Kor mykje skal til før du gir deg Kor mykje skal til før du knekker eller bukker under Du kan lure på det, tenkje på det, men aldri kome dit Eller kome dit, og nesten være der, på stupet, og “berre” snu om. Kanskje i panikk, pakke det inn og stue det inn i eit hjørne Ute av sikt ute av sinn Ein dag ryddar du, og støtar bort i eit nedstøva hjørne
Og så nyt vi sola og alt det grøne og alle vakre fargar som strekkjer seg mot lyset og sola Og vi strekkjer oss vi også Så godt vi berre kan Opp og utover Hente energi fylle på alle lager Spare opp til mørkare tider Men akkurat no er det lyst og akkurat no ladar vi opp akkurat no grip vi dagen og akkurat no er det sjølve livet som er Disse dagane som kjem og fer…
Mette Josteinsdatter Kvalsvik (repost fra 12. juni 2021)
Lørdagen kom og gjekk i vakkert vår-ver som rett og slett kunne forveksles med en flott sommerdag. Noen dager må man bare styre litt inne og ute i hus og hage… Og det blei slik i går. Men vi fikk også nyte dagen!
Er det lov å seie det; urettferdig… Du ser heile verda som ei klinkekule – jorda er rund og vi balanserer på kanten Rike og fattige om ein annan Nokon er født i det gode selskap mens andre vandrar rundt i dårlegare kår Og eg seier at eg er glad og takksam for at eg er født inn i akkurat denne delen av verda.. Urettferdig… det kunne like godt vore eg.. Eller du… Som ikkje hadde vatn eller tak over hodet, eller hadde rett til skulegang eller talerett.. Teie heile livet og ikkje blottlegge seg for nokon
Gøyme seg bak i mørket, eller er det friheita som ligg der… Urett eller rett – eg er her og du er der og vi kjempar kvar vår kamp Mens nokon ikkje veit kva det vil sei å kjempe Ikkje tek opp kampen for noko Heile verda, ei lita klinkekule og om du mistar den, er du fortapt…
Meinhalde, passe på så den ikkje brister, eller får skarpe kantar, skadar eller blir knust Heile verda ei lita kule Eg er her og du er der og nokon er midt på eg trur at eg er midt på… Og eg klamrar meg fast
Mette Josteinsdatter Kvalsvik (repost fra 28.05.21)
Og sånn går no dagane… Ja, eg seier det av og til… Og i går blei litt slik… jajaja… Tåkeheimen kaller tårnet…
Etter ein dag med styr og stell med møter og køyring, tur med hunden Leia og vasking og shining – ja for C er på jobbreise og kjem igjen i dag (torsdag) i går altså, og eg ville lage det sååå fint Også gleder eg meg sjølvsagt til han kjem heim Vi snakka onsdag på telefonen
Torsdag (i går) sendte eg ei melding berre for å avklare landingstidspunkt
Suppa er ferdig og bordet er dekka og lyset er tent
Og tida går og vi består….
Bilar køyrar til og frå men ingen svingar inn og parkerar her og det er ingen som kjem i døra…
Googlar faktisk trafikkulykker og lager meg scenarier i hodet fordi klokka har passert parkert bil og hjemkomst for lengst… Under ein time frå A til B er det som trengst
Og lyset brenner ned liksom…. suppa står på lunk og… Ja… så sender eg ei melding til då, når eg ikkje har høyrt noko.. Litt slik uro innabords…
Tåkeheimen kallar tårnet!
Suppa var god og lyset brann heldigvis ikkje ned… Og eg er ferdig med vask i heimen til helga 😀
Opp-igjen-varma suppe i dag då… heheheheh
Toro betasuppe med godt brød til er aldri å forakte 🙂