Lytter etter tassinga – synes å høre den i nærheten, men nei, ingen hund Rutinene er ute av spill En ny hverdag, og det er bare å hoppe i det
Turene blir til uansett, fjellturer og andre turer Det er min medisin!
Så i dag tok jeg turen til Kvalsvik, og ruslet meg opp til Muleta Den første turen til Leia-mora 🙂 Stille stund i fjellheimen – det gjør godt
Utsikt ned til Mulevika
Muletua
Utsikt til Runde
Skulle ønske jeg kunne gått hele gullrekka til endes – men det får bli en annen gang Det gjelder å ikke bite over for mye… Barmen, Børa og Okla får vente til en annen gang Det som er helt sikkert, nesten i allefall, er at fjellet står der
To ansikt?
❤️🐕🐈❤️
Det gjør vondt, og savnet kommer i bølger allerede Savnet etter å stikke ansiktet ned i pelsen, lukte Leia-lukt
Minnene er så gode Både for Kira-hunden, Leia-hunden og Mr Sniff og andre kattene jeg/vi har hatt
Det er bare så trist når de ikke er her lenger Men sånn er det
Livet går videre – og vi med det Det er livet som skjer!
Gårsdagens tur gjekk til et sted vi bruker gå til, sammen med C En vakker solrik dag i går – og det måtte bli en tur til fjells Husker ikke hva toppen heter – men det er akkurat passe å gå dit Opp turstien og ta til venstre og få fantastisk utsikt – det var målet
Så er det det, at mens man er ute og går, og kjenner på at det fungerer sånn passe greit, og returen begynner surre i hodet, kanskje det er like langt å fortsette på stien, motsatt, så det blir en runde… og kjenner etter at det føles greit for kroppen, returen må jeg jo ta uansett 😀 Og turen blir alt for lang – vi havner på sti der vi ikke har gått før – det blir bratt og dagen i går var dagen for et knall og fall – som muligens har gått bra… kjenner fortsatt etter .. om det er verre enn det er til vanlig – vet ikke helt…
Kanskje det verste var at jeg mista solbrillene jeg fikk av C Men jeg orket ikke gå tilbake, for det var bare oppover – og vi hadde et godt stykke å gå, da jeg oppdaget dette, at solbrillene ikke satt på hodet.. Søren klype – så surt… men jeg har ikke brudd noen steder – det er vel det viktigste!
Her er turen: (og solbrillene mens de ennå satt på hodet…)
For en herlig dag!
En pust i bakken og bare nyte utsikt og stillhet
Her har vi aldri gått før…
Vurderingen om å rusle tilbake for å lete etter de fine solbrillene ble skrinlagt Jeg hadde ikke klart ett eneste skritt oppover bakke – det blei nok å bare komme seg hjem Ennå en gang blei det å bite over mer enn jeg burde – og resten av dagen og kvelden var jeg bare sliten Lærer aldri? Vil for mye
Men fornøyd selvfølgelig – for turen og det vakre været Gleden jeg følte da vi var på toppen – og ruslet nedover, er ubetalelig Alt det andre kommer som ekstra regninger som må betales langs med
Denne fikk jeg helt på hodet i dag… klarte ikke legge den fra meg før jeg kom ned fra fjellet
“Jeg snører min sekk og spenner mine… sko…”
Jeg snører min sekk jeg spenner mine ski Nå lyser det så fagert I heien Fra ovnskroken vekk Så glad og så fri Mot store hvite skogen tar jeg veien
I fykende fei jeg baner meg en vei Blant vinterkledde stubber og steiner Den susende vind meg stryker om kinn Og snøen drysser ned fra lave greiner
De vinger på fot gir liv og lyst og mot Nå stevner jeg mot høyeste tinden Alt tungt og alt trått alt smålig og grått Det stryker og det fyker vekk med vinden
Og når jeg ser opp da skuer jeg fra topp Den lyse dal med skoglier blandet Da banker mitt bryst av jublende lyst “Jeg elsker å jeg elsker dette landet ”
Den passet i dag selv om det skrives ski istedet for sko… og det er jo høst og ikke vinter… Men teksten passet liksom inn
Mosvarden
Og vi ser heilt til Kvalsvika
Så er det fram med stormkjøkken og steike SVELE! (med sirup på!)
Ja de blir ikke kvalitetsrunde og lekre – men slik man synes er greit ute i naturen 🙂 Og du verden som det smakte! Og sitteunderlaget er kanskje noen som kjenner igjen? Fikk det av bloggeren UTIFRILUFT for en tid tilbake pga av en konkurranse synes jeg å huske
Sliten men fornøyd! Og så godt med svele og sirup – oppe på en fjelltopp!
Vel verdt litt smerte og slit når man har det så flott som nå Det krever sitt å gå lengre turer – og mitt hjerte ligger i fjellheimen Sjelefred – stillhet – det er bare ubeskrivelig Ren medisin
Så er det nedturen til Lisjevatnet – for det er like langt å gå samme vei tilbake, som å gå ned til Lisjevatnet og grusvei tilbake…
Kan dette være en som titter frem – om du ser to øyne der….
Lykka er ein morgon (i går) der det blåe er så vakkert og det gule heng med glitter rundt deg, og alt skal skje på ein gong. Alt som skal gjerast i det fine veret… Men… prioritering.. og det viktigaste i mott hode, er bevegelse, og moglegheita for ein fjelltur. Draumen er tusenmeterane – men dei må endå vente Kroppen tåler dei ikkje.. Men dei mindre toppane er like lekre – og i dag vart det dinne turen:
Superglade og fornøgde – og det er varmt! Og det er gjørmete og blautt så det held! OG det er helikopterfloger som heng rundt oss – men dei gjer oss ingen ting…berre er der som ei svart sky rundt oss i perioder Et rosa helikoptervar det som suste i hodet på meg gjennom turen…🚁🤪
Frå Igesundvarden er det utsikt til Nerlandsøybrua, mot Remøy og Runde
Her brukar det skvulpe over kanten med vatn, men bassenget er nesten tomt – nedtappa…
Huldalen og Fosnavåg sentrum i siktet
Det var varmt – men vi klaga ikkje! Ditte er rein medisin for kropp og sjel 😃
Er det ein liten travar som er ute og travar, her?
Vi nærmar oss slutten på turen – og ved vatnet her er det alltid så vakkert
Ein god tur som sit i kroppen Takknemligheita for bevegelsesmoglegheita og gleda det gir
Igesundfjellet er ein fantastisk tur frå ende til annan 💚
Parkering ved SPAR (Fylling) også fylgje asfaltvegen eit stykke oppover til grusbakken.
Men midt i mellom der, ligger det vakre vannet, HUNDELAUPSVATNET 477 moh – og dit men ikke lenger, vart turen i går. Blåtind og Kongsvoll må vente til en annen gang. Nesten i mål – men det er ok det også av og til – det er noe med det å “snu i tide..” Kanskje ut på høsten.
Det er dette med å strekke strikken lengre enn langt… sette seg hårete mål – belastningen det gir for føtter og rygg…. Det går… og la gå.. det er jo helt fantastisk å være ute – mestre og oppleve alt dette vakre i naturen. Det å kjempe litt, jeg liker det. Kjenne at jeg bruker kroppen – og få den betalingen på “toppen” – det gir en spesiell følelse som nesten ikke kan beskrives.
I starten av turen er det mye myr… og med alt regnet som har vært siste måne så kan man kanskje tenke seg hvordan DET scenariet var…
Her kommer bildene fra gårsdagens mestring:
Prøve hoppe fra stein til stein….
Kan du se det lure ansiktet?
Pauser må til – det svettes i varmen 😅🐕
Vakker utsikt utover Ringstaddalen
Utsikt ned til Haddal og fremover Ringstaddalen
Enda et lurt ansikt?
Så er vi oppe ved Hundelaupsvatnet!
Wow for en fantastisk formiddag og tur – selv om jeg har returen i bakhodet – vått deplete og glatt… Men enn så lenge… vi er midt mellom to topper – og stanser her – nyter litt medbrakt frukt og godbiter – pluss stillheten og den vakre naturen 💚
Og enda et ansikt?
Så er vi på returen…
Takknemlig og lykkelig!
Og selvfølgelig måtte det ende slik… slitne på returen og mye stein og myr og glatte å forholde seg til… Men vel verdt det – og Leia måtte rett og slett ut i elva og få av en del gjørme før vi satte oss i bilen og kjørte hjemover 🤸♀️