Jeg har tatt i bruk FITBIT-klokken igjen, og legger ut noen resultat i dag.
Turen tok vi i #mulevikvegen.
Som du kan se, så varierer mengda skritt fra dag til dag 🙂 Og ikke alle dager går opp til 10 000 skritt heller. Men målet er jo det og som regel klarer jeg det. Det spørs hva som har vært den dagen jeg IKKE når målet på 10 000 skritt.
Det er vind og regn. Jeg kunne skimte regnbue ute i havet. Nå skal jeg hjem, hjelpe moderen med ting og tang, og deretter levere bilen til reperasjon. Ikke noe alvorlig. Bare en bremsekloss………. Men det må jo gjøres,,,,,,,,,,, Og typisk like før pååååååske 🙂
Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine, jeg går her halvt fraværende med hodet fullt av blå lang-tanker mens alt er hverdag og ting av fortrolighet rundt meg. Ei barnål i ene sokken min vekker meg med et iltert stikk.
-Dette er livet ditt! Her går du midt i det, –så lev, for pokker, plukk de gylne solsekundene opp i den slitte gamle neverskrukka, hjertet ditt.
Jeg stanser, står fortumlet på stien og snyter meg i en flik av morgenrøden.
Ingeline kommer kjørende fra kvalsund, så jeg blir å vente noen minutter på henne. Og i ventetiden tar man #selfie 😀 Leia får så vidt plass på bildet hehehe Det blir grønt, mere for hver dag som går. Så er Ingeline (Line) kommet frem og parkert, og vi starter turen til Golleneset fyr. På veien dit, er det mange utegangere som er passe nysgjerrige på mennesker og dyr 🙂
Venninner. Og hva var klokken igjen? 🙂 Line skriver oss i boka som er der.
De er like nysgjerrige på returen. Ligger liksom i en helling i lè for vinden.
FIBROMYALGI, REVMATISK I DET HEILE…………. OG MYKJE ANNA I SAME….
Når smerta tek grep om deg eller du tek grep om smerta……………. Ja……. Det er det, kva man tillet, rett og slett. Og er det så enkelt? At det BERRE er å skyfle under teppet, kasta bak skuldra – vekk med det? Det er faktisk ikkje så enkelt å sjå at det er NOKO som feilar….. Så…. Vekk med det. Bit tenna saman og ta grep!
Ja, for smertestillande finnes det nok av. Er det ikkje berre å ta seg litt frampå med en “pain-killer” då…. Og stå på?
Og det er no slik då, du som er så sprek, kan ikkje feile deg mykje, der du spring avgårde…… Nei, springe avgårde kan du……….. Men å stille opp i arbeidslivet……… Nei, det klarar du ikkje nei.
Forstår du at det er forskjel på ein dag på jobben og ein dag med trening? Ein dag med trening der du kan sette kroppen i kvilemodus støtt og stadigt, og ta det i ditt eige tempo. Ein dag på jobben er vel meir ka he du ka dreg du…….. Og det tek på alle og ein kvar til tider. Og er det då noko som feiler, av det eine eller det andre, usynlege eller ikkje, så kostar det meir enn nokon anar. Og det er no slik at diagnoser gir forskjellige plager for kvar enkelt. Om eg og du har same diagnosa, så har vi allikevel ikkje same plagene, og mestringa er annaleis for kvar enkelt.
Men, det er no berre å ta grep. Ta ei usynleg fatle rundt arma, eit usynleg plaster på haude, ein stav eller ei krykkje som ingen ser, utan om den som bærer den. Og stå på!
Smerta ein bærer med seg, er det ingen som ser. Jau, sjølvsagt om du haltar litt……… Eller går litt rart ein dag…… Det beste er noko synleg…… Då kan ein forstå at det er noko som feilar…..
Mange slit med å takle stress……. Når stresset tek over er det over og ut med systemet i kroppen. Mange har møtt veggen. Og det er no slik, at den som ikkje har vore DER veit faktisk ikkje kva det er snakk om. For i nokre høve er det snakk om reint HELVETE. Men det oppfattar ikkje du. Det er slik at ein nesten må ha erfart noko innafor dette for å i det heile tatt forstå…. Og hverken eg eller du ynskjer at nokon skal bli sjuke for å få ei erfaring.
Om ein kunne akseptere at slik er det og ikkje døme. Ikkje snakke bak ryggen.
Rope HURRA for det som blir mestret, og være med å lyfte opp. Ingen i heile verda treng å bli tråkket ned. Ingen i heile verda treng tyngre ryggsekk enn nødvendig. Så ikkje hån og gjer folk usikre. Prøv å godta kvar enkelt som den person.
EG har vore der, og ikkje forstått. I dag er eg ein av dei som står på andre sida, med haude i fatle og ein elendig kropp. Ryggsekken er tung men eg prøver å lette kvar ein dag. Mestringsfølelsen, så viktig så viktig!
Det blir aldri snakka nok om desse usynlege sjukdomane/ diagnosene, som så mange har. Det kostar å lyfte haude og kome seg ut døra. Om du aksepterar at det er slik for nokon, så blir det så mykje bedre. For det er no ikkje DU som har smerta. Det er ikkje DU som har diagnosene. Så kva er da problemet?
Så er vi på veg oppover. Det er BARE oppover 🙂 Oppover til vi når toppen ja 🙂 #Okla. Her ute har vi toppene: Muleta, Barmen, Børa og Okla. Jeg liker gå hele fjellet til endes, men Leia er ikke stor nok for det strekket ennå. Det må bli når hun er noen måneder eldre.
Utsikt fra Okla til Børa. Skodda ligger over Barmen.
Så rusler vi ned igjen. Mot kjente stier og hjem.
En herlig fjelltur. Det er så godt å kunne veklse på forskjellige tur-alternativer. Jeg er glad i lengre turer og ser frem til det.
Hun er litt slik julius umulius innimellom. Glemmer hva hun har lært, men henter seg inn igjen 🙂 Hun har det med å bite i båndet og hoppe rundt….. Da stopper jeg opp og venter til hun slipper båndet, før jeg går videre. Noen ganger blir det mange stopp. Hun biter i båndet og hopper, ser på meg og stopper. Hun vet hun ikke skal gjøre det, men prøver seg. Men det hjelper å stoppe opp, og bare vente. Når hun slipper båndet så går vi videre.
Hehehe hun er herlig!!
Maten har økt. Hun får nå opp til strek 1 +4/8 Så hun trenger mere mat og er mere aktiv.
Sover bra og har et godt lynne.
Fra turen i dag. I skodderegn, litt solglimt og vår-temperatur.
Du møter meg med eit hav av fargar. Det eksploderer rundt meg. Eg klarer nesten ikkje sleppe augene fra deg, du vakre hausten.
Du står der så vakkert og byd på deg sjølv. Fra dei djupaste varme til dei lysaste kalde. Du takker for deg på denne vakre måten. Gir oss eit teikn på at vinteren er nær.
Du vakraste årstid sprer varme og glede. Du spegler deg så vakkert i fjellvatn og sjø. Gir oss glede og håp med vakreste fargekart. Takker for deg og brer eit teppe over jorda.
Eit beskyttande lag som værner mot kulden. Og når hausten står naken, og løvet har fallt, er det like rundt hjørnet. For under teppet av løv, der spirer det på nytt
På reis…… Ja, jeg har vært på tur. Jeg og moderen.
En tur til Trondheim og til St. Olavs Hospital. Jeg har vært ledsager/følge. Moderen skulle å gjøre et inngrep/operasjon, og var anbefalt å ikke reise alene.
Jeg hadde litt tid – og da ruslet jeg til Nidarosdomen og turstien rundt ved elva. Gjekk forbi Radison SAS og over broa der……..tok en kaffelatte og ruslet tilbake. Det skimtet til med sol innimellom regnet 🙂
Det er koselig å være på reis, men da vil jeg ha tid til å skikkelig nyte dagene. Man nyter de ikke like godt når man egentlig holder mest til på sykehuset. Men alt har gått bra, og nå har vi fløyet med Widerø tilbake igjen, til Ålesund. Det var gråere her på sunnmøre……. Skodda ligger tett og regnet lige så.
Men men…….. På reis og fått sett litt annet. Trondheim er en fantastisk by som jeg vil tilbake til flere ganger. Har vært der før, men blir liksom ikke mettet.
