Media informerar deg. Du ser det kvar gong du slår på TV eller åpnar “lap-toppen”. Krig, drap, naturkatastrofer, flyktningar og nød. Du får det inn, uansett kvar du vender deg.
Du sit der hjelpeslaus. Ser på alt det forferdelige i verda. Du tenkjer på kva det er som skjer i verden og på vår jord.
Kvifor skjer alt dette? Kvifor er vi så stygge med kvarandre, her på denne jorda? Du får ingen svar. Mennesket vil ha makt og råderett. Eige.
Du drøymer om fred på denne jorda. Du er vaksen opp med håp om fred. Du ser ikkje ende på elendigheit. Vår jord fløymar over av katastrofer og ondskap.
Vår jord som er så fantastisk. Vår jord – vår fødestad. Vår jord – den runde kula. Vår jord – ei lita perle.
Du må ikkje miste håpet. Kanskje ein dag vil alt bli bra. Kanskje ein dag kan vi leve i lag. Kanskje ein dag er uvenskap borte.
Du har eit liv – du er fødd her på denne jord. Du ser at det rasar rundt deg og du strekkjer ut ei hand for å hjelpe. Ein dag møtast hender og saman lyfter dei vår jord for fred.
Du møter blikket. Det er kaldt som is. Du ser hat og hån i augene. Du krympar deg. Kven fortjenar vel slike auge på seg?
Om blikk kunne drepe, ja då hadde du ligget der no, tenkjer du. For det er ikkje noka glede i desse augene. Iskalde og fulle av sinne. Du kjenner dei i ryggen, og får frysningar.
Nokon har det slik. Dei viser det vonde i seg gjennom augene. Dei trur det, at dei viser deg styrke. Men det kan da ikkje være styrke bak slike auge.
Augene fortel om sårheit og av sinne. Brennande hat og ondskap. Nei, kanskje mest av såra stoltheit.
Augene speglar det indre i deg. Du tenkjer; om du møter dette blikket med same mynt, får du hevda deg då? Nei. Du smiler så vidt, med augene og munnen, og går ein annan veg.
Det byrjar som ei vag uro. Ei uro over det som skal skje. Du prøvar å ikkje tenkje på det, men det kjem veltande.
Heile tida i tankane. Kva om, tenk om…. du klarar det ikkje. Så står du der, og det er over. Du klarte det.
Neste gong, tenkjer du, skal du ikkje bruke så mykje energi lang tid i førevegen, på negative tankar. Neste gong skal du ikkje uroe deg for det som kan gå galt. Neste gong.
Den bedritne dagen. Du står opp, men ser ikkje egentlig poenget med det, å stå opp altså. Du lyftar hodet for å sjå ut, men det er så tungt at du bøyer nakken. Har lyst å legge deg igjen. Det er så kjedelig.
Du synest synd på deg sjølv. Einsamheita du er så glad i, har overmanna deg totalt. Du har lyst å grine, gå og leggje deg og drage dyna over hodet. Kvifor i all verda er du aleine? Tankane overmannar deg og du føler deg mislykka.
Alle andre er i lag – alle andre har funne kvarandre. Alle andre er lykkelige. Alle andre. Kva er poenget? Du vil legge deg og drage dyna over hodet.
Det einaste du høyrer, er oppvaskmaskina som susar. Einsamheita trykkjer på og skubbar deg inn i eit hjørne. Du føler deg aleine i denne vellykka verda alle er så glade i. Tungsinnet gnager seg innover og innover. Du ser ikkje ende på alle tunge tankar som dynger deg ned.
Einsamheita tek kvelartak. Kva feilar det deg?! Du lyftar hodet og ser opp. Ristar litt i tankemønsteret. Ser ut på dagen og klarnar blikket.
Nei, skjerp deg og gjer no eit kvart. Du tenkjer som så at alle har vel ein bedriten dag av og til. Du tenkjer at bak kvar ei dør, ja, ikkje all lykke er god. Ikkje alt som glitrar er av det gode. Du kan byggje ei flott fasade, men på innsida………
Du smiler og hevar blikket. Ellers har du det bra.