringen av en hund, gÄr villig inn i selen sin uten Ä tulle rundt som hun ellers gjÞr. OG hun gÄr for aller fÞrste gang ned trappen uten Ä nÞle. Og da grÄter jeg igjen, av glede for denne hunden. Hun forstÄr. Hun ser og hÞrer jeg har det vondt. Gud bedre meg for et lite herlig hjerte.
SĂ„ fĂ„r jeg en slik takknemlighetsfĂžlelse over Ă„ klare meg selv. Jeg har jo dopet meg ned nĂ„, med TramadolâŠâŠ Og er i nedtrappingsfase pĂ„ PrednisolonâŠ. Men tabletter funker, selv om jeg er skeptisk til Ă„ bruke det. Og jeg klarer meg selv.
Tenker pÄ alle de som er avhengige av hjelp. Min og din hjelp. Som ikke kommer seg ut dÞren fÞr akkurat DU har vÊrt der.
Det er krise Ă„ ha akutt rygg. Det er noe forbannet dritt Ă„ ha hofter som ikke bĂŠrer i perioder. Rygg og hofter MĂ man ha for Ă„ komme seg fremover.
Heldigvis har man leger som virkelig tar tak i ting. For jeg hĂžrer stadig om at en lege ikke bryr seg. Bagatelliserer og mener det nok er psykisk. JodaâŠ.. Psykisk kan det bli om det blir ille nok i et smertehelvete.
Da faller man ned.
Takk og lov at jeg er den jeg er sikkert pÄ godt og vondt det
hehehehe
et slĂžvet blikk passer ikke inn her i dag đ
men jeg griper dagen og ser fremover
Â
selv om jeg #grÄterminemodigetÄrer
SĂ„ gĂ„r vi med sakte fart rundt âlisjebygdaâ fra Ăvre Eidstoppen (som Tord til Anita, kaller det her)  hehe
Det har regnet godt i nattâŠâŠâŠ.. Ikke det at jeg har ligget vĂ„ken og hĂžrt pĂ„ det, men det er grĂ„tt ute. Og regnbyger har kommet og gĂ„tt.
SmÄe skritt. TÄlmodig hund.
Flotte detaljer i naturen.
Er det ikke litt slik, at en bare skal dele det som er perfekt? Skjule det som ikke er bra? Ă ha det topp er topp đ Om du ikke har det bra, skygger vi banen. Â
Vi har alle vĂ„re kamper Ă„ kjempe, om de er smĂ„e eller i stĂžrre skala. Og  âĂ„ grĂ„te sine modige tĂ„rerâ har nok mange gjort uten Ă„ si noe om det. Det er ikke noe galt i det. Man fĂ„r vakre Ăžyne av tĂ„rerâŠâŠ.. var det ikke noen som sa det en gang? TjaâŠâŠâŠ.. Ikke vet jegâŠâŠâŠ.
FIBROMYALGI, REVMATISK I DET HEILEâŠâŠâŠâŠ. OG MYKJE ANNA I SAMEâŠ.
Â
NĂ„r smerta tek grep om deg eller du tek grep om smertaâŠâŠâŠâŠâŠ. JaâŠâŠ. Det er det, kva man tillet,  rett og slett. Og er det sĂ„ enkelt? At det BERRE er Ă„ skyfle under teppet, kasta bak skuldra â vekk med det? Det er faktisk ikkje sĂ„ enkelt Ă„ sjĂ„ at det er NOKO som feilarâŠ.. SĂ„âŠ. Vekk med det. Bit tenna saman og ta grep!
Ja, for smertestillande finnes det nok av. Er det ikkje berre Ă„ ta seg litt frampĂ„ med en âpain-killerâ dĂ„âŠ. Og stĂ„ pĂ„?
Og det er no slik dĂ„, du som er sĂ„ sprek, kan ikkje feile deg mykje, der du spring avgĂ„rdeâŠâŠ Nei, springe avgĂ„rde kan duâŠâŠâŠ.. Men Ă„ stille opp i arbeidslivetâŠâŠâŠ Nei, det klarar du ikkje nei.
ForstĂ„r du at det er forskjel pĂ„ ein dag pĂ„ jobben og ein dag med trening? Ein dag med trening der du kan sette kroppen i kvilemodus stĂžtt og stadigt, og ta det i ditt eige tempo. Ein dag pĂ„ jobben er vel meir ka he du ka dreg duâŠâŠ.. Og det tek pĂ„ alle og ein kvar til tider. Og er det dĂ„ noko som feiler, av det eine eller det andre, usynlege eller ikkje, sĂ„ kostar det meir enn nokon anar. Og det er no slik at diagnoser gir forskjellige plager for kvar enkelt. Om eg og du har same diagnosa, sĂ„ har vi allikevel ikkje same plagene, og mestringa er annaleis for kvar enkelt.
Men, det er no berre Ä ta grep. Ta ei usynleg fatle rundt arma, eit usynleg plaster pÄ haude, ein stav eller ei krykkje som ingen ser, utan om den som bÊrer den. Og stÄ pÄ!
Smerta ein bĂŠrer med seg, er det ingen som ser. Jau, sjĂžlvsagt om du haltar littâŠâŠâŠ Eller gĂ„r litt rart ein dagâŠâŠ Det beste er noko synlegâŠâŠ DĂ„ kan ein forstĂ„ at det er noko som feilarâŠ..
Mange slit med Ă„ takle stressâŠâŠ. NĂ„r stresset tek over er det over og ut med systemet i kroppen. Mange har mĂžtt veggen. Og det er no slik, at den som ikkje har vore DER veit faktisk ikkje kva det er snakk om. For i nokre hĂžve er det snakk om reint HELVETE. Men det oppfattar ikkje du. Det er slik at ein nesten mĂ„ ha erfart noko innafor dette for Ă„ i det heile tatt forstĂ„âŠ. Og hverken eg eller du ynskjer at nokon skal bli sjuke for Ă„ fĂ„ ei erfaring. Â
Om ein kunne akseptere at slik er det og ikkje dĂžme. Ikkje snakke bak ryggen.
Rope HURRA for det som blir mestret, og vÊre med Ä lyfte opp. Ingen i heile verda treng Ä bli trÄkket ned. Ingen i heile verda treng tyngre ryggsekk enn nÞdvendig. SÄ ikkje hÄn og gjer folk usikre. PrÞv Ä godta kvar enkelt som den person.
EG har vore der, og ikkje forstÄtt. I dag er eg ein av dei som stÄr pÄ andre sida,  med haude i fatle og ein elendig kropp. Ryggsekken er tung men eg prÞver Ä lette kvar ein dag. MestringsfÞlelsen, sÄ viktig sÄ viktig!
Det blir aldri snakka nok om desse usynlege sjukdomane/ diagnosene, som sÄ mange har. Det kostar Ä lyfte haude og kome seg ut dÞra. Om du aksepterar at det er slik for nokon, sÄ blir det sÄ mykje bedre. For det er no ikkje DU som har smerta. Det er ikkje DU som har diagnosene. SÄ kva er da problemet?
For det er godt Ä nyte, bare de smÄe turer i naturen. Man trenger ikke klatre pÄ de hÞyeste og lengste turene alltid, selv om jeg trives der.
Kroppen min og lille Leia passer liksom sammen for tiden. Leia som er litt over 3 mnd kan ikke gĂ„ de store turer, faktisk ikke fĂžr etter fylt 1 Ă„r. Og min kropp er giktisk som bare sĂžren, for tidenâŠâŠâŠ og klarer ikke sĂ„ mye heller.
SÄ da passer det med de smÄe turer som begge parter er fornÞyde med. Som en tur til Golleneset fyr.
GĂ„ der og kjenne solen varme. Ja, for det gjĂžr den virkelig nĂ„. Rusle der sammen med den lille hunden, og samle tankene og prĂžve tenke fornuftige tanker đ hehehehe
PrĂžve Ă„ motivere til Ă„ videre fortsette med ting jeg inntil nĂ„ har verdsatt gjennom flere Ă„r. Som f.eks. at jeg har mistet piffen for det Ă„ stĂ„ i kor. Jeg har bare ikke motivasjonen til Ă„ VILLE det akkurat nĂ„. Skal â skal ikke Jobber med saken.
Vet ikkeâŠâŠâŠâŠ.
Denne lille sjelen her, gir meg motivasjon i massevis. Man blir jo sÄ glad av denne lille kroppen som lukter sÄ herlig hund.
Hun sier ifra nÄr hun har gÄtt lenger enn langt nok, og da bÊrer matmor med glede, resten av turen. SmÄlabber og matmor pÄ tur. Det er en velsignelse Ä ha denne turgleden og iveren etter fjell og fjÞre, hÞyt og lavt. Nyte. Trekke inn luften og motta ny energi og kraft.
Det er sĂ„ mye som motiverer, men dette er toppen i mine Ăžyne. VĂŠre ute â bevegelse og mestring. Sortere tanker og konkludere for eget beste.
En stund var det fitbit som motiverte med sin beskjed om antall skritt og slikt. Jeg har ikke hatt klokken pĂ„ meg siden fĂžre jul, altsĂ„ i fjor. Men nĂ„ er den pĂ„ igjen, og hittil i dag sĂ„ har jeg gĂ„tt 11 446 skritt. MĂ„let pĂ„ 10 000 skritt er nĂ„dd for i dag đ
NÄr man har reumatiske diagnoser, kjenner man til litt smerter. Og smertene kommer og gÄr. Det er ikke mye en bestemmer selv, uten om det Ä bruke smertelindrende medisiner.
PrÞve Ä ta dagen ; stÄ opp med solen og fÞlge den og nÄr solen gÄr ned, har du klart denne dagen ogsÄ. Kulden merkes i alle ledd. Det er et flott og stabilt vÚr ute, men det har bare blitt kaldere og kaldere, og kroppen sliter. Men, bevegelse er tingen, iallefall for meg med flere. SÄ det er bare Ä stÄ pÄ, og nyte kulden og det klare flotte vÚret.
Jeg har startet med en ny medisin som jeg fÞler hjelper, nÄr jeg husker ta den. ARCOXIA 90 mg. Betennelsedempende. Innta`s om kvelden sÄ natten blit rolig. Fungerer for meg!
Har ogsÄ startet med varmtvansbasseng-trening via reumatikerforbundet.
MenâŠâŠ. Stivhetenes morgener er ikke gode â og de er ikke morsomme. Det er slik en ikke unner noen. Â
ja, da kan nok sykehusene si seg villig til Ă„ skifte hofte pĂ„ deg. Du er for ung til Ă„ fĂ„ gjort sĂ„ stor operasjon nĂ„. âFor ungâ.
For ung til Ă„ fĂ„ bedre kvalitet i livet? JajajaâŠâŠ NĂ„ vet jeg litt mere om smertene og Ă„rsaken til de, iallefall. Denne legen som er vikar for min fastlege kunne forklare sĂ„ ganske detaljert om MR svar av hofte jeg tok sist sommer, som andre leger ikke har kunnet sagt.
Legen er overrasket over at ingen har sagt dette til meg, at det ikke blir noe bedre, og at jeg burde ta operasjon, men det er alt for tidlig. SĂ„ da er det smertelindringens tid daâŠâŠ. Men det er jeg vant til fra fĂžr av, med mine diagnoser. Og jeg visste jo at jeg hadde slitasje i hoften, men ikke at det stod vĂŠrre til enn jeg trodde.
Jaja men sÄ er det en gang slik at jeg kan ikke annet enn ta det som det er. Jeg er trÞtt og sliten om dagen, pga av smerten som har Þkt. Jeg er ikke glad i smertelindring utover en viss grense, men nÄ mÄ jeg bare. Om jeg skal fungere i hverdagen med jobb og privat.
SĂ„ da har jeg fĂ„tt disse godsakene til utprĂžvelse en tre ukers tid. Og om ikke dette hjelper har han sagt han vil sende meg til Trondheim for Ă„ renske ut all elendighet i hoften, med kikkhulls-operasjon. Men det har ogsĂ„ bare en midlertidig effekt og kanskje i liten gradâŠâŠ Men det er ting man mĂ„ gjĂžre fĂžr de stĂžrre tingene skjerâŠ..
NÄr du nesten ikke klarer komme deg ut av sengen, og du ikke kjenner igjen kroppens reaksjon. Smertene er du vant til, men ikke nÄr de overgÄr seg selv. Og de overgÄr seg selv nÄr de finner ut at de vil overta kroppen for en stund. Da fÞler du deg overmannet og vil bare kaste opp.
Og nÄr du har kommet deg opp og sliter med Ä fÄ pÄ deg klÊr, og bare vil grÄte, da fÞler du deg overmannet.
Dette er slikt som kommer snikende med vinden. Du kjenner mĂžnsteret, men prĂžver sĂ„ godt du kan Ă„ overse det. For DU VIL sĂ„ gjerne. Det er noe med Ă KLARE det lille du er satt til, f.eks. i arbeidslivet. Det er ikke sĂ„ mye, men nok til Ă„ kjenne deg nyttig. DET mĂ„  du klare, og presser deg. Ingen ser noe tegn til havari. Ingen ser â utenom du selv, som kjenner det kommer snikende. Fasaden er viktig. Og nĂ„r fasaden slĂ„r sprekker har det gĂ„tt for langt. Da sliter du mere enn nĂždvendig. Men slik er det gang pĂ„ gang. Det er ingen oppskrift. Du kjenner deg ut og inn og burde ta det deretter. Men det er ikke enkelt.
Kroppen taler og sier at nok er nok. Da er det allikevel gÄtt alt for langt. Disse forbannede diagnosene som ingen ser. Disse usynlige navnene som har festet seg til akkurat deg. Takle de! Lev med de!
Smertehelvete som ingen forstĂ„r uten Ă„ ha vĂŠrt der. Og du unner ingen Ă„ âvĂŠreâ der heller. Det er noe skitt forstĂ„r du.
MenâŠâŠâŠ. SĂ„ erfarer du at det gĂ„r over, og det gjĂžr det denne gangen ogsĂ„. Men det tar tid. Og utmattelsen kommer snikende. Du fokuserer pĂ„ det som er viktig. Din helse. TĂ„ler ingenting. MĂ„ ha ro og fred. SĂ„ gĂ„r dagen, og hva som er rundt neste sving, ja det vet du ikke, men det er nok noe godt noe.
Og jeg skulle fĂžlge moderen til Volda â hun skulle til en undersĂžkelse der. Jeg skulle ogsĂ„ men hadde et annet klokkeslett â men heldigvis fikk jeg byttet tid og vi  kunne slĂ„ to fluer i en smekk.
Saken er den at JEG skulle tilBentetthetsmÄling.
Â
En av mine diagnoser, erBENSKJĂRHETâ og i og med at jeg har gĂ„tt pĂ„ overtid pĂ„ medisinen Alendronat, (over 12 Ă„r) sĂ„ mĂ„ de ha en NY mĂ„ling fĂžr de setter meg pĂ„ den nye medisinen, som er sprĂžyte hvert halve Ă„r.
Og tenke seg til! MĂ„lingen var ikke sĂ„ aller vĂŠrst. Selv om jeg ligger godt inne i det gule feltet â sĂ„ viste mĂ„lingen bedring.
Og det er da jeg tenker at TRENINGEN jeg har vÊrt sÄ standhaftig med, har bÄret frukter.
Det er sÄ bra! Etter at jeg startet med STYRKE, SLYNGETRENING, SPINNNING og BODYBALANCE, har jeg klart Ä bygge opp litt. SÄ det er ikke rom for diskusjon for min del, ang trening og dens viktighet.
Er veldig greit Ă„ ha denne FITBIT-klokken. Jeg er ikke opphengt i den lenger â og om jeg ikke har 10 000 skritt daglig, sĂ„ gĂ„r det greit. Jeg vet hva jeg trener i det daglige đ
Og for ikke Ă„ snakke om alle de fantastiske fjellturer. Naturen og dens herlighet <3
Alt hjelper!
Noen sier: âDet er en tid for alt â men nĂ„ skal det bare nytesâ
Med det mener de at de ikke orker slite seg ut â de har ikke overskudd â de vil nyte mat og sĂžtsaker og hive innpĂ„âŠâŠâŠâŠ En dag skal de treneâŠâŠâŠ men ikke akkurat nĂ„.
For meg er det HER OG NĂ ! Det er HER OG NĂ , som er livet og nytelsen langs med đ Vi er sĂ„ forskjellige og vi finner alle vĂ„re veier og gĂ„.
JEG HAR FUNNET MIN!
Og nÄ er jeg pÄ vei til en ny spinningtime og slyngetrening.
Ja, for det er eg. Og du set spÞrsmÄl ved det, og hevar augnebryne, fordi eg spring meir i fjellet enn nokon annan, og jobber mindre enn dei fleste.
Men kvifor set du spÞrsmÄl ved det? Er du sÄ uviten? Kva er det som gjer at folk reagerer?
Eg har ikkje bedt om Ă„ bli kronisk sjuk. Eg har ARTROSE (slitasjegikt), BEINSKJĂRHEIT og FIBROMYALGI.
Dette er diagnosene eg mÄ takle kvar dag. For smertene er der uansett om dei ikkje visast utanpÄ. Eg slit med mitt, men har funne koda til ein bedre kvardag for meg. Eg jobbar mindre og er meir aktiv. Tjenar mindre men klarer nokon lunde Ä halde smertene i sjakk, og Þkonomien pÄ pluss.
Du som ser meg springe bĂ„de hit og dit, du veit ikkje kva som skjer inne i min kropp. Smerta er der alltid â i mindre eller stĂžrre grad. Du ser meg ikkje nĂ„r eg ligg nede. Om eg hadde ein gips pĂ„, om eg drog det eine beinet etter meg, eller hadde ei arm i fatle, dĂ„ ser du meg.
Eg kjempar ein kamp kvar dag. For min del har eg fÄtt beskjed om Ä vÊre aktiv. Trene styrke og gÄ ulendt. Min panikk er Ä krÞkne i hop og som MARGOT seier; fÄ pukkelrygg. At beina smuldrar opp. At eg ikkje kan klare meg i jobb. At eg ikkje klarer meg utan operasjonar. EG VIL!
Kvifor er det sÄ vanskelig for deg Ä godta at slik er det berre. Det er pÄ ingen mÄte det same Ä vÊre i aktivitet som Ä jobbe. Det krever meir av ein arbeidsdag enn ei treningsÞkt. For etter ei treningsÞkt kan ein kvile seg resten av dagen.
Det er ikkje berre kroppen som smerter. Det slites fysisk og psykisk. Men vi har alle lyst Ä ha ein mest mulig god dag. Klare Ä vÊre i arbeid og ogsÄ ha eit sosialt liv. Eg klarar dette men mange klarar ikkje det i det heile tatt.
Og slik er det. Vi er forskjellige. Vi mÄ ta tak kvar for oss. Godta kvarandre og ikkje snakke nedsettande. Du veit ikkje kva som skjer bak fasada. à vÊre kroniker er forskjellig fra person til person.
Vi kjempar alle ein kamp for Ä vÊre til, og henge med. Nokon kjempar meir enn andre. Eg er slik midt pÄ og kjempar min. Har det heilt topp og elskar jobb og fritid.
Nokre dagar er tyngre enn andre men du ser det nok ikkje fordi det ikkje visast utanpÄ.
Eg er ein av mange med kronisk lidelse. Eg har funne mi oppskrift â eg stĂ„r pĂ„ og EG VIL!
