Være aktiv. Ta tak i seg selv, ja rett og slett ta ansvar for egen helse!
Det er godt å komme seg ut og opp. Gå ulendt. La tankane fyke – føtene gå i eget tempo og la hunden snuse seg både hit og dit. Ikkje avhengig av å skulle gå fort fort for å nå toppen. Ikkje tidsavhengig. Berre gå. Kroppen får trening sjølv om den ikkje fyker avgårde. Det einaste som kanskje ikkje får utfordra seg er pusten og pulsen. Men det kan gjerast ved andre anledninger igjen. Det å gå ulendt og i bakker er god trening i seg selv. Heilt topp!
Så er jeg inne og leser litt på #komiformmednrf
Supre tips for trening! Og mai måned er “bevegelighet” i fokus 🙂
Ta en titt innom #Norskrevmatikerforbund og du finner KOM I FORM MED NRF på siden der.
Jeg har måttet skjerpe meg, og i dag startet jeg med styrketrening for overkropp. Jeg er IKKE flink å trene hjemme, men jeg MÅ. Og planen er å komme tilbake til AKTIV TRENINGSSENTER til høste.
Så, jeg har en manual på 4 kilo som jeg bruker til enkle øvelser for skuldre og armer. Øvelser jeg lærte da jeg gjekk på treningssenter for 1 år siden. Grunne til at jeg ikke er på Aktivsenteret nå, er ryggen som ikke vil. Sånn er det med den saken. Men jeg er i siget 😀
Fjellturen i dag – ulendt terreng og ispedd skodde og sol og litt svette:
MULETUA OG BARMEN
Åh se her da………. jeg svetter jeg….. En dråpe på ansiktet og vått i håret. Man får brukt kroppen i oppoverbakker og i bevegelse uansett hastighet 🙂
Og med meg på tur blir det alltid masse bilder. Jeg klarer jo ikke la være i denne vakre naturen. Så bilder blir det ALLTID og det er stopp her og stopp der – og hunden er helt inneforstått med at slik er det med den saken 🙂
Joda – litt klatring må til av og til 😀
Det er godt å være ute og kjenne vind i håret. Kroppen er i gang og dagen har begynt. Mestringsfølelsen.
Tankane kværna…….. Det knakar og brakar i hodet. Det går an å tenkje seg sjuk. Tankane trekkjer deg ned. DU trekkjer deg sjølv ned med tankane. Man kan bli ekspert på tankeverksemd.
Noko DU sa, DU svarte i ein tone du ikkje meinte, nokon svarte i ein tone DU tolka, og samvetet tek totalt overhand.
Tankane øser deg opp. Tankane gjer deg redd og nervøs. Du lagar deg problemer større enn nødvendig, sjølv om du eigentleg ikkje veit akkurat det, før noko er gjennomført, og det ikkje var så gale allikevel. Tankens kraft.
Tankane. Tolkningane. Analysene. Kva var det eigentleg som vart sagt, også er kværna i gang. Kva om….. Og du føler skyldfølelsen fordi du tolka det du sa sjøl, som negativt, mens mottakaren ikkje la så mykje i det. Samvetet gnagar.
Ein meister i å tenkje deg ned. Usikkerheita tek overhand. Totalt utsleten. Smertene jagar gjennom hode og nakke, ut i skuldre og ned i heile kroppen. Tankane har teke over. Fullt kaos i den negative verda. Så øydeleggjande.
Men du tok feil. Det var ikkje slik det var. Det vart for stort alt i saman. DU laga det for stort i hodet ditt. Det var ikkje slik det var. Tom og utsliten og oppgitt over arbeidet over lengre tid. Arbeidet med tankane og kaoset. Sjukdomsfølelsen som har gnagd seg inn i kroppen.
Lettelsen for å gi slepp på kaoset. Slappe av i kroppen. Det var ikkje så gale, tenkjer du. Heldigvis! Du tenkjer med deg sjølv at no må det være nok. Kvifor skal du alltid krisemaksimere alt? For du tenkjer deg ned og tenkjer det værste. Tenkjer deg så dårlig samvet som overhode mogleg.
Tankane om at andre har meiningar om deg som du ikkje taklar. Det du sa, blir ei stor sak for deg, men ikkje for andre. Du, den perfekte analytikar i eigen kropp. Det tek aldri slutt. Slutt å tenkje deg sjuk! Kvifor MÅ alt analyserast og tolkast ned til brytningspunktet? Sånn er det berre…… når analytikaren tek over.
Vi var hos Inguna ute i Goksøyra på Runde. Hun er med-driver av Goksøyr camping og en god venninne av meg.
Hun serverte de lekreste kaker og desserter må vite, og vi kosa oss et par timer med mat og god prat.
Inguna hadde et ønske om en tur for oss til Lundeura denne dagen på klubb. Men vi blei bare tre personer som dro dit ved 20.00 tiden. Men det var en koselig tur for oss tre damene som tok turen.
Det eneste var at herr og fru Lunde ikke ville komme opp i ura. De lå nede på havet og koset seg og fløy oppover sånn ca en gang hver halv time, men ikke HELT opp altså. Så der stod vi og venta og venta i lag med mange andre – uten at Lunden ville vise seg frem. Så sånn kan det også gå, at man ikke får sett lunden på nært hold.
Jeg får ta turen ut en annen kveld.
Her er iallefall noen bilder fra turen vi hadde.
Herr og fru Storjo står og ser på oss når vi kommer gående.
Ja, de har rett og slett ikke tenkt seg noe sted de 🙂
Njaaaa……… nå er det noe på gang her….. Nå er det nok like før de letter her…..
Så fin denne Storjoen.
Så er det nok. De gidder ikke stå der ved stien lenger, og flyr avsted.
Ganske så fredsommelig nå før eggruging og klekking. Men når egg er klekket er de så aggressive som bare fy. De verner skikkelig om sine små, og du må passe deg for å ikke få deg noen hakk i hodet.
Vakker kveld i Lundeura. Men ganske kald vind som står rett inn i ura.
I dag var det tiden for kontroll av bilen 🙂 EU-kontroll.
Og da må jeg til Ulsteinvik.
Så…. Leverte bilen til bilforhandleren og fikk beskjed at det tok sånn ca 1 time………. Jeg ville gå litt rundt å titte, sa jeg, og skulle være tilbake om en time.
Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? Hvem våger å se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle meg venn? Hvem orker å se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.
Hva er løgn, hva er sant? Hvem kan gi svar? Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant, og gikk før de så hvem jeg var. Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn.
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.
Hvem venter på meg, hvem viser vei, Hvem skal gjøre meg hel? Alt jeg flykter fra hjemsøker meg, som en hjemlengsel i min sjel. Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn.
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.
Hvem vil ta meg inntil seg, når alt blir kaldt, hvem vil si: “du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt”. Hvem orker å se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.
Jeg har på meg sko-par nr 2 som jeg kjøpte fra XXL – bestillt på nettet, og de er enda bedre enn par nr 1 som er NIKE 🙂
Heldige med det kjøpet ja 😀
#Adidas
Rene sommer-følelsen altså <3
Flott utsikt fra #Gjertnesbrua over mot #Moltufjellet – #Storehanen som er tuppen til venstre i bildet, det var der jeg var på 17 mai 🙂 Og #Hidsegga som er fjellet til høgre i bildet. Flotte fjell!
Ingen vits i å gråte, tenkjer hun, mens tårene sprengjer på.
Det kjennast ut som om hundre kilo vil trykkje henne nedover og nedover og nedover.
Og hun tenkjer at det er ikkje nokon vits i å gråte. Ikkje gråt. Smil. Det gir positive vibbar.
Men, hun kjenner ikkje så mange positive vibbar for augneblikket. Smilet stivnar liksom. Stivnar til, slik som resten av kroppen. Det er så lett å bli dregen nedover – negative tankar. Det går fort nedover om hun tillater det.
Hun vet at det går over denne gongen også. Men, det er vondt. Nede for telling. Kampen å komme seg opp er slitsam. Det er slitsamt å tenkje positivt. Sofaen? Nei. Senga? Nei. Gjere ingenting? Nei. For det hjelper ikkje!
Det føles som hun har all vekt liggjande på skuldrane. Nei………… Over heile kroppen. Heilt ut i lisje fingeren.
Hun veit kva det er . Det er alle diagnosene som slår til på ein gong. Iallefall fibromyalgi, artrose, revmatismen i eit nøtteskal. Heile mai har så langt vore slik.
Ein tur til Spania tek ikkje vekk smertene. Men kan være lærerikt på monge plan. Når støynivået i ein matsal tek knekken på henne og hun må trekkje seg tilbake. Beskytte seg og fokusere. Men allikevel være med – være tilgjengeleg – smile. For det er viktig.
“Ikkje gå i gamle fotspor og stengje døra for omgjevnadane”.
Mestre dagen – mestre smerta – akseptere – eit skritt om gongen. Ynskjet om å knuse alle diagnoser og kaste dei til blokksberg – men berre gå vidare. For saka er den at det går over dinne gongen også. Så er det forhåpentligvis ei stond til neste nedtur.
Hun veit at utanfor husets fire veggar ligg naturen og ventar. Den som berre er der – ikkje seier eit ord.
Gleda i livet – mestringsfølelsen – lykka å ha ein venn – lykka å ha vennar – lykka å være i livet.
Lykka å ha evna til å tenkje positivt og sjå lyst på elendet.
Det blåser voldsomt. Flaggene står rett ut og opp i vinden. Men, det er varme vinder selv om det river i trær og hus.
#offentligflaggdag
En hage vi passerer 🙂
Mors hage.
Nysgjerrige, lekne smålam 🙂
Jepp. Turen sin det. Egentlig slapp som en sviske…………. Men et gjorde godt – og nå kan jeg slappe av på sofaen resten av søndagen, med Netflix, og sesong 4 av HOUSE OF CARDS 🙂