Det er litt merkelig – at noen alltid må VRI på ting.
VRI på det du sier.
Og det er da en tenker; er det meg det er noe galt med?
Eller?
Det er merkelig at det skal kveruleres på de minste ting.
Som om det som blir sagt, ikke stemmer.
For det er det som mottaker sier tilbake – er det som er rett.
Mottaker vet bedre, mottaker har fått vite det først, mottaker har rett.
Jeg tror kanskje at noen bare er slik………..
Kanskje er JEG også slik?
Kanskje………
Men jeg blir både lei og irritert når JEG opplever dette – til stadighet.
“Er du frisk nå? Ja, altså, frisk i ryggen? Ja, fordi du var på fjellet i går også….”
“Løp du hele vegen du? For jeg måtte stoppe MANGE ganger opp her……”
“Jeg har jo ikke kondis og synes det er tungt å gå – mens du…”
“Påstanden om at ; da kjenner du ikke vedkommende, når du kan si noe slikt…….”
Og jeg svarer at JEG har kondis og JEG går mye i fjellet. Og hvor mange ganger skal jeg si at; JEG blir ikke FRISK noen gang – men holder meg stabilt bra – og kondis kan jobbes opp – og det er bare en selv som kan gjøre noe med det – og at JEG går uansett – fordi det er det JEG må gjøre for meg selv – og man klarer mer enn man tror. Trening er medisin! Trening er viktig!
“og svaret er; ja det vet ikke jeg- det er jeg ikke sikker på”
“Det tror jeg ikke – ikke for alle”
“Tror ikke jeg hadde klart det”
“Blåste det mer i går? Jeg synes det blåser mere i dag – i går var det jo helt vindstille der og der………. Åh…. jaja jeg synes HER blåser mere enn i går…..”
Når JEG sier at det blåste enormt i går
Dette med å forsvare det man sier HELE tiden.
Jeg blir egentlig litt tom i hodet av slikt.
Noen vet bedre HELE tiden.
Noen vet det du vet FØR deg – og det var ikke helt slik som JEG sa at det er.
Noen mener noe helt annet – og det er totalt greit – for vi kan ikke alle mene det samme 🙂
Men, det er det med at det ALLTID er slik.
Jeg er ikke flink å takle slikt jeg………. tror jeg 🙂
Til venstre etter brua, parkerer og rusler avgårde.
Det blåser, men ikke oppover i trepet. Temperaturmåleren på bilen viste 14 grader.
Så er vi oppe den første kneika, og sikter oss inn mot Rundevarden. Og vinden øker på!
Det blåser faktisk så kraftig at det er vanskelig å skulle holde mobilen og prøve ta bilder, av og til.
Vi har vinden i ryggen for det meste, oppover. Det er mild vind, godt lag, og turen, praten, utsikt og natur er toppers 🙂
Det blir ingen stor pause ved Rundevarden da vinden er for sterk. Den er så sterk, vinden, at vi nesten blir blåst overende i tide og utide.
Men på veien fra Rundevarden og ned – finner vi en lun plass og spiser litt frukt.
Herlig!
Vi går tilbake og ned til vanna. Du kan se at vinden pisker i vannet.
Vi er heldige og finner noen ganske vindstille områder på turen rundt vanna og tilbake mot trepet.
Vi er glade hobbyfotografer og litt selfier og fotoshoot blir det på våre turer 😀
Jepp! Vi koser oss og nyter den flotte naturen og knipser i vei.
Så ser jeg vannet bare hvirvles opp som en sky og kommer mot oss.
Stilig!
Og prøver fange det på bilde, da det kommer flere vindkast og hvirvler opp vannet.
Klarer ikke holde på mobilen, og må pakke den vekk.
I neste sekund blir vi slått i bakken.
Regelerett slått rett i bakken av ei vindkule – og jeg får et lite sekund eller to, panikk. Jeg har opplevd å bli slått i bakken EN gang før, av vind, og blei like redd den gangen.
Men det gjekk fort over, og egentlig skulle vi ha hatt det på film, tenker jeg, like fort.
Marie forstod ikke med en gang HVOR redd jeg blei, men hun så det.
Et lite sekund trodde jeg at jeg ville “fryse til” , for tanken om at vi ikke kom oss videre, streifet.
Men Marie hadde ideen om å krype over der det var som verst og jeg fikk ropt henne tilbake. Fordi jeg var redd.
Så roet vi oss begge, og også vinden roet seg.
“Og vi lo” og kom oss videre forbi vannet, og til nedstigningen.
Like før nedstigning – ser vi oss tilbake – og det er bare de nydeligste farger ute – og flotte skyer 🙂
En herlig tur med all den gode praten, latter og lik turglede. Vi har gått våre TITUSENSKRITT før vi i det hele tatt har nærmet oss bilen. Super duper herlig vitamininnsprøyting! Og mestring!
Hund og menneske tar turene allikevel de – og Leia vil jo egentlig bare løpe etter sin frisbee – så da blei det litt det, ut på dagen.
Over oss svevet TRE ørn, men etter en stund forsvant de. Heldigvis! Travelt og måtte følge med de i leken, livredd for at de skal flyge mot Leia med sine store klør.
Store marker å løpe på og kaster jeg langt, blir hunden sliten etter hvert. I dag tok vinden litt for mye i frisbee – men vi kosa oss vi.
Jeg er glad i mine pannebånd – og dette laget CONNIE/FRUENSVILJE til meg for en tid tilbake 🙂
Så har vi fått trim i dag også! Og tatt en del selfier og andre bilder eheheh