Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått. Natten nynner over fjerne åser. Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått, mer, kan hende, enn vi har forstått. Månen over tun og tak er like ny, men tier stille om vårt neste morgengry. Mangt skal vi møte, og mangt skal vi mestre! Dagen i morgen skal bli vår beste dag!
Hun er dyktig, det vet jeg fra før. Men denne gangen er hun mere fokusert på dette med positive og negative tanker. Valg man tar. Sortere ut det negative og prøve fokusere positivt. “Legge til side” katastrofetanker. “Som om du har noen skydotter i siktet – og velger deg de gode skyene, og skyver til side de som ikke er bra”
Og jeg VET og erfarer jo ofte at man blir lettere av det positive tankemønster.
Jeg har balet med tanker om hvordan i all verden jeg skal klare nattevaktene som ligger foran meg……… Men så er det kunsten å ikke bekymre seg i forkant. Jeg er veldig flink å øse meg selv opp innvendig i lang tid i forveien og når det er over tenker jeg at DETTE var ikke noe å øse seg opp for. Og da er enorme doser med energi brukt opp på negative ting, og man er helt tom innvendig….
Men lærer jeg?
Jeg tror ikke det………
For jeg er i samme tankemønster nå.
HVA OM? KLARER JEG DET? HVA SIER DE NÅ? Men så skjerper jeg meg og tenker; at dette skal jeg klare 🙂
Ja, med et smil 🙂
Så blir det plutselig litt lettere med en gang.
Etter en time med kiropraktor Elisabeth, er jeg oppløftet og føler ny energi strømmer gjennom kroppen.
Det er klart jeg selv har det største ansvaret – og må jobbe med meg selv. Bare det å gå en tur.
Men jeg er litt for kravstor mot meg selv har jeg fått beskjed om.
Jeg vil for mye!
Men er ikke det greit da? Å ville?
Men,…… nøkkelen er å gjøre/ville det på rett måte…..
Være snill mot seg selv
Roe ned
Og det er det jeg må lære…… Å ikke kreve for mye på en gang selv hvor mye jeg vil…..
Også dette med å tenke at “dette går bra det” Istedet for å bruke all energi på å tenke ned alt innvendig.
Også er det så herlig å bare ligge der på kirppraktorbenken å kjenne på smerten hun treffer. Ja, for når man er stokk stiv fra hårroten og ned i tærne…… Da gjør det vondt med behandling.
Hun treffer punkt som gjør at jeg blir helt sjokkert over at jeg har gått slik i flere år uten å gjøre noe med det………… GJøre noe? Joda det har jeg…. Vært innom flere fysioterapeuter som er veldig opptatt av “selvtrening” og ikke tar på deg en gang. Og det er helt greit det…. det med selvtrening…. for jeg elsker trening…. men jeg mener at av og til må de kjenne på deg, kjenne på nakken ryggen eller hva det nå er… Men selvtrening er helt i en fysioterapeuts ånd for tiden, og jeg er IKKE enig i det.
Noen ganger trenger man noen som kan trykke på de rette punktene og løsne opp i stive og vonde punkter.
Så tar man det groveste selv. Bevegelse og tankemestring. Mestring av kropp og sjel. Sortere – ikke la det hope seg opp – for da hever skuldrene seg og hele kroppen stivner…..
Det er jo litt slik med fibromyalgi og andre revmatiske lidelser…… Man må ta tak…. Unngå stress… Roe ned…. Egentlig bo i et varmere land…….. Trene…… Bevege seg….
Mange tanker får man når man går og verker i kroppen og er litt nede.
Men jobben gjøres 24/7. Man er 110 % ansatt i egen kropp og eget liv og har det fulle ansvar – så langt det går 🙂
Jeg blir sykt lei av å være “syk” og ikke mestre 100 %…… Det er en ærlig sak….. Men jeg lærer hele tiden, og nå øver jeg meg på å bli “snillere” med meg selv. Ikke ha de skyhøye forventningene om alt jeg skal klare.
For meg som elsker trening og fjellturer er det ikke OK å IKKE gjøre de tingene, men bare det å snu tankene litt og tenke at litt om gangen…. Og ikke gape over for stort hele tiden…. Akseptere….
Det har kommet inn mere sand nå og dekket det som bare var stein her for en uke siden 🙂 Slik er det. Veret og vinden og havet bestemmer mengden sand i Mulevika.
Så når man rusler hjemover og er opptatt med å knyte jakken rundt livet fordi det er så varmt, segler ei havørn forbi foran nesen på meg….. Og jeg er for sen til å få noe nærbilde av den. Du ser den i bildet mot høyre……
Jeg har vært på kaffebesøk hos en kollega og venninne, og på veien hjem var det vakkert med sol og skyer ut i havet 🙂
Vi kjører grusvei et bittelite stykke, men bommen er sesong-stengt, så det blir å parkere ved bommen og gå derfra.
Det blei ca 4 kilometer på grusvei før vi tok av mot Sneldelida. Vi traff en del folk på veien – folk er flinke å utnytte det fine veret 🙂 Og vi fekk også spurt oss for, av hyggelige mennesker som har hytte ved Brørevatnet. For egentlig hadde vi tenkt å gå mot vardane Brørene og Mosvatnet/Mosvarden. Men da er det bedre å gå opp fra Ulsteinvik ved Varleite eller Bugarden.
Vi ser heim mot Nerlandsøy, Kvalsvik og Runde.
#Brørevatnet
Vi er snart oppe ved varden og Sneldelida, og det er fantastisk utsikt.
Oppe!
Det mørkner fort og vi rekker ikke gå annet enn grusveien tilbake etter den flotte turen til Sneldelida. Fantastiske vidder egentlig, og mange turmuligheter for oss turglade fjellvandrere.
Vi er ute og rusler i nærmere 4 timer.
Jeg klarer ikke helt å begrense turgåingen, selv om jeg kjenner på kroppen at det blir litt for mye…… Når nakke, skuldre og rygg og hofter bare skriker………. Men, litt må man tåle i slik vakker natur 🙂
Tusen takk, Torill, for tur. Endelig passet det for oss igjen 😀
Ettermiddagen med og tur for å kaste litt freesbee
Så må man bare roe ned.
Ikke spinning, ikke styrketrening, ingeting. Det er slik jeg føler det. Ingenting.
Men, jeg er jo i bevegelse – og går turer. Bare det at formen ikke er bra. Og det er i seg selv litt surt. For jeg vil ikke være på dette stadiet.
Der hofter, rygg, nakke og skuldre hører til et annet sted enn PÅ meg. Funker liksom ikke.
Jaja, roe ned og ta det forsiktig.
Jeg hadde egentlig meldt meg på spinning tre ganger den siste uken, men måtte også avbestille timene, da jeg innså jeg ikke kunne klare gjennomføre de. Surt rett og slett.
Føler at det ikke er jeg som bestemmer over kroppen akkuat nå.
Men det er jo det – det er jeg som bestemmer hvordan det skal være for at smertene ikke skal bli for sterke.
Ett skritt om gangen………. Så bedrer det seg etter hvert 🙂
Vi er innom Ulstein kommune og Hareid kommune på disse to toppene. Denne runda er målt til ca 9,2 kilometer og vi brukte i dag nesten 4 timer på turen i strålende høst-vèr 🙂
Kjører til Haddal, tar av opp til venstre mot Haddal, over broa og frem til buss-skuret og barneskolen, tar der opp til venstre der – og skiltet viser Ringstaddalen. Kjører et lite stykke, til jeg ser skiltet med Blåtinden på. Parkerer langs veien der og starter turen.
Vi går i merket sti så det er ikke noe vanskelig å vite hvor man skal gå. Jeg vet hva som venter meg på turen. Det er vakkert her og utsikten fantastisk.
Vi er i stadig stigning oppover, og utsikten er flott tilbake mot mi kommune, #herøy
Så er vi oppe ved det vakre vannet og speglinga der. Jeg får nesten klump i halsen her. Alltid så vakkert – og når det ikke er vind er vannet fløyelsblankt 🙂
Vi har vandret videre på stien til høyre oppover mot Blåtind. Vakkert!
Litt snø er det her også – vi er jo nesten på 700 meter her 🙂
BLÅTIND!
VI nyter sola og utsikten, snur nesa andre veien og går mot Kongsvollen.
Et tilbakeblikk på Blåtind når vi vandrer videre 🙂
Mat må man ha 🙂
Vi har gått ned fra Blåtind, forbi vannet og er på veien opp mot Kongsvollen. Det er så fantastisk ute – og jeg tenker meg heldig som er her.
I enden av det vannet kom vi opp på veien mot Blåtind, og vi ser helt ut til #Nerlandsøy i Herøy kommune.
Men dette er lekkert rett og slett.
Så er vi oppe ved Kongsvollen og ser ut over Hareidslandet og videre mot Ålesund og til venstre i bildet ser vi til toppen jeg egentlig skulle gå i dag, nemlig MELSHORNET på 668 moh. Men den turen får bli en annen gang 🙂
Her ser vi ned på #Bukketrappene som fører opp til Kongsvollen. Og de kan man gå opp eller ned, om man har bil innerst i feltet, så man slipper gå den lange veien tilbake til bilen 🙂 Jeg har gått de opp en gang og det var egentlig bitte litt skummelt i et lite parti, men det er fordi jeg er høgderedd 🙂
Det er høyt og flott, og jeg tror ikke jeg noen gang skal gå NED Bukketrappene 🙂
Vi snur og går tilbake mot vannet. Nedturen gjenstår 😀
Vi nærmer oss vannet og sola synker bak toppen av Blåtinden.