I skrivende stund er det blitt lørdag, tidlig tidlig morgen. Arbeidshelg! Oppe før 0600……….. jepp… må det for å komme i strøket før jeg går ut døra. Null stress, for da siger skuldrene over ørene og dagen blir mindre enn god… Katten har kommet inn, og lagt seg i den gode hundesenga i kjelleren på varmekabler. Det er muligens akkurat null grader ute…… eller et par minus? Herlig vinterver!
I bloggverden ser det slik ut denne morgenen:
Plass nr. 25 = CATHRINE RUTH Planteoppdatering
Plass nr. 55 = LENEE ORVIK Gjør huden din klar for sommeren (gammelt innlegg ja…)
og
Plass nr. 100 = EVASWINDOW Sorg og glede
Paprika-planter og avokado-planter. Jeg skulle mest sannsynlig prøvd noe slikt…
Nei, her er det vinteren som gjelder, og gjøre huden klar for vinteren… Og jeg er klar jeg! Ingenting uvanlig, de samme ansiktskremer fra Lòreal – som passer perfekt for min hud
Av og til bre pauser man fra bloggen fordi kreftene og energien ikke strekker til. Når kroppen sier ifra er det greit å lytte til den. Så er det alltid hyggelig når blogger man er vant til èr der, kommer tilbake!
Nat på havet, Vemod. En sugende, stor og stille, – farlig længsel I det levende legeme! Dragende længsel! Havets alvor, nat over hav, alvor over havet lidenskapen i den hvilende sig før det vildt stormer av sted Det dragende, fristende hav Det lokker Du er jo den fristende frue der lever forladt i havet.
Det er kaldt og tørt ute. Stilt. Hunden løper på lett fot og har et håp om at det den tror, stemmer, nemlig at den skal leke med frisbee. Leia klarer ikke komme seg raskt nok til snuplassen og gjennom gjerdet, og er klar ferdig gå… Og det stemmer, frisbee er med! Plukker den ut av lomma, også fyker både den og hunden nedover mot Mulevika.
Tenk at en frisbee kan gi slik glede for en hund. Løpe etter den, innhente den og fange den.
Og når vi går over elva, og nærmer oss havet, ser jeg noe som ligger der fremme mellom noen stener. Noe rødt. Og i fantasien tror jeg at det er noen som trenger hjelp, og i verste fall… Slik er det når man har begynt få dårlig syn….selv om jeg er langsynt… Og heldigvis var det hverken det ene eller det andre, men en plastbakke halvparten rød og andre slik gulaktig.
Og når vi kommer ned til taremareby – ja for det er masse tare her nå, og all sand er forsvunnet ut i havet. Ja, da ligger det et sjakkbrett og roper på meg… Sjakkmatt? Hvem har dette tilhørt?
Og langs fjøra, der vi rusler, lytter til havet og naturens stillhet, dukker fargeklatter opp. Ikke naturens fargeklatter, men mennesket sitt rusk og rask. Noe sikkert gjenglemt/etterlatt – og annet komt inn med storbåra.
Mens hunden Leia passer på sin rosa frisbee – så den hverken faller i taremarebyen eller i pytter rundt om.
Også tenker man liksom litt slik at alt dette skulle man plukket med og puttet i søppelkassa som står på parkeringen… Men det blir liksom med tanken…
Godt å rusle rundt, ta bilder og bare hente energi. Mye flott laget av naturen også
Så rusler vi oppover, og nedover kommer det en dame ruslende, med sekk på ryggen, og jeg spør om hun skal overnatte i telt. Telt?? Nei…. jeg rydder, sier hun. Og da vet jeg jo hvem det er, eller rettere sagt, jeg har hørt om henne. Hun heter ISABELLA, kommer fra Ulsteinvik, selv om hun har hjemstedet sitt fra mange land…. Kommer ut hit og rydder…. Hun finner fred her ute, også rydder hun… Fra Ytstevika til Mulevika. Og jeg får slik dårlig samvittighet over alt jeg har sett i fjøra i dag, som JEG ikke har plukket med…. Men hun skal plukke… Også har hun allerede funnet en del langs veien, som hun har plassert på parkeringen, som hun skal putte i søppelkassa på returen.
Her er det JEG har passert på veien, og ikke gjort noe med, men som hun har tatt med seg….
Men må mennesker bare kaste dette ut? Ut av bilvundet i fart, eller mens man går langs veien og ikke gidder bære på det lenger? Det er jo ganske unødvendig…
Joda, man tenker seg noen tanker…. Men handlingen uteblir liksom… Frisbee er iallefall med hjem
I skrivende stund lyser utelysene mot meg i mørket. Det er stille ute. Veiene er tørre. Det er passe kaldt, men ingen minusgrader. Inne er det stille, uten om “God morgen Norge” som surrer på TV. Kaffi og havregryn står klart, og fredagen har startet. Jobbehelg!
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Plass nr. 25 = JANNENORDVANG Dorull-dronningen
Plass nr. 55 = ZOETIKWORLD Luke 4
og
Plass nr. 100 = MIBA Buskvekst
Det er ikke værst å få kalender av kollegaer, ut fra en historie fortalt for en tid siden, også slår de hodene sammen og gir akkurat det som blei kvittet med for litt siden…. dorull-nisser En hver dag til julafta! Jeg har Juleroser-kalender og gir dere flotte tanker, dikt og annet, hver dag frem til jul. Men julafta er vel janne nordvang sitt juletre komplett – med 24 dorull-nisser Tanken er jo god!
Kalendere til jul, de storslagne til de vakreste små. Det er koselig. Vakre bilder og gode ord <3 Det varmer inn i mørketida fram mot jul.
Ya Habibi, min kjære, grå som New Cairos støvete gater dagdrømmer jeg om å tilbringe julen med deg, med familien du synes er kjedelig Vil du være tålmodig mens jeg lærer å kjenne dine tradisjoner?
Ya eini, mitt øye, jeg skriver til deg fra politistasjonen, skriver til deg med Nefertitis ånd, med det harde kysset jeg fikk fra guttungen som solgte halvdøde blomster i rushtrafikken
Ya hayati, mitt liv, mens du står på ski hjemme i Norge lærer jeg å danse på arabisk Visste du at kjærligheten kan være høylytt som utålmodige bilsjåfører som honker dagen lang, skjellsettende som moren som hulket for sin avdøde sønn, skamløs som de frekkeste selgerne, og grenseløs som kjæresteparene som leier hverandre i Al-Tahrir St? Kilometer på kilometer lange bilkøer, hummus og baladi, magedansere, Arabian Nights og egyptere som gliser, som roper: “Brown sugar” etter oss.
Ya rohi, min sjelevenn, den egyptiske solen farger himmelen rød med tre lærdommer: det skal gjøre vondt å være menneske, det finnes mange måter å elske på, og ingen, yoa rohi, ingen er som oss.
Den heile fulle sanninga. Eg gjer meg korkje betre eller verre enn det eg er. Eller, jau, eg gjer meg nok ofte betre enn eg eigentleg er. Men ikkje værre enn det eg er… Og mens kroppen ropar og ropar og ikkje får svar, for eg høyrer ikkje kva den ropar etter. Eg vil ikkje høyre.. Mestre det meste, arbeide det eg klarar, være sosial og gå alle slags turar og styre heime. Og det klarar eg, mykje på grunn av at eg ignorerar ropa.. Eg meistrar, er sterk og eg VIL! Eg vil mykje!
Så kjem smellen! For den kjem…
Også står eg der, midt i smerta, og veit korkje fram eller tilbake. Eller, jau, eg veit både fram og tilbake, men har enda ein gong gått for langt. Fordi eg ikkje vil vedkjenne meg at eg ikkje klarar. Fordi eg klarar, om du forstår. Men det går ut over så mykje, på long sikt. Også står eg der igjen, midt i smerta, og må krype til korset og starte på “hestekuren” med prednisolon, fordi det er DEN “gifta” som tek vekk brodden som har fått vakse seg god og sterk… Vondt skal vondt fordrive, eg veit eg har sagt det og seier det, og for det meste meinar eg det også.. Men eg ser jo den eg og, at den kan ikkje fordrive alt. Mykje klamrar seg fast og vil ikkje gi slepp…
Det blir liksom ein ny nedtur. Repitknappen har hengt seg opp.. Ein nedtur som ikkje går så longt ned fordi eg veit å handtere det. Eg veit å handtere smerta. Men eg veit ikkje å handtere ropa og protestane i førkant. Dei ignorerar eg som best eg kan, til eg står og stampar i gjørma og ikkje kjem korkje fram eller tilbake.. På stedet kvil…
Slik det er å være kronikar, eller ha andre ting å handsamast med, som ein veit ALDRI forsvinn. Som ligg der og triggar. Bestemmer kvardagen din, gjeremål du har i sikte og kanskje må kansellere. Men så er det slik at ein ikkje skal ta sorgane på forskot. Eg seier det til andre og seier det til meg sjølv, at ein ikkje skal ta sorgane på forskot. Men, er ein inne i ein bølgedal med smerte og nedturar, ja då tek ein det meste på forskot…. Det er så enkelt å gi råd men det er ikkje alltid like enkelt å overhalde dei.
Det er dette med å beskytte seg. Lære seg teknikkar der ein klarar beskytte seg sjølv når alt røynar på.
Då er det dette med å ha sine egne metodar. Finne det som er bra for kvar og ein. Kva kan ein sjølv gjere for å halde motet oppe? For ikkje å dette så monge trappetrin nedover mot mørket. Metodane for å klatre sakte men sikkert opp, og meir eller mindre halde seg der.
Det er ikkje enkelt. Og eg trur meg sjølv heldig, som har den evna å tenje positivt sjølv i det mørkaste. Åh jau eg har mine stunder i mørket, men som eg seier, eg tillet det ikkje å bli for long tid der.
Eg innhentar det positive og legger håpet framom meg. Legger lyset framom meg og går den vegen, mot lyset. For meg er det ikkje noko anna valg, enn å leve med lyset og håpet. For smerta er der, og kjem muligens til å alltid være der. Håpet og lyset, det må ein ta tak i, velge det, og sjå framover.
Ingen andre veit kva eg snakkar om, enn dei som sit i same situasjon sjølv. Det er heilt sikkert. For så mange håplause kommentarar ein kan få, det må kvar enkelt stå for sjølv. Uvitenheit over for nokon som slit med helsa og psyka….. Det er berre slik at ein ikkje forstår det før ein er der sjølv. Og eg unnar ingen å kome i ein sitausjon der ein må velge vekk arbeid, det sosiale, fordi ein ikkje klarar.
Ein finn sine vegar.
Ein finn kven ein kan stole på, og kven ein ikkje treng bruke så mykje energi på.
Kvar og ein må ta tak i eige liv. Ingen andre gjer det, det er ditt ansvar, men ein kan få hjelp på vegen. Fortida spelar inn – og den kan ein berre akseptere som den er. Tenkje på den, sortere, putte i båsar, og sjå framover.
Fortida har gjort sitt.
Det ein må fokusere på; notida.
Stå i den så godt ein berre maktar. Om det blåser dei sterkaste orkanar, gå med krom rygg imot og sakte men sikkert rette seg opp etter kor vinden løyer.
Det er håp for oss alle. Kronikar eller anna… Og det er håp for deg som ikkje har ei plage i livet! Tenk kor heldig DU er. Eg skulle ønske…
Og det er då EG er takksam for at eg har det eg har, forstå meg rett. For eg kjenner til så monge som har heilt andre ting å slite med, enn akkurat ei leddgikt-diagnose eller ei fibromyalgi-diagnose om du vil… Det som er mykje meir alvorleg. Det er snakk om å overleve her!
Eg velger å sjå det positive i det meste, fordi eg kan. Eg har trua på dei gode dagane sjølv om eg stampar i seig gjørme for augneblikket. Det er ikkje alltid slik!
Også gjer eg meg litt betre enn eg er
Er ikkje det flott då?! Å sjå det positive, for det meste.
Og i det, ei velsigning over å elske utelivet – naturen med all den kunst den gir fra seg. Eg gleder meg over dagen, årstida, lyset og mørket, og ser fram mot nye tider i det nye året.
Akkurat no er det ventetid fram mot jul – det er vinter sjølv om det spirar her og der.
Jepsipepsi – eit tankespinn som kom til frå dagens tur over Hornseten og Heid tursti. Takknemligheita over å meistre det å gå. Det å sjå, virkelig sjå naturen.
I skrivende stund er det stille i huset uten om TV med “God morgen Norge” som surrer i bakgrunne. Frokosten er klar; havregryn og kaffe Så skal jeg prøve følge med litt i dag, på God morgen Norge, og se om jeg oppdager nissen i adventskalenderen de har… om jeg husker på det
I bloggverden ser det slik ut i dag:
Plass nr. 25 = HOBBYOKONOMEN Pensjon
Plass nr. 55 = ANDREA BADENDYCK Invisalign…… gaaaaaammelt nytt….
og
Plass nr. 100 = METTE JOSTEINSDATTER Julekalender i adventstida – 3. desember
Pensjon…. det kommer det som kommer….
Usynlig tannregulering…. Joda.. fremskritt over hele linjen…
Julekalender – koselig å lese ting man kanskje ikke har lest eller oppdaget eller hatt anelse om
LIVET ER HER OG NÅ 
