I skrivende stund er det blitt lørdag, tidlig tidlig morgen.
Arbeidshelg!
Oppe før 0600âŚâŚâŚ.. jepp⌠mĂĽ det for ĂĽ komme i strøket før jeg gĂĽr ut døra.
Null stress, for da siger skuldrene over ørene og dagen blir mindre enn godâŚ
Katten har kommet inn, og lagt seg i den gode hundesenga i kjelleren pĂĽ varmekabler.
Det er muligens akkurat null grader uteâŚâŚ eller et par minus?
Herlig vinterver!
Â
Â
I bloggverden ser det slik ut denne morgenen:
Â
Â
Plass nr. 25 = CATHRINE RUTH
Planteoppdatering
Â
Â
Plass nr. 55 = LENEE ORVIK
Gjør huden din klar for sommeren
(gammelt innlegg jaâŚ)
Â
og
Â
Plass nr. 100 = EVASWINDOW
Sorg og glede
Â
Â
Paprika-planter og avokado-planter.
Jeg skulle mest sannsynlig prøvd noe sliktâŚ
Â
Â
Nei, her er det vinteren som gjelder, og gjøre huden klar for vinterenâŚ
Og jeg er klar jeg!
Ingenting uvanlig, de samme ansiktskremer fra Lòreal â som passer perfekt for min hud đ
Â
Â
Av og til bre pauser man fra bloggen fordi kreftene og energien ikke strekker til.
NĂĽr kroppen sier ifra er det greit ĂĽ lytte til den.
Sü er det alltid hyggelig nür blogger man er vant til èr der, kommer tilbake!
Nat pĂĽ havet, Vemod.
En sugende, stor og stille, â farlig lĂŚngsel
I det levende legeme!
Dragende lĂŚngsel!
Havets alvor, nat over hav,
alvor over havet
lidenskapen i den hvilende sig
før det vildt stormer av sted
Det dragende, fristende hav
Det lokker
Du er jo den fristende frue der lever forladt i havet.
Det er kaldt og tørt ute.
Stilt.
Hunden løper pü lett fot og har et hüp om at det den tror, stemmer, nemlig at den skal leke med frisbee.
Leia klarer ikke komme seg raskt nok til snuplassen og gjennom gjerdet, og er klar ferdig gĂĽâŚ
Og det stemmer,
frisbee er med!
Plukker den ut av lomma, ogsĂĽ fyker bĂĽde den og hunden nedover mot Mulevika.
Â
Â
Â
Tenk at en frisbee kan gi slik glede for en hund.
Løpe etter den, innhente den og fange den.
Â
Og nĂĽr vi gĂĽr over elva, og nĂŚrmer oss havet, ser jeg noe som ligger der fremme mellom noen stener.
Noe rødt.
Og i fantasien tror jeg at det er noen som trenger hjelp, og i verste fallâŚ
Slik er det nĂĽr man har begynt fĂĽ dĂĽrlig synâŚ.selv om jeg er langsyntâŚ
Og heldigvis var det hverken det ene eller det andre, men en plastbakke halvparten rød og andre slik gulaktig.
Â
Â
Og nĂĽr vi kommer ned til taremareby â ja for det er masse tare her nĂĽ, og all sand er forsvunnet ut i havet.
Ja, da ligger det et sjakkbrett og roper pĂĽ megâŚ
Sjakkmatt?
Hvem har dette tilhørt?
Â
Â
Â
Og langs fjøra, der vi rusler, lytter til havet og naturens stillhet, dukker fargeklatter opp.
Ikke naturens fargeklatter, men mennesket sitt rusk og rask.
Noe sikkert gjenglemt/etterlatt â og annet komt inn med storbĂĽra.
Mens hunden Leia passer pĂĽ sin rosa frisbee â sĂĽ den hverken faller i taremarebyen eller i pytter rundt om.
Â
Â
Â
Â
Â
Â
OgsĂĽ tenker man liksom litt slik at alt dette skulle man plukket med og puttet i søppelkassa som stĂĽr pĂĽ parkeringenâŚ
Men det blir liksom med tankenâŚ
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Â
Godt ĂĽ rusle rundt, ta bilder og bare hente energi.
Mye flott laget av naturen ogsĂĽ đ
SĂĽ rusler vi oppover,
og nedover kommer det en dame ruslende, med sekk pĂĽ ryggen,
og jeg spør om hun skal overnatte i telt.
Telt??
NeiâŚ. jeg rydder, sier hun.
Og da vet jeg jo hvem det er, eller rettere sagt,
jeg har hørt om henne.
Hun heter ISABELLA, kommer fra Ulsteinvik,
selv om hun har hjemstedet sitt fra mange landâŚ.
Kommer ut hit og rydderâŚ.
Hun finner fred her ute, ogsĂĽ rydder hunâŚ
Fra Ytstevika til Mulevika.
Og jeg für slik dürlig samvittighet over alt jeg har sett i fjøra i dag,
som JEG ikke har plukket medâŚ.
Men hun skal plukkeâŚ
OgsĂĽ har hun allerede funnet en del langs veien, som hun har plassert pĂĽ parkeringen,
som hun skal putte i søppelkassa pü returen.
Â
Â
Â
Her er det JEG har passert pĂĽ veien, og ikke gjort noe med, men som hun har tatt med segâŚ.
Â
Men mĂĽ mennesker bare kaste dette ut?
Ut av bilvundet i fart, eller mens man gĂĽr langs veien og ikke gidder bĂŚre pĂĽ det lenger?
Det er jo ganske unødvendigâŚ
Â
Â
Â
Â
Joda, man tenker seg noen tankerâŚ.
Men handlingen uteblir liksomâŚ
Frisbee er iallefall med hjem đ
I skrivende stund lyser utelysene mot meg i mørket.
Det er stille ute.
Veiene er tørre.
Det er passe kaldt, men ingen minusgrader.
Inne er det stille, uten om âGod morgen Norgeâ som surrer pĂĽ TV.
Kaffi og havregryn stĂĽr klart, og fredagen har startet.
Jobbehelg!
Â
Â
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Â
Â
Plass nr. 25 = JANNENORDVANG
Dorull-dronningen
Â
Â
Plass nr. 55 = ZOETIKWORLD
Luke 4
Â
og
Â
Plass nr. 100 = MIBA
Buskvekst
Â
Â
Det er ikke vĂŚrst ĂĽ fĂĽ kalender av kollegaer, ut fra en historie fortalt for en tid siden, ogsĂĽ slĂĽr de hodene sammen og gir akkurat det som blei kvittet med for litt sidenâŚ. dorull-nisser đ En hver dag til julafta!
Jeg har Juleroser-kalender og gir dere flotte tanker, dikt og annet, hver dag frem til jul.
Men julafta er vel janne nordvang sitt juletre komplett â med 24 dorull-nisser đ
Tanken er jo god!
Â
Â
Kalendere til jul, de storslagne til de vakreste smĂĽ.
Det er koselig.
Vakre bilder og gode ord <3
Det varmer inn i mørketida fram mot jul.
Ya Habibi, min kjĂŚre, grĂĽ som New Cairos
støvete gater dagdrømmer jeg om ü
tilbringe julen med deg, med familien
du synes er kjedelig
Vil du vĂŚre tĂĽlmodig mens jeg lĂŚrer ĂĽ kjenne
dine tradisjoner?
Â
Ya eini, mitt øye, jeg skriver til deg
fra politistasjonen, skriver til deg med Nefertitis ĂĽnd,
med det harde kysset jeg fikk fra guttungen
som solgte halvdøde blomster i rushtrafikken
Â
Ya hayati, mitt liv, mens du stĂĽr pĂĽ ski hjemme i Norge
lĂŚrer jeg ĂĽ danse pĂĽ arabisk
Visste du at kjÌrligheten kan vÌre høylytt som utülmodige
bilsjüfører som honker dagen lang, skjellsettende som moren
som hulket for sin avdøde sønn, skamløs som
de frekkeste selgerne, og grenseløs som
kjĂŚresteparene som leier hverandre i Al-Tahrir St?
Kilometer pü kilometer lange bilkøer, hummus og baladi,
magedansere, Arabian Nights og egyptere som gliser, som roper:
âBrown sugarâ etter oss.
Â
Ya rohi, min sjelevenn, den egyptiske solen
farger himmelen rød med tre lÌrdommer:
det skal gjøre vondt ü vÌre menneske,
det finnes mange mĂĽter ĂĽ elske pĂĽ,
og ingen, yoa rohi, ingen er som oss.
PĂĽ ein mĂĽte gĂĽr eg i same fella gong pĂĽ gongâŚ
Â
Â
Den heile fulle sanninga.
Eg gjer meg korkje betre eller verre enn det eg er.
Eller, jau, eg gjer meg nok ofte betre enn eg eigentleg er.
Men ikkje vĂŚrre enn det eg erâŚ
Og mens kroppen ropar og ropar og ikkje für svar, for eg høyrer ikkje kva den ropar etter.
Eg vil ikkje høyre..
Mestre det meste, arbeide det eg klarar, vĂŚre sosial og gĂĽ alle slags turar og styre heime.
Og det klarar eg, mykje pĂĽ grunn av at eg ignorerar ropa..
Eg meistrar, er sterk og eg VIL!
Eg vil mykje!
Â
Â
SĂĽ kjem smellen!
For den kjemâŚ
Â
Â
OgsĂĽ stĂĽr eg der, midt i smerta, og veit korkje fram eller tilbake.
Eller, jau, eg veit bĂĽde fram og tilbake, men har enda ein gong gĂĽtt for langt.
Fordi eg ikkje vil vedkjenne meg at eg ikkje klarar.
Fordi eg klarar, om du forstĂĽr.
Men det gĂĽr ut over sĂĽ mykje, pĂĽ long sikt.
OgsĂĽ stĂĽr eg der igjen, midt i smerta,
og mĂĽ krype til korset og starte pĂĽ âhestekurenâ med prednisolon,
fordi det er DEN âgiftaâ som tek vekk brodden som har fĂĽtt vakse seg god og sterkâŚ
Vondt skal vondt fordrive, eg veit eg har sagt det og seier det,
og for det meste meinar eg det ogsĂĽ..
Men eg ser jo den eg og, at den kan ikkje fordrive alt.
Mykje klamrar seg fast og vil ikkje gi sleppâŚ
Â
Â
Det blir liksom ein ny nedtur.
Repitknappen har hengt seg opp..
Ein nedtur som ikkje gĂĽr sĂĽ longt ned fordi eg veit ĂĽ handtere det.
Eg veit ĂĽ handtere smerta.
Men eg veit ikkje ü handtere ropa og protestane i førkant.
Dei ignorerar eg som best eg kan, til eg stür og stampar i gjørma og ikkje kjem korkje fram eller tilbake..
PĂĽ stedet kvilâŚ
Â
Â
Â
Â
Slik det er ĂĽ vĂŚre kronikar, eller ha andre ting ĂĽ handsamast med,
som ein veit ALDRI forsvinn.
Som ligg der og triggar.
Bestemmer kvardagen din, gjeremĂĽl du har i sikte og kanskje mĂĽ kansellere.
Men sĂĽ er det slik at ein ikkje skal ta sorgane pĂĽ forskot.
Eg seier det til andre og seier det til meg sjølv,
at ein ikkje skal ta sorgane pĂĽ forskot.
Men, er ein inne i ein bølgedal med smerte og nedturar, ja dĂĽ tek ein det meste pĂĽ forskotâŚ.
Det er sĂĽ enkelt ĂĽ gi rĂĽd men det er ikkje alltid like enkelt ĂĽ overhalde dei.
Â
Det er dette med ĂĽ beskytte seg.
LÌre seg teknikkar der ein klarar beskytte seg sjølv nür alt røynar pü.
Â
Â
DĂĽ er det dette med ĂĽ ha sine egne metodar.
Finne det som er bra for kvar og ein.
Kva kan ein sjølv gjere for ü halde motet oppe?
For ikkje ü dette sü monge trappetrin nedover mot mørket.
Metodane for ĂĽ klatre sakte men sikkert opp, og meir eller mindre halde seg der.
Â
Â
Det er ikkje enkelt.
Og eg trur meg sjølv heldig, som har den evna ü tenje positivt sjølv i det mørkaste.
à h jau eg har mine stunder i mørket, men som eg seier, eg tillet det ikkje ü bli for long tid der.
Eg innhentar det positive og legger hĂĽpet framom meg.
Legger lyset framom meg og gĂĽr den vegen, mot lyset.
For meg er det ikkje noko anna valg, enn ĂĽ leve med lyset og hĂĽpet.
For smerta er der, og kjem muligens til ĂĽ alltid vĂŚre der.
HĂĽpet og lyset, det mĂĽ ein ta tak i, velge det, og sjĂĽ framover.
Â
Â
Ingen andre veit kva eg snakkar om,
enn dei som sit i same situasjon sjølv.
Det er heilt sikkert.
For sü mange hüplause kommentarar ein kan fü, det mü kvar enkelt stü for sjølv.
Uvitenheit over for nokon som slit med helsa og psykaâŚ..
Det er berre slik at ein ikkje forstür det før ein er der sjølv.
Og eg unnar ingen ĂĽ kome i ein sitausjon der ein mĂĽ velge vekk arbeid, det sosiale,
fordi ein ikkje klarar.
Â
Ein finn sine vegar.
Â
Â
Ein finn kven ein kan stole pĂĽ, og kven ein ikkje treng bruke sĂĽ mykje energi pĂĽ.
Â
Â
Kvar og ein mĂĽ ta tak i eige liv.
Ingen andre gjer det, det er ditt ansvar, men ein kan fĂĽ hjelp pĂĽ vegen.
Fortida spelar inn â og den kan ein berre akseptere som den er.
Tenkje pĂĽ den, sortere, putte i bĂĽsar, og sjĂĽ framover.
Â
Â
Fortida har gjort sitt.
Â
Â
Det ein mĂĽ fokusere pĂĽ; notida.
Â
Â
StĂĽ i den sĂĽ godt ein berre maktar.
Om det blĂĽser dei sterkaste orkanar, gĂĽ med krom rygg imot
og sakte men sikkert rette seg opp etter kor vinden løyer.
Â
Â
Det er hĂĽp for oss alle.
Kronikar eller annaâŚ
Og det er hĂĽp for deg som ikkje har ei plage i livet!
Tenk kor heldig DU er.
Eg skulle ønskeâŚ
Og det er dĂĽ EG er takksam for at eg har det eg har,
forstĂĽ meg rett.
For eg kjenner til sĂĽ monge som har heilt andre ting ĂĽ slite med,
enn akkurat ei leddgikt-diagnose eller ei fibromyalgi-diagnose om du vilâŚ
Det som er mykje meir alvorleg.
Det er snakk om ĂĽ overleve her!
Â
Eg velger ĂĽ sjĂĽ det positive i det meste, fordi eg kan.
Eg har trua pü dei gode dagane sjølv om eg stampar i seig gjørme for augneblikket.
Det er ikkje alltid slik!
Â
OgsĂĽ gjer eg meg litt betre enn eg er đ
Â
Er ikkje det flott dĂĽ?!
Ă sjĂĽ det positive, for det meste.
Â
Og i det,
ei velsigning over ĂĽ elske utelivet â naturen med all den kunst den gir fra seg.
Eg gleder meg over dagen, ürstida, lyset og mørket, og ser fram mot nye tider i det nye üret.
Akkurat no er det ventetid fram mot jul â det er vinter sjølv om det spirar her og der.
Jepsipepsi â eit tankespinn som kom til frĂĽ dagens tur over Hornseten og Heid tursti.
Takknemligheita over ĂĽ meistre det ĂĽ gĂĽ.
Det ĂĽ sjĂĽ, virkelig sjĂĽ naturen.
I skrivende stund er det stille i huset uten om TV med âGod morgen Norgeâ som surrer i bakgrunne.
Frokosten er klar; havregryn og kaffe đ
SĂĽ skal jeg prøve følge med litt i dag, pĂĽ God morgen Norge, og se om jeg oppdager nissen i adventskalenderen de har⌠om jeg husker pĂĽ det đ
Â
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Â
Plass nr. 25 = HOBBYOKONOMEN
Pensjon
Â
Plass nr. 55 = ANDREA BADENDYCK
InvisalignâŚâŚÂ gaaaaaammelt nyttâŚ.
Â
og
Â
Plass nr. 100 = METTE JOSTEINSDATTER
Julekalender i adventstida â 3. desember
Â
Â
Â
PensjonâŚ. det kommer det som kommerâŚ.
Â
Usynlig tannreguleringâŚ.
Joda.. fremskritt over hele linjenâŚ
Â
Julekalender â koselig ĂĽ lese ting man kanskje ikke har lest eller oppdaget eller hatt anelse om đ