Av og til har ein planar, og det går som smurt Andre tider går de rett i dass Det er då ein tenkjer at ein aldri skulle lagt planar Då hadde ein sluppe at det gjekk heilt skeis Men det er noko med det også Var det meininga at det skulle gå skeis At den planen ikkje skulle fullførast
Utsikt mot den svingete stien der i bildet, som er “Mørdarbakken” 🙂 En stund til vi kan gå der uten piggsko, tenker jeg.
Utsikt ned mot Skeide
Et gjemmested… mosegrodd rund her
Det er rolig og vakker å rusle her i skogholtet Så masse rart å se – selv om jeg håper litt på noen “vårtegn”…. Fuglene kvitrer i allefall
Så vakre farger
Flott å sitte på denne benken å se ut over mot Herøy havland og forbi Og når det er solnedgang er det bare enda lekrere Men i dag er det vind og regn som råder
Ned mot Ulsteinvik sentrum
Står han her og jubler?
Jeg plukker med meg flere greiner hjem for å lage noe
Og det blei et hjerte…. vi får se… vet ikke om er helt fornøyd – men kan feste noen farger i det kanskje 🙂
Det første jeg/vi går oss på, er denne våte flekken som har formet seg til dette, og som for meg ser ut som to personer, et tre og en person, eller? Hva ser du?
🚶♀️➡️🚶♀️
Til Flø
Sammen med min gode nabo, Mette
Og lite visste jeg da, at vi skulle havne oppe ved “mitt” tre ❤️
Den gode praten – og bare lytte til suset fra havet Stillheten som følger med
Klatre litt – og gi et tre en klem Det gjør godt
Så er vi der – ved treet som gir meg vemod, trøst og bare god stillhet Enighet på en måte Her er det ro Og noe “gammelt” siger inn – ved mosegrodde steiner – elva som renner
Vi er like vi to – kjenner samme roen
Bare stå der og være i ett med naturen og stillheten og freden og roen
Treet – like glad hver gang jeg kommer dit, og ser at det er der, står der like stødig
Om du høyrer meg, moder jord – naturens velde. Så gi styrke til alle dei som måtte trenge det. Send ut av din styrke, og gi energi, lys, varme og håp. Moder jord – det store univers – send bare litt av dine krefter til nokon eg veit trenger det.
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 02.11.19
Ser du at dette er et bilde av to? Et par? To som har vært her en gang? For hundre eller tusen år siden? Det får vi aldri vite
Desse rutinene Låst fast Det er noko med det Å ha desse rutinene dag ut og dag inn Kva skulle ein gjort då, om ein ikkje hadde desse rutinene Det hadde no ikkje gått det Ein må ha noko å “gå til” Vite kva dagen bringer Lage avtalar og legge planar Planar Kva ligg for dagen i dag Ingenting Ja då er ein fri til det meste då Men rutina då Kvar er den Jau, den er i alt det automatiske Berre dei ikkje blir “for” innbitte, desse rutinene Kan ikkje gjere det før det andre, for då verte det feil Men det kan skje, at det verte feil…. Og då må det gjerast om Rutiner Kjekke å ha eller berre til besvær Ein kan undrast Men avhengige av dei, det kan ein fort verte Slik som morgon-rutina Kven har ikkje det? Eller oppvaskmaskina? Ja eg berre nevner det…. Og det er då ein rotar seg bort i system Det tek vi ein annan gong Rutiner er kjekke å ha
Min svigerdatter (kaller henne det for hun er jo kjæresten til min eldste sønn) Yvonne og hennes sønn, Jacob, skulle til Flø og nyte dagen ute i naturen – og hun lurte på om jeg ville slå lag. Selvfølgelig vil jeg det! Brenne bål og nyte det flotte lyset som er der 🚶♀️🚶♀️➡️🚶➡️
med ett så er vi i gang med tull og fjas ett ring på døra, vente vente vente så er den uendelige sketsjen i gang “jasssååååå står du her og gloooor????” “skal du kjøpe lodd” det er det bare du og jeg som kan
å hente humoren ut av løse luften, der og da det er det bare du og jeg som kan ta opp tråden akkurat der det er det bare du og jeg som kan tull og fjas, spøke og le det er det bare du og jeg som kan
for det er jo nok alvor, ikke sant det er nok å stri med og nok å stå i med og nok å gråte over så da gjør vi det da tar ut vår interne humor så godt vi bare kan
nesten aldri i andres påsyn for de forstår den jo ikke, humoren vår vi gleder oss over den, og ler så vi gråter tuller i telefonen og tuller i døra snakker vårt tullespråk, og bare et øyekast sier sitt det er det bare du og jeg som kan
tull og fjas latter og glede vi ler så vi nesten mister pusten den interne humoren er gull verdt så sier vi så; alle våre påfunn skulle ha vært på film men nei, de er for rare de er for interne og bare for oss det er det bare du og jeg som kan tull og fjas!
så er det ikke “bare” du og jeg som kan det tulle og fjase – det er for alle men noen er mer gira enn andre noen tar seg selv for høytidelig kan ikke tulle og fjase slik det er tull og fjas det!
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 16. januar 2024
#minedikt #etdiktomdagen #tankerblirtilord
Dette laget jeg til frodiths lille januar-moro, første gangen 🙂 Og dette kan være både et dikt og en sang, føler jeg. Bare melodien som mangler!
Forventningsfulle øyne Har du kjøpt med deg noe Noe “bya-godt” Øyne som glitrer av forventning og spenning Og der, en kjærlighet på pinne Store øyne fulle av glede Øyne som smelter inn i kjærlighet på pinne De vakreste farger og smaker Øyne fulle av sukker og kjærlighet, og det spinner rundt og rundt og rundt Øyne som fikk som forventet
Store øyne Tok du ikke med “bya-godt” Glemte du det Øyne som ikke tror hva de hører Øyne som gledet seg en hel dag sammen med hele kroppen Kanskje en kjærlighet på pinne eller noe annet Uansett noe drops eller godis Bya-godt var spennende og stor stas Men øyne av spenning sluknet gradvis Skuffede øyne og sammenfallet kroppsholdning Glemt det Såre øyne snur ryggen til og går Skuffede øyne som blinket vekk en tåre Forventningen var for stor denne dagen, og øyne talte for seg
En familieferie på Long Island blir avbrutt av to fremmede med nyheter om en blackout. Etter hvert som trusselen vokser, må begge familier bestemme hvordan de best skal overleve den potensielle krisen