Du har filter Men, du seier mykje som det er Legg ikkje skjul på kva du meinar Og eigentleg – du har filter – men ikkje alltid like sterkt Og då kjem det ut meiningar før tanken eigentleg er fullt ut tenkt klart Det er ikkje alltid av det gode Det kan skape uro Misnøye Skråe blikk Eller, noko kom fram, som ingen turte seie Du sa det Filter eller ikkje filter Av og til blir det sagt
Ein klem må ikkje undervurderast “Berre ein klem” Den kan være kort eller lang eller akkurat sånn passe Kinn mot kinn – hud mot hud Akkurat det du trenger der og då Halde rundt Nærheit Ein klem gir kontakt Det er ikkje meir som skal til, for å vise at du bryr deg Og den andre føler seg sett “Berre ein klem” – kan gjere så utruleg mykje Men den skal ikkje på-tvingast
Det er vår ved rotarystien Nøste er ute og leker Den lille katten til Pinni Konglefrø har lært seg lukter i nærheten av hulen til Pinni – og drar ikke lange biten, ut av syne Ikke ennå – i alle fall Nøste er trygg hos Pinni – og Pinni føler seg trygg på at Nøste nå vet hvor hun hører til
Sola skinner og snøen har smeltet Det lyser gult langs stien, av vakre bustete hestehover En herlig tid ligger framom Pinni smiler for seg selv Naboene har vært så aldeles nysgjerrige Gjemt bak gardinene har de fulgt med når Pinni har gått turer – og stukket innom sin gode venn For de er venner – kanskje litt mer enn venner – og tiden får vise Det er godt å ha noen som bryr seg litt ekstra, og det er godt å kjenne at hjertet banker litt ekstra, for denne vennen
Pinni Konglefrø sitter og gynger i gyngestolen sin, koser seg med en kopp te, og lar tankene bare vandre litt Nøste ligger sammenkrøllet i fanget til Pinni Det er så fredelig Nøste som har vent seg til å være mer og mer ute – det gir en litt annen frihetsfølelse for både Nøste og Pinni Pinni slipper være redd for at Nøste skal smette ut og forsvinne…. tilvenningen har gått greit Tankene vandrer tilbake i tid, til da Pinni var ny og ukjent i områdene rundt her Pinni Konglefrø husker veldig godt da hunden Leia hjalp henne over elva, for lenge lenge siden Da hun ikke kjente noen, og mennesket og hunden kom hennes vei, og hjalp henne til rette Å være litt slik usynlig for menneskene er bare fint De går jo nesten i ett med naturen alle de som er naboer her nå Hulene er godt gjemt mellom busker og trær Huler som de kaller husene sine For de er jo hus, med vinduer – i Pinni`s verden blant alt det vakre i naturen Om det er fantasi eller ikke…. det er jo opp til hver enkelt å ta stilling til Pinni smiler Fantasi eller virkelighet ja…
Alt er virkelig i Pinni`s verden, sammen med alle de gode naboer og venner rundt omkring Naturens fantasi og virkelighet på en måte Pinni setter fra seg te-koppen og strekker på seg Nøste titter opp, strekker seg også, og jumper raskt ned på gulvet og går til døra Vil du ut du da, sier Pinni ut i luften Mjaaaau – svarer Nøste og krafser på dørkanten Pinni slipper Nøste ut, og ser i det samme at naboer har satt seg på en uteplass like ved Sola skinner og det er tørt og fint Pinni tar på seg jakke, og rusler ut i dagen Den gode vennen hennes sitter der også
Det er planlegging om vår-rydding som er temaet rundt stubben der de sitter Rydde vekk rusk som har samlet seg rundt omkring Dødt løv, greiner og forskjellig Det må til det, om det skal bli trivelig rundt i området En annen nabo kommer med vafler og kaffe – og vi blir plutselig mange rundt stubben Latteren flyter lett – vafler spises og ideer deles Kaffe og te serveres Samhold, tenker Pinni – og sier tusen takk for både vafler og drikke
De er alle enige om at å rydde, kan de gjøre litt hver for seg, eller sammen, alt etter hva som passer Om de tar med en liten pose når de er ute og går tur for eksempel Det som er litt trasig, er alle hunde-poser som ligger strødd rundt omkring Hva tenker mennesket på, som plukker opp hundebæsjen, knyter posen, og deretter henger den i et tre eller legger den i grøftekanten Hva tenker de med? De rister på hodet, alle rundt stubben Folk er folk rett og slett
Pinni takker for kaffe og vafler, og rusler mot huset sitt Lille Nøste kommer hoppende og sprettende hennes vei Hva er det lille Nøste? Nøste har noe i munnen…. hva er det for noe? En liten skogsmus! Åh Nøste da…. måtte du gjøre det der, og Pinni rister på hodet Nøste er storfornøyd med fangsten og legger den foran døra til matmoren sin Pinni ser at skogsmusen lever ennå, så hun skynder seg å sleppe Nøste inn, lukker døren, og tar skogsmusen og legger den til side langs stien Er den skadet, klarer den seg ikke… Men det er lov å håpe, tenker Pinni, og går inn til Nøste
Pinni sover tungt, og drømmer om åpent hav, store bølger, strie elver og båter som kantrer Hun våkner med et rykk Hun sitter i gyngestolen Nøste ligger under bordet og sover Hjelp som hun har drømt Hun er våt av svette Det var en tid det – med båtliv og spenning Phu – godt det var en drøm Litt te får gjøre susen akkurat nå Tenk, tenker Pinni for seg selv, så artig de hadde det på turen, før de kantret i stormen
Eg tek handa di… Kjenner tryggheita strøyme gjennom fingrane Eg hugsar det som det var i går…
Handa di – den var der, så god og fast No famlar eg ut i lause lufta, og finn ikkje tak Du har slept taket, mens eg har mista grepet Eg lyfter handa opp mot stjernene, og tek eit vagt grep Som om eg tek forsiktig rundt ei stjerne, og held den litt Det er di hand eg held då – litt – til eg må gi slipp
Eg tek handa di – som om du var her, det strøymer tryggheit igjennom kroppen Det gjer at sorga blir lettare å bære, når eg kan strekkje meg opp mot stjernene, og halde vagt rundt ei stjerne, ei lita stund Eg har ikkje mista grepet, lenger, og strekkjer handa opp mot stjernehimmelen, og fyller handa eit augneblink Tusen takk kjære vakre stjerner – ei håndfull tryggheit strøymer mot meg Det gir glede, håp og kjærleik Tusen stjerners håndtrykk – du er med meg, eg veit det no Eg har hjartefred med deg
Eg bærer ei sorg i meg, for alt eg ikkje har fått til Eg bærer ei sorg i meg, for alt som gikk galt Eg bærer ei sorg i meg, for alt eg gjorde feil Eg bærer ei sorg i meg, for alle mine valg som gikk galt Eg bærer ei sorg i meg, for alt som er tapt Eg bærer ei sorg i meg, for alt det gale eg har gjort Eg bærer ei sorg, og den eter meg opp innvendig
Eg bærer ei smerte, som ingen ser Eg bærer ei smerte, for dårlig samvet Eg bærer ei smerte, for alt som ikkje gikk vegen Eg bærer ei smerte, livet vart ikkje som tenkt Eg bærer ei smerte, som kjem og fer Eg bærer ei smerte, den forsvinn aldri heilt
Eg bærer eit håp, om at alt skal bli bra Eg bærer på tonkar, det blir bra til slutt Eg bærer på samvet, det er mykje dårlig Eg bærer på trua, eg går styrka ut Eg bærer på gleda, for livet i seg sjølv Eg bærer på kjærleiken, til menneske og natur Eg bærer på tonken, om det gode
Så kjem sorga igjen, og tek plass Eg tenkjer meg ned, eg er ikkje noko bra menneske Alt det gale eg har gjort her i livet Alle valga som er tatt, og vorte feil og fatale Klarar eg å bære dei heilt til målstreken Klarar eg å bære dei over mål og gi slepp Sorga biter seg fast i eit hjørne, og eg faller litt i hop
Alt i alt, det eg bærer på, det blir ikkje med meg, gjer det vel det? All den sorga, smerta og fortvilelsen, den ligg igjen, like før mål Då står det tilbake; tru – håp – og kjærleik Eg gjorde mitt beste, i alle mine valg Eg gjorde det meste, i den beste trua Og eg veit at ikkje alt har vore så galt Eg veit at mykje har vore av det gode
Så får det være, eg har sorg, smerte og samvet, for så mykje gjennom dette lange livet Men kven har ikkje det, om eg tør spørje Sorg, smerte og samvet er noko av det mest vanlege, i eit menneske sitt sinn Så kjem gleda og all kjærleik som ein bonus opp på alt Det er det å halde oppe trua, og det å håpe det går vegen Eg er berre eit menneske med alle disse redskapane, og det å finne nøkkelen til dei rette låsar, er ein kunst i seg sjølv Eg bærer ei sorg, ei smerte og eit håp
Av og til blir du så lei ordet “sliten” at du vil kaste opp Du orker ikke forholde deg til det “sliten” Hvorfor er du sliten da? Hvorfor blir du sliten da? Smerten slår som syler gjennom hvert fiber i kroppen Mest smerter det i hender og fingre Leddsmerter Ååå så sliten! Orker ikke, liksom Du tar deg sammen og tar deg sammen, og ingen ser Bare du
Du ser innover Og du føler deg som på bildet til Munch; skrik Du ser deg selv og skriker høyt, innvendig Ingen ser og ingen hører Din stille lidelse Det usynlige
Smerten som ligger lag på lag, på innsiden av huden din På innsiden av øynene dine På innsiden av stemmen din Du brer over så godt du kan For du vet at folk er lei av å høre hvor sliten du er
Kan du ikke bare ta deg sammen da? Så enkelt er det vel? Det er bare en unnskyldning, tror du, for å få sympati? Du har hørt det så mange ganger – at det gjelds ikke lenger Sliten sliten sliten sliten Det gjelds ikke lenger Det er et “fy”-ord Du er da ikke sliten Skjerp deg da!
Hva har du å være sliten av? Går du ikke hjemme mye, egentlig? Da kan du ikke være mye sliten…. Fordommer og andre dommer… Du får de tredd nedover hodet Skriiiik du orker ikke Men uansett, du står i det du, ikke sant Hva er alternativet da? Gi opp? Det viktigste er at du ser deg selv Og det gjør du
Du tar deg sammen Du tar grep Du står i stormen Du aksepterer mye, men ikke alt Du tåler en støyt, men ikke for mye Du ser, og du ser også andre Du vet, og du holder munn, for det meste Du står frem og sier ifra, når det måtte trenges Det er lov å være sliten, uten å føle skam Skriiiiiik
Mette Josteinsdatter Kvalsvik 26. februar 2026
#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt
En fordom er en mening eller oppfatning som ikke er formet med nøktern kunnskap om det saken gjelder. Fordommen grunner seg ofte i fastlåste overbevisninger og innprentinger. kopiert fra nett
Lundefuglen har kommet tilbake til fuglefjellet på Runde Som den alltid gjør, i mars, kommer den flyvende, finner sin hule, og sin make, og blir sesongen Kanskje blir det nye lundefugler også – om ikke ørna tar for mange egg og nyklekte Krysser fingrene Nå er tiden der i alle fall – for å bygge redet igjen – pleie kjærligheten og spise mat fra havet
Tok turen i godt lag med veninne Inguna – fra Goksøyr camping Og på veien opp – traff vi på kusine Kathrine og Gunn HL
Årets første møte med lunden er spesiell Den kom ikke så nærme som vi ville denne gangen – men nærme nok Og jeg får tårer i øynene – blir stolt og glad Lunden er her – og vi får lov til å være så nær den – det er fantastisk Lundeura er et vakkert sted – og lunden fargelegger den enda vakrere
Lunder er monogame og har samme partner livet ut, men selve pardannelsen er ikke spesielt godt forstått. Pardannelsen og forplantningsprosessen skjer imidlertid til havs. Hannen vil forsvare hunnen mot andre individer, også på havet, der toleransegrensene mellom individene er omtrent en kroppslengdes avstand. På land vil begge forsvare det umiddelbare området rundt reiråpningen kopiert fra nettet
klar ferdig….
Lunde
Lundefuglen er kjendisen på fuglefjellet, og grunnen til at mange kjem til Runde. Han er den mest talrike fuglen på Runde, og kan sjåast i hekkesesongen som varer frå april til byrjinga av august. Lunden lager hull i graskledde skråningar for å legge egget sitt der.
Lundefuglen er ein lett gjenkjenneleg fugl med sitt fargerike nebb, og knall oransje bein. Det er ikkje berre utsjånaden som gjer han unik. Kvar kveld i hekketida kan han sjåast sverme og baske seg i Lundeura. I perioder kan han være vanskeleg å sjå på fjellet på dagtid, men tek du ein kveldstur opp på fjellet på kvelden skal det godt gjerast å ikkje sjå han.
I likskap med dei andre alkefuglane er lundefuglen ein veldig dyktig symjar, og kan dykke opp til 60 meter samtidig som den held pusten i over 1 minutt!
Sesong:
April-August
Bestand:
Rundt 32.500 hekkande par kopiert fra nettet
Kathrine i “pose”
fotograf kusine Kathrine
Jeg turte ikke stå i samme positur…. høydeskrekken slår inn og blir svimmel Jaja – et slikt bilde er også ok 😀
Superfornøyde rusler vi hjemover
Inguna
En kald vind sniker seg på – og det er godt å komme ned fra fjellet Det er vår – men kald luft ennå Varme klær er lurt på slike utflukter
Alltid lekkert å fotografere elva i Goksøyra Spesielt her ved kvennehuset
En fantastisk kveld i går Tusen takk for laget dere som var der 🙂