Velkommen november Fredag og dagens første i måneden november Det snør og hagler ute Kanskje var det på tide med en slik ri eller to, tre Vinteren er i anmarsj, om litt, men ikke ennå Fortsatt er det litt igjen av høsten Det er sterke kast i vinden til tider – og håret flagrer vilt
Bare nevner det – selv om oktober går over i november – skal man ikke droppe å sjekke seg. Oktober og november står i fokus – men det gjør hver eneste dag også, står i fokus for å sjekke seg
November er årets ellevte måned etter den julianske og den gregorianske kalenderen. Den har 30 dager. Ordet er av latinsk novem som betyr ni; november var romernes niende måned. Gammelt norsk navn på november var «slaktemåned», eller gormåned. kopiert fra nettet
Stå deg vel inn i denne fredagen og forbi
November
November er en gammel kvinne som ikke håper lenger. Da solen, den veldige elsker, forlot henne, trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer, og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.
November er en gammel kvinne som angrer. Hylende rev hun høstens siste blomster av håret, så bøyde hun sine visne knær for stormens salmesang.
November er en gammel kvinne som ingen vil gi husrom. Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel, og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer på vinterens lukkede port.
Inger Hagerup
diktet er kopiert fra nett
Og helt ut av det blå… så titter der frem en kusomre eller to Har du sett på maken!
Det starter i det små Som en liten spire, sammen med hundrevis av andre Et frø som har blitt sådd, og klarer seg Der starter det, fredfullt til å begynne med Det trenger varme og lys, og næring, for å klare seg Sammen med flere, kjemper de nå om plass Denne lille spire har funnet sin plass, og strekker seg mot alt dette lyset Det er så vakkert, alt den ser der den klatrer med forsiktige skritt, opp og opp
Hva som er målet vet den ikke, men det den føler, kjennes i hver lange rot Røttene søker etter jordens næring Tørste og energiske drikker de Helt til en dag, da blir spiren røsket i Revet opp med jord og røtter Alle sammen henger i løse luften Hva er det som skjer, roper de skrekkslagne i kor
I fra sitt trygge lille hjørne, til en utmark ukjent og kald Den har falt ut mellom alle de andre, i et kaos den ikke forstår Hvor den skulle vet den ikke, men der den står har den funnet ro Helt alene fant den ny jord, røttene drikker, og den vokser, den lille spire Der i utkanten står den stolt, og den ligner visst ikke på noen andre, der i ensomheten, ved en støvete landevei, og et lite vann
Langt der borte ser den noe, som kanskje kunne være dens likeens Der over engen, det grønne gresset og det vakre kornet Noe vakkert står der samlet, med gylne blad og vakker krone Som tusen soler, tenker spiren, og vet ikke selv hvor vakker den er Før noen forbipasserende snakker høyt; “se på denne da, så vakker og alene, en liten solstråle midt i en grøftekant”
Er det meg de snakker om, tenker spiren Den strekker hals for å kunne se i vannet Kanskje i speilingen vil den oppdage, hva de snakket om, de forbipasserte Da skjer det underligste av alle under, langs den støvete landevei En solgul krage brettes ut, og det skinner vakkert og gyllent i grøftekanten Med stolthet ser den seg selv i vannet, jeg er likeens som de der borte Kan de se meg…
Og langt der borte står de samlet, og ser mot grøften i andre enden Se der borte, sier de i kor, det er noe som lyser så vakkert opp Åh det kommer et samlet sukk, da de ser en solgul krone, som dukker opp fra grøftekanten og strekker seg høyt opp mot himmelen En av oss, sier alle i kor, men så langt der borte, hvorfor er den der Kom til oss, roper de så høyt de kan, men det høres ikke over engens sang Gresset og kornet står imellom dem – og en støvete landevei
De står der stolte på hver sin side De er alle frodige i lang lang tid Så en dag kjenner spiren at det skjer noe nytt og rart Noe faller fra den vakre kronen Et lite frø, og enda ett, og plutselig er det hundrevis Et vindpust tar i et tak, og frøene virvles opp Over den støvete landeveien, og høyt over gresset og kornet De lander de der hvor de andre står, sammen med tusenvis av andre frø
Så endelig møttes de, og kan være sammen, tenker spiren som står igjen Den falmer nå, litt etter litt, og når det første snøfallet kommer, bærer den tungt Den klarer nesten ikke strekke hals, for å se over til de andre lenger Sakte faller den ned mot jorden og faller i søvn under vinterteppet Den svever inn i en drøm, der den danser sammen med tusen gylne kroner Ikke alene, men sammen med sine
En vinter er over, og våren har slått røtter Småe spirer er på vei til overflaten Ved engen og det grønne gresset og i grøftekanten langs den støvete landeveien De er flere på begge sider, og strekker hals for å se hverandre Nikker ærbødigt i sommersolen, når den varme vinden har kommet til, og næringen fra jorda har gjort dem høvelig store De vokser vakkert gjennom sommer og høst – og står der stolte med de vakreste solkroner Og langs den støvete landeveien har de nå blitt mange flere
De lager en vakker rekke langs det lille vannet De speiler seg, og ser over engen og gresset, der kornet vokser Hvorfor de står slik på hver sin side, det lurer de på, disse vakre blomsterkroner Det som er bra, tenker blomsterkronene, som står langs den støvete landevei, er at de ikke står alene De ser på hverandre og er stolte Lite visste de at de startet der med bare ett frø Ett frø som ble til en spire – og som fra en spire som falt ut fra de andre, vokste seg stor og sterk der alene, i en støvete grøftekant
Det er ikke SÅ mye som spinner oppe i hodet, men litt er det jo Regnet siler ned utenfor vinduet her i stua tidlig morgen Det skal bli MYE nedbør i dag visst….
Høsten har skikkelig bitt seg fast Det blåser Heldigvis er det varmt inne
Tenkte akkurat på dette, når man får en slik influensalignende forkjølelse man ikke har så ofte Kanskje hvert 5. eller 10ende år? Satt og tenkte på når jeg hadde den sist… er noen år siden Og nå kom den altså igjen Har ikke vært syk på det jeg kan huske, med slikt omfang Det begynte med å miste stemma “bare” Så slitsomt som det har vært og ennå er Tenker på de som ikke har stemme i det hele tatt Min er på vei tilbake Uten sår hals i det hele tatt, mistet jeg altså stemmen – var så hås at det var slitsomt Jaja pytsan – om det ikke er noe annet, så er det vel ok da Helt til det begynte sige både oppover og nedover Og da var det jo i gang – uten sår hals
Godt man har leger som lytter på, og til Bakterier! Det var ikke virus… høy crp (stikk i fingeren som viser senkning) Medisin neste Det er også bra At det er mulig å kunne gå og kjøpe medisinen en trenger, når en trenger den Det er å være i et land med godt system Men man må jo ha pengene til medisinen – for det er jo ikke noe som er gratis her i verden Heldigvis og takk og lov – så har jeg penger til medisin Alt kunne vært så mye verre
Ja, så da gjør medisinen det den er forventet skulle gjøre Gjøre meg frisk!
Det er siste dagen i oktober Tenk på det da… Jeg får litt vemod over meg Tiden som går så fort Men enn så lenge klarer jeg å fylle tiden med viktige mål
Det er vel det det handler om dette livet vårt Fylle det med lærdom og viktige mål Eller…
Og av og til fyker dagene forbi som en bølge som bare kruser eller bryter Og en har slettes ikke en anelse om hva som har skjedd Dagene skvulper avgårde Tunge og lette dager – treige dager, såre dager Så topper det seg og du surfer på den høgste bølgen Av og til er det slik – at man er på toppen av livet og føler seg fantastisk Av og til… Så kommer dalene – svingene og sperrene Og det blir litt stille Det er ok det også Bare det ikke blir alt for stille
November er like rundt hjørnet Satser på en flotters november, men fortsatt er det oktober
D`er haust, det ruskar ute med regn og kalde vind. Småfuglen flyg mot rute og vilde gjerne inn. Men under omnen god der ligg på sekkje-pute han gamle Mons i ro.
Der ligg han trygg og drøymer og blinkar stilt og smått og alt i verda gløymer og hev det varmt og godt. Og segjer ingen ting, men liksom inn seg gøymer med rova sveipt i kring.
Fra diktet Veslemøy ved rokken av Arne Garborg kopiert fra nettet
fine Mr Sniff som ikkje er her lengre
Diktet ovanfor vart nevnt og sitert, her om dagen – og eg har aldri høyrt det før Kanskje var det noko vi las høgt på barneskulen? Kan du hugse dette diktet? Morosamt å ta opp igjen slike dikt, og dele, synes eg
Pinni Konglefrø! Hallo er du der? Pinni! Du må våkne!
Pinni Konglefrø snur seg rundt i sengen og hører noen rope langt langt vekke Det må være drømmen som styrer, går det gjennom hodet, og snur seg tilbake under den varme dyna
Pinni hopper opp i sengen, hva er det som skjer? Dette var ingen drøm, men ren virkelighet
Hva er det – hva er det – brenner det? Det er det eneste hun kommer på å si
Ja kanskje det, svarer det ved døren, på himmelen Det er en venn på stien, som har kommet og vekket Pinni midt på natta
Kom og se kom og se! Det er nordlys på himmelen Selveste Aurora er her!
Pinni kommer seg i varme klær og ut døren, tidsnok til å se det vakre lyset som danser så vakkert på himmelen Åhhh sier de i kor, de som er der Det tar nesten pusten fra dem, så vakkert er det
Pinni ser og ser Et flammehav av vakker dans Så rart, at lyset kan danse slik, midt på natten Lyset og stjernene Nesten som de blinker om kapp med lyset, de tusener av stjerner
De står der en stund og ser Så svinner det hen og blir nesten helt borte Pinni takker for at vennen kom og vekte henne Dette ville hun ikke være for uten Takknemlig går hun til sitt, og krøller seg under dyna igjen
Neste morgen våkner Pinni Konglefrø med ett “pang” Hun har ramlet på gulvet Auuu roper hun ut, men ingen hører henne Det er jo såpass lydtett i husene rundt ved stien, heldigvis Pinni stavrer seg på bena og kjenner etter at alt er like helt Ja, alt er bra! Så faller hun i tanker over nattens opplevelser Nordlyset Den vakre Aurora som danser over nattehimmelen Det var en fantastisk opplevelse
Pinni Konglefrø strekker seg høyt, høyt, og kjenner ennå en gang etter om det er noe som er skadet etter fallet Nei, Pinni er like hel, takk og lov Frokost er unnagjort, og dagen ligger i startgropen Det er stille langs stien
Det er så rart å tenke på at høsten har tatt i en jafs Bladene faller til bakken og lager et fint teppe her og der Nakne trær Heldigvis bor de slik til at de er beskyttet, selv om trær blir bladfrie Ingen ser de
Det går i en dør, noen roper noe, og Pinni stikker hodet ut i døråpningen God morgen Pinni! Vil du ha en kopp kaffe? Kom hit da! Og Pinni er ikke vanskelig å be Pinni Konglefrø triver en jakke fra knaggen ved døra og strener over veien og inn til naboen Nå skal det smake med nytraktet kaffe
Brått var mørket der Du merket ikke en gang at det var på vei, før det hadde omsluttet seg rundt Litt for tidlig tenker du Ikke helt klar for denne tiden igjen Mørketiden Men den kommer den, som alt annet Omslutter deg store deler av døgnet
Tenn et lys, så det ikke er så mørkt der du er En flamme som lyser opp rundt deg, varmer og gir glede Den lille flammen gjør noe med oss Tenner et håp, og vi vet det kommer lysere tider Omslutt mørket med lys og kjærlighet, så er du snart igjennom, og mørketiden er over La lyset brenne
Døren gikk igjen i det du skulle svare Heisdøra smalt igjen før du rakk inn Du ville svare, men rakk det ikke Du får ringe da, tenker du Det går fint det også Impuls-svar er kanskje ikke nødvendig Men tanken er der Hva hvis det var siste gang Du fikk ikke sagt det Det var med glimt i øynene, fra det andre holdet “hade” et smil og glade øyne Det er helt ok å ikke rekke alt Det er greit som det er Glimtet i øynene holder
Det siger på mot slutten av oktober, og mørketiden er her Og den er kommet for å bli en stund
Oppdaget det brått i går, på vei hjem fra “Kvinnekraft i Kalvåg”, at klokka var skrudd ett hakk bakover og mørket kom alt for tidlig Men, jeg tenkte egentlig ikke på det, før det blei kommentert; nå blei det fort mørkt ute
Og jeg blei fortalt det når jeg kom hjem, innen for de fire vegger, at uff – nå er det den tunge mørke tiden igjen.
Jeg synes ikke det jeg! Jeg har aldri synes det jeg!
Har aldri tenkt over at DET er noe… at det blir mørkere tidligere Det gjør meg ikke det spor Og for å være helt ærlig, så forstår jeg ikke hvorfor det gjør så mye med andre Men jo, jeg forstår Det er en tung tid Mørket kan kvele en Trykke ned og gi en følelse av nedstemthet Det er tungt å stå opp fra før, og at det blir verre denne tiden Drar på jobb i mørket og kommer hjem i mørket Joda…. den er grei Mørket omslutter og gjør dagene tunge og lange
Jeg har ikke den kjennskapen til mørketiden Jeg liker den – og har nok alltid gjort det Mørket gjør det koselig, og det er fint å tenne lys
Det mørket jeg IKKE liker, er å være i et lukket mørkt rom, alene Eller gå langs en vei uten gatelykter, eller gå en trapp opp eller ned i en mørk kjeller eller loft Jeg er mørkeredd – og det er noe helt helt annet
kan noe bli som før kanskje, kanskje ikke det som var, er uansett historie du kan tenke på det så ligger det der, kanskje som et godt minne å omfavne om du vil
