Så vart det en tur til fjells i dag. Denne gang uten hund.
Når man ikke tar SKYLIFT til topps – da må man bruke føttene.
Og det var ikke VIA FERRATA vi gjekk,
men grusveien (den svakeste stipla linja som er inntegna har vi gått, fra Oppheim)
som blir brukt til akebakke vinterstid.
12 kilometer totalt tur og retur!
Og oppover det går!
Herlig følelse å komme til topps!
Og mat må man ha – og maten i restauranten er nyyyydelig!
Mye folk og mange som paraglida i dag.
Ut forbi vinduene i restauranten, svever paraglidere forbi.
Men det blir fort mørkt og vi må ut og ta noen bilder før nedturen igjen 😀
Det er bare helt fantastisk å være her oppe på Hoven.
Skjermen her inneholder hele fjellkjeden man ser fra venstre til høyre. Fantastisk tillaget!
Åh gud det er så lenge siden.
Og hvor i all verden har denne tiden forsvunnet?
Eller… den har ikke forsvunnet – den har passert og lagt seg i minnet.
Gode minner.
Travle minner og gode minner.
Små barn – ønsker – barneskole og ungdomstid.
Men denne barnegleden – den er spesiell.
Og spesielt nå inn imot jula.
Ja, om man kan se bort fra maset og kjaset – stresset og alle pengene som fyker ut.
Så er jula den beste tiden på året.
Ikke enig?
Nei…. det finnes så mange “beste tiden” på året.
Men jula for meg er spesiell.
Den lune tiden som er rød.
Snø ute og rødt inne.
Fyre i peisen, stearinlys.
Pakkene som kommer i hus – hysj hysj – hemmelig.
Få sjangsen til å knipe på alle pakker å gjette HVA som er i de og HVEM de er til.
Adventskalender – ventetid – og egentlig en tid å “roe ned tid”.
Jeg stresser ikke til jul.
Vet ikke om jeg har gjort det noe tid.
Jula kommer uansett om det er vasket i kriker og kroker.
Og vi drar jo mer inn i huset akkurat denne tiden enn ellers i året.
Bare tenk på juletreet!
Jeg er helårsallergiker.
Og nå har det vært en god liten pause for min allergi, men med en gang vedfyring starter, ja da er den igang igjen. Og julestjerner og juletrær og noen andre ting er pyton for meg i jula.
Men, ekte juletre MÅ jeg ha.
Om det ikke er så stort, må det være ekte 🙂
Så tar jeg litt ekstra doser allergimedisin og “står han av” til like over nyttår, da juletreet MÅ ut ganske fort.
Da gutta boys var små hadde vi plast-juletre noen år. Og det treet støtte jeg på året rundt der DET var lagra.
Og til slutt bare bestemte jeg at NEI –
UT MED PLAST OG INN MED EKTE SAKER!
Juletreet som har litt gammelt og litt nytt.
Litt av det som barnehendene laget en gang – og noe settes frem til pynt – tradisjon.
Så ser man de for seg, de små, en lyslugget og en mørklugget – så vidt de klarer å holde seg i skinnet – og må få “morgengave” for å ikke sprekke av spenninng.
Tradisjon med morgengave som siste luke i kalenderen.
Luke nr 24!
Den store dagen.
Så vokser man til – denne runddansen som både jeg og du har vært i.
Vi har også vært disse små med stjerner i øynene og nesten ikke klart å vente til middagen er spist og dessert, kaffe og oppvask var unnagjort. Bare EN ting stod i hodet; julegavene.
Jeg har ikke vokst opp med juleevangeliet på julaften.
Men jeg vet mange har den tradisjonen.
Vi gjekk rundt juletreet til vi som tenåringer syntes det blei for teit – og bare kuttet det ut. Egentlig litt trist at det blei slutt på det – men i ten-åra var det ikke så morsomt å gå rundt juletreet å synge.
Vi hadde det på barneskolen – juleevangeliet – og hadde julespill på julefester – så vi kunne det jo utenatt.
Josef, Maria, Jesusbarnet, Herodes og gjeterne og englene.
Tradisjoner blir utvatnet.
Hva er jul?
Hva tror vi på?
Vi vet jo alle HVA jula står for – men det er ikke det som er i fokus lenger.
For meg er jula familie og gaver og mat og julefilmer.
Er det slik som resten av året?
Bare at det er vinter?
Og filmene er byttet ut med snø og jul?
For om det er at det er gavene som er tingen i jula – kan vi jo kjøpe alt vi vil i dag, hele året.
Det kunne ikke så mange da jeg var liten.
Vi hadde jo ikke alt det elektroniske som er i dagens samfunn.
Jeg synes det er stor stas å sette seg til bords julaften – høre sølvguttene – og ta et vers av DEILIG ER JORDEN.
Og bare de orda; deilig er jorden………… jeg blir rørt.
Det er noe med det. Det vi har vokst opp med. Det vi fører videre. Ingen har fasitten på HVA som er rett i jula. Det som er rett er at man samles, iallefall. Selv om mange er alene i jula.
Og hva om noen er alene da – og ønsker rett og slett være alene?
Da må de få lov til det.
Det var den togskinna på God morgen Norge som fikk igang tankespinnet. Gutta boys er voksne. Ikke er det slik at alle er samlet til jul heller. Så er man kommet der som mine og dine foreldre var en gang, da vi var fløyet fra redet og startet eget liv og tradisjoner. De små barnehendene – øynene som glitra i spenning – klarte vi å matche alle ønska? Kjøpepresset?
Ja, jula.
Den kommer den, og jeg stresser ikke.
Mitt ønske er at vi er samlet – det er viktig.
Så får vi se om det blir mandel i grøten i år igjen. For det har vært en tradisjon. Og en jeg ikke har så lyst å gi slipp på. Men så er det slik da at de fleste er opptatt med sitt. Noen jobber og andre skal noe annet.
Jeg holder ditt hode i mine hender,
som du holder mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder
og blir holdt
av noe annet enn seg selv.
Slik havet løfter en sten
til sine strender,
slik treet holder høstens modne frukter,
slik kloden løftes gjennom kloders rom.
Slik holdes vi begge av noe
og løftes dit gåte holder gåte
i sin hånd.
Det er jo så greit når man knyter fjellskoa og går ut døra og har fjellet innen gangavstand 😀
Kulda har lagt is både her og der – og man må gå med forsiktighet.
Videre mot Barmen, kommer vi enda litt høyere, og da blir det fort litt snø under beina 😀
Snø er ikke å forakte – og heller ikke alt det vakre i naturen.
Jeg elsker å gå i stillheten og bare se på alt det vakre.
Lyset og fargene.
Noe nytt hver dag!
Man må kunne le av seg selv – le av andre og le “med” andre, alt etter HVA det er.
Ikke gjøre narr.
Å le AV andre – som i en situasjon som kan være morsom…………
Ikke gjøre narr.
En god latter forlenger livet.
Og det tenker jeg er sant. Ingenting er så godt som når du har hatt en latterkule, og det stilner og du sitter og er utslitt i ansiktet av uvant trening. Og det eneste du hører er latter som runger i ørene.
Man skulle le mere.
Le av egne feil – så godt det lar seg gjøre – og le av andre sine feil – så godt DET lar seg gjøre.
Selv om ikke ALT er å le av selvfølgelig.
Ikke alt skal flires bort. Det går ikke.
Men, latter er smittsomt og gir slik fin rødfarge i kinnene.
En perlende latter, rungende latter, spesiell latter – ja ingen latter er lik – men som regel gleder den.
Hva gjør det om ikke alt er vellykket.
Hva gjør det om noen synger feil – leser feil – snubler i ord – noen klapper på feil sted – noen snubler i en rekke eller noen ser en annen vei når alle andre ser mot deg.
Det gjør ingenting!
Når det er perfekt har du ingenting å diskutere.
Og jeg sier det bare; HVA ER PERFEKT?
Det må da være det mest kjedelige som finnes.
Du ser deg i speilet og ser DEN svarte streken under øyet eller DEN svarte prikken mellom fortenna,
Og INGEN sa noe der du satt og gapskratta for noen minutt siden.
Se deg i speilet en gang til og trekk på skuldrene.
Hehehe tenker du – så var det noen som satt med store øyne og fikk seg en indre latter iallefall.
Ikke vær så perfekt!
Joda vi kan prøve så godt vi kan – og NOEN er nok HELT perfekt fra topp til tå og fra ytterst til innerst.
Jeg er IKKE det.
Ikke i det hele tatt.
Og jeg prøver ikke på det heller.
Jeg synes det er litt morsomt å være meg – uperfekt og sjarmerende nok.
Også tenker du; herlighet hun har høye tanker om seg selv……….
Har jeg det?
Jeg er ikke perfekt – men har troen på meg selv – iallefall god nok tro.
