Det går et støng gjennom kroppen
Det gjør vondt, plutselig
Pusten snører seg sammen i halsen og tårene veller opp i øynene
Det er vondt å se og tenke på, endringene som har sakte men sikkert tatt over
Personligheten har sunket innover, og en annen personlighet har sunket frem og ut
Annerledes, men allikevel tilstede

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Spørsmålene henger som bobler, og sprekker en etter en
De blir ikke spurt, kanskje det er vanskelig
Samtaler og hjelpende hender
Å gjøre alt som maktes, det er en mening med det
Selv om sorgen henger i luften
Usikkerheten er som et perlekjede

En og en perle mister sin glans, til det ikke er mange igjen
De siste perlene skinner vagt, og passes på med ustø hånd
Knyttet sammen for ikke å forsvinne
De skinner som små stjernedråper
Øynene sier så mye
Gleden som flammer opp
Håpet som smyger seg på
Utmattelsen som ligger og trykker
Oppgittheten blandet med en teskje entusiasme

Som høstløv utsmykket med disse vakre perler
De faller, ett og ett blad, til jorden, hvirvlende i den milde brisen
Noen perler skinner svakt, ennå
Ennå er det liv
Ennå er det håp
Ennå…
Ta vare på tiden, øyeblikkene, samtalene
Det snører seg, og tårene veller opp
Det går et støng gjennom kroppen
Håp….

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
1. september 2026

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt