Man merker at det er lenge siden man har hatt med en seks-åring å gjøre 😀
Hehehe Ikke noe galt med en seks-åring – for denne gutten er jo helt nydelig. Men jeg kjenner det er lenge siden jeg har gitt SLIK oppmerksomhet til en liten sjel, siden gutta mine var på den alderen. Man følger jo sine egne barn på reisen mot voksen, og nå er det voksne, og jeg har ikke hatt små barn å styre med på en stund 😀
Og når eldstegutten har dame med en gutt på 6 år, da blir man litt slik bonus-ekstra-familie. Og i natt har han overnattet her hos meg.
Badet TO ganger i badekaret (heldigvis har jeg badekar) – og vi har hatt en fin tur til Mulevika mens mammaen og Patrick fikk sove litt ekstra, da de var ute på rangel i natt 🙂
Og når det blir helt stille i huset igjen, går hunden i kjelleren og slokner totalt og mor blir sittende i en stol og sovner …………… Hunden har jo kjempet om oppmerksomheten i mange timer…. Så hun var totalt utslitt 😀
Eit barn står med akebrett og bankar på døra til ein vinterstengt kafè Græt etter iskrem, Vrenger av seg boblejakke og beksaumar, hikstar over uforståelege årstider og hyler: Eg vil bade!
Veronika har flyttet hjem fra Bergen, og er nå bosatt i Ålesund, men er hjemom stadig vekk, og gleden over fjellturer deler vi, så nå blir det gode turer fremover, håper vi på begge to 😀
Det lysner ute i havgapet og de mørke skyene forflytter seg innover og vekk fra oss 🙂
LEIA har snart passert 18 mnd og er i menneskeår da ca 20 år.
Hun er i stadig læring. Kvikk og rask og leken. Er hjemme i 10 timer alene når jeg er på jobb. Dette klarer hun fint. Heldigvis er det ikke ofte jeg er borte i 10 timer, men det er veldig greit å vite at dette klarer hun. Og når jeg da kommer hjem er det rett ut å gjøre sitt fornødne. Hun har ennå ikke gjort fra seg inne.
Vi kaster ball og freesbee 🙂 Det ser ut til at Leia liker å ha “oppdrag” eller å hente ting. Men, hun er egenrådig og ønsker egentlig ikke å gi det fra seg når hun kommer tilbake med det hun har hentet. Og dette trener vi på nå av og til.
At hun sitter, jeg sier takk, og bli….. Slik at jeg kan ta ballen hun har hentet. Dette går fint. Man må bruke tid og ha tålmodighet.
Hun får bare tørrfor. Får ikke menneskemat- altså rester fra mine måltid. Prøver å holde henne til bare tørt. Så hun er vant til å ikke få det vi spiser, og går og legger seg når jeg/vi spiser våre måltid.
Men, hun får gulrot og eple. Gulrot elsker hun – men hun får det ikke så ofte. Og når vi er i fjellet og jeg har eple, så får hun en eplebit….. Så noe “menneskemat” har hun allikevel fått. Men ikke middagsrester og slikt.
Hun får mat i skåla to ganger for dag. Morgen og ettermiddag.
Så får hun tyggepinner alt ettersom. DENTASTIX eller tyggepinne laget av noe kylling………..
Leia er glad i turene vi har og elsker å være ute, og om det regner gjør det ingenting 🙂
Tiden har gått fort og Leia har begynt bli voksen 🙂
Hun bjeffer fortsatt når hun hører en bil komme opp til huset eller når det går i ytterdøra…………. Og litt bjeffing utenom også……….. Men hun blir flinkere og flinkere. Og de må jo få lov å gi lyd fra seg de også.
Hund og katt koser seg sammen, men om jeg er på jobb, er det bare hunden som er inne. Katten kan ikke være inne i like mange timer 🙂
Stormen har begynt avta. Men de målte vindkast opp imot 37 meterisekundet i natt og det er full storm det………… Men jeg sov hele natten nesten. Så jeg har sluppet ligge å høre på vinden, for det er sterk vind og når den kommer rykkvis så………
Det har blåst i dag også. Nesten slik litt “blåsbortdagen” og da tenker jeg på Ole Brum 🙂
Jeg har vært kronisk syk i snart 15 år. Og jeg husker ikke hvordan det var på de dårligste dagene og tidene.
Barna var små, og jeg jobbet. Så møtte jeg veggen og korthuset falt sammen.
På en måte falt hele livet sammen og jeg måtte plukke opp kortene ett for ett og stable det på beina igjen.
Min fastlege var der for meg. Jeg var heldig. Muritunet var der for meg. Jeg var heldig. Nav var der for meg. Jeg var heldig.
Barna mine både forstod og ikke forstod. Det er ikke deres jobb å plukke opp moren. Jeg må klare det selv. Men et samarbeid var viktig.
Tiden går og forståelsen om meg selv og kroppen blir bedre og bedre. Men, smertene forsvinner ikke. Det går i berg og dalbane-fart til tider. Og jeg har ofte negative tanker. HVORFOR?
Mye vondt. Mye smerte. Mye oppgitthet. Kamp å kjempe.
De tikker inn den ene etter den andre. Prolaps……….
Rygg………..
Hva pokker har jeg gjort for å fortjene dette???????
Så forandrer mye seg etter Muritunet. Det løsner seg litt med valg som må ta`s.
Si opp EN jobb og starte på nytt.
I dag lever jeg godt/greit med smerter i hverdagen. Har funnet meg selv og hva JEG trenger i hverdagen. Trening, gå ulendt. Naturen er min løsning.
Trene styrke.
Jeg har glemt mye.
Jeg lever for dagen og forstår ikke alltid hva andre sliter med, for det er lenge siden jeg har vært akkurat der.
Det koster.
Og jeg blir fort sliten i hodet. Tåler ikke støy.
Du ser det nok ikke på meg, for det vil jeg jo ikke at du skal. Men noen ganger er det vanskelig å skjule slitenheten av å holde seg oppe.
Fjellene gjør meg glad. Og du kan komme med en slik kommentar; “å gå i fjellet kan hun, men jobbe, nei det gidder hun ikke…….”
Du er uvitende, som sier slikt.
Uansett kronisk lidelse, det tar på. Men vi vil så gjerne, de fleste av oss.
Litt er bedre enn ingenting.
Hvorfor MÅ du dømme meg eller andre nedenom og hjem? Hvorfor må du ha slike negative kommentarer?
For DU vet hvilket helvete vi er i, ikke sant?
Jeg prøver å gå med hevet hode. Jeg vet hva JEG har vært igjennom.
Man blir ikke millionær av å uføretrygde seg!
Det er iallefall helt sikkert. Men helsen kommer først, er min tanke.
Den usynlige lidelsen – du ser jo så frisk og rask og sprek ut. Den er grei!
Jeg er stolt av det jeg klarer, selv om det ofte er en kamp om å klare det. Mestringsfølelsen er gull verdt. Korthuset er på plass, dog litt vinglete og må til stadighet støttes opp og repareres på, men det er stablet opp.
En hel rygg av ull som en sau eller flere har lagt fra seg her 🙂
Vi er oppe i dalen og går mot Gjerdet. Mats har griser her, og de har sovet hver gang vi har gått forbi her, og Mats har sagt at det bare er å rope på de så kommer de. Og jeg så gjorde, med et nøff nøff grynt 🙂
Og der kom de løpende gitt 🙂
Hei her er vi!!!
Det hoppet og løp rett mot oss i håp om mat……. Og det hadde jo ikke vi med oss…. Men jeg fikk noen bilder og Leia var veldig skeptisk.
Det regner og det regner og naturen jubler og jeg jubler med 🙂
