Laila har kommet med bussen fra Aurskog, og det er ikke mye fred å få før skoa må på igjen og vi må ut for en luftetur. 🙂 Vi tar turen til Heid og Hornseten.
#selfie Ja, morsomt med litt slike uoppstilte bilder 🙂
Så får vi noen til å fotografere oss. Takk til kjekke damer på tur.
PÅLOGGING Klikk. Eg loggar meg på. Det er tidlig morgon, og natta har vore vindfull. Eg loggar meg på mobilen, for å innta verden.
Så slår det meg brått; eg loggar meg verkeleg på verden. Ikkje før er eg pålogga, så piper det inn meldingar og beskjedar. Og nyheiter verden over.
Eg lurar på kva dei hadde tenkt, mine forfedre, om dei brått stod her og såg denne dingsen i handa. Dette lisje apparatet som konnekter med verden. Som vi fotograferar, betalar rekningar, snakkar i og har musikk i.
Kva hadde dei vel forstått av denne nymotens teknologi? Ingenting. Eg trur dei hadde blitt fælne og rygga ut fortast muleg. Djevelskap hadde dei nok sagt om det.
Eg er oppvaksen med at slik og slik kunne det bli. Og slik har det blitt, og berre enda meir enn forventa. Eg loggar meg av og på alt etter kva eg vil ta inn.
Eg har enda til ei klokke som fortel om dagens aktivitetsnivå og forbrenning. Om det blir for mykje, ja då berre loggar eg av og går ut. Klarar du å logge av og gå ut? Klikk.
MULETUA Ja, det vart uplanlagt tur til Muletua i dag . Det er jo greit det, da det er DEN turen Leia kan være med på, foreløbig.
Jeg tok på fjellsko i tilfelle vi ruslet turen ned i Mulevika……….. Men, når morgenen er så fantastisk og solen skinner fra blå himmel, selv om det er snø. Ja for snø har vi fått………… Så siktet Leia seg inn på stien mot Muletua. Og det angrer jeg ikke på 🙂
Det er litt skyer der hvor solen holder på stige over fjellet. Men når man snur ryggen til det fjellet og sikter seg inn på stien her, så blir det bare blåere og blåere over oss. Og en ørn svever over oss på deler av turen opp til hytta.
Her kan man pause seg litt om man vil. Det sildrer i små bekker. Solen varmer. Vi kan ikke stoppe nå. Solen varmer i ryggen. Og det er fint å gå her. Vi lager spor. Hjertet mitt svulmer over av denne vakre naturen. Dette er det som betyr så mye. Komme ut og opp i fjellet og skue utover. Blått hav så langt en ser. Fjellet. Den mektige naturen. Så heldig som har dette draget mot fjell og natur. Nå kan vi skimte i hytta som er på Muletua.
Leia liker snøen. Hun hopper og spretter rundt. Så må vi ha noen små pauser og bare skue utover. Nyte.
Vi nærmer oss. Det ligger som et nydelig lag med melis, der vi er de første som tråkker spor, i dag. Noen små snø-skavler her og der. Hopp og sprett. Vi skriver oss i boka som ligger i hytta her. Skuer utover. Og starter så turen ned igjen.
Et godt stykke nedover går vi en annen vei enn opp. Så etter hvert er vi inne i samme sporet. Det er varm og fint og solen varmer ennå.
Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag, til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum.
Du kan høyre latteren og hyla frå longt bak i tid. Den dagen vi var og plukka blåbær. Og brått var der ein huggorm som øydela idyllen.
Vi tok beina fatt nedover og nedover. Blåbæra fauk til alle kantar. Og vel nede igjen, andpusta og skrekkslagne, der vi hadde sprunge rett gjennom skogen, og ikkje grusvegen.
Foreldre og besteforeldre rista på haude og uffa og akka. Den huggormen kan rulle, og kanskje den nett rulla rett forbi. For det er slik at det luraste er nok å gå mote bakken, då huggormen ikkje er like rask den vegen.
Ja, dette var lærdom å ta til seg for oss små. Aldri om blåbærplukking vart artig igjen, iallefall ikkje for min del. Om det no var huggorm handa til bror min traff på den dagen?
Mandag, litt grått vèr, kaldt og for øyeblikket opplett.
Luftetur mot Mulevika.
Så oppdager jeg noe ved en stein og et vann vi alltid stopper….. Har ikke sett det før….. Jeg ser bare noe rustent jern først…. Hjelpes, tenk om det er en gammel bombe ……:-) Ja, jeg tenkte faktisk det da jeg dro det frem fra der det lå. Men, ingen bombe. Det er hult inni. Som om det har vært et lokk på noe. Merkelig med alt man kan finne ute i naturen. Dette var jo en merkelig gjenstand, spør du meg 🙂