Store blåe auge og gylne store krølla. Engel. Han ser ut som ein liten engel. Så vakkert eit barn kan vel aldri vekse opp i denne verda.
Men engelen vokste opp, og forsvant. Valgte ein ganske annan veg for livet sitt. Det harde liv. Arbeide hardt, og leve livet.
Men valga kosta. Å forstå etter alle år at valga var feil, skal nåke til. Men han forstod, og var innom tanken på eit bedre liv. Men det var for vanskeleg.
Der var ikkje så mange å støtte seg til. Valget vart å falle tilbake på det kjente og øydeleggjande. Men engelen kom fram igjen. Forståelsen for eigen lagnad var tøff. Engelen tok lagnaden i eigne hender og valgte den lange reisa heim.
Du strekkjer deg og lyttar. Lyttar etter været. Og du høyrer det. Det bankar mot taket. Du høyrer det renner. Ikkje noko lett regn. Det bøttar ned.
Sommarregn? På østlandet kan ein kalle det det. Sommarregn. Shortsver og regn passar der. På fire veker fekk vi endeleg sommar her på sunnmøre også. Vi fekk iallefall ei veke med strålandes sommar. Litt skodde innimellom, men pytt, pytt.
Vi fekk den etterlengta sommaren. Og då er alt dårleg ver gløymt. Vi er slik. Gløymer fort. Takk og lov for det. Men forhåpentligvis er ikkje sommaren over enda. Sjølv om den flotte sommaren seig vekk, og vind og regn tok sin plass.
Vi har alltids håpet. Og det er godt å ha. Vi kan ikkje leve utan det, håpet. Så om det regnar i dag, kan sommaren være like rundt hjørnet. Det er stillt ute. Lyttar. Det regnar ikkje.
I dag var det litt om og men hvor turen skulle gå, da jeg alltid har lyst på større turer og topper 🙂 Men jeg fant ut at i dag prøver jeg meg på å komme rundt til en plass som kalles SKORPESUNDET. Det går an å klatre rundt fra MULEVIKA. Så fjellskoa på og ut døra hjemme. Greit å slippe starte bilen for å ta tur i fjellet. Så går jeg mot Mulevika. Mulevika er vår flotte badestrand i Kvalsvik. Det som er, er at om vinteren forsvinner all sanden, så kommer det ny inn til neste sommer. Og ingen sommer er lik, og badestranden er heller ikke lik, men omtrentlig, alt etter hvor mye sand som kommer, avhengig av vær og vind 🙂 I dag er det en strålende sommerdag!
Her er jeg ovenpå strandens begynnelse. Sauder er det mye av. To kajakker i vannet rett ut.
Jeg prøver klatring fra det å gå langs fjæra, gå litt høyere oppe og til å gå enda litt høyere oppe, for å kunne komme rundt og ned til det som er den nærmeste tuppen ut, i bildet. Men det blei for bratt for meg. Et par ganger var jeg nok litt skjelven pga høyden, men hadde vett til å trekke meg. Det ble for vanskelig å klatre på svaberga og det ble for høyt og bratt i fjellsida……Det går akkurat en båt inn Skorpesundet 🙂
Jeg prøver allikevel fra en annen vinkel å komme meg opp og rundt, men må snu, og da kommer litt av kvalsvika til syne, med Runde lengst bak i bildet 🙂
Jeg gir opp enda en gang, å komme meg til Skorpesundet. Snur og finner ut at jeg går høyt oppe og tilbake mot Mulevika, og går opp fjellet og over mot Storevarden. På Nerlandsøyfjellet.
Har ikke kommet opp langs denne siden før, og det er herlig å nyte sol, fjell og utsikt. På høgre siden er Muletua i sikte.
Det vart en 5 timers tur alt i alt. Her er jeg oppe på Nerlandsøyfjellet og kunne se rett mot Rjåhornet – og her ut mot havet ligger Muletua. Har gått i saudetråkk/hjortetråkk ifra jeg startet oppstigningen. Det er gøy å gå litt utenom sti. Da ser en mye spennende 🙂
Enda en dag i fjellet er over. I dag rakk jeg Storevarden mot slutten av turen, og gjekk ned igjen til Kvalsvika derfra. Dette er herlig 🙂
Dette vart turen i dag. Og denne turen kan en gå i motsatt rekkefølge også.
Veldig flott tur og vi brukte sånn ca 4 timer.
Vi valgte å kjøre til Moltu, ta av ved butikken og kjøre opp på fjellet der. En kan også gå opp fra Leikongsætra.
En kjører til venstre da en får valget mellom høgre og venstre på grusveien, oppe på fjellet, og et stykke lenger oppe, er det parkering på høgre side.
Så rusler vi oss et godt stykke oppover på grusvei, til vi kommer til dette skiltet som forteller oss at da går vi mot Syrebakkane.
Vi er på vei 🙂 Dagen er flott!
Så er vi ved første topp som er Syrebakkane. Utsikta begynner bli flott. 452 moh.
Det begynner å gå mere oppover og utsikta enda bedre. Vi ser utover mot Herøy. Lengst bak er Skopra til ventre og Nerlandsøyfjellet med Skagetåa og Rjåhornet i siktet.
Vakkert.
Så har vi steget opp til 660 moh og er kommet til SOLLIDA 🙂
Men vi rusler videre.Det er godt merket og skiltet på stien.
Topp nr 3 er Hestefjellet. 621 moh. Her stopper vi litt og spiser litt mat og får i oss ekstra drikke.
Så ruslet vi videre til Selsteinen som er 598 moh.
Herfra er det videre mot siste topp som er Storehanen.
Flott utsikt fra Selsteinen.
Så er vi kommet til Storehanen som er 471 moh. En ser fuglefjellet Runde lengst bak i bildet – Herøy kommune.
Vi valgte å gå ned på grusveien fra annen sti, enn å gå rett ned fra Storehanen. Litt tilbake og ned 🙂 Dette da vi begynte å få tidsnød pga arbeid på en av oss. Så da gjekk vi ikke ned brattsida fra Storehanen denne gangen, da det hadde blitt omvei tilbake til bilen.
Gode fjellsko har vi brukt i dag 🙂 MAMMUT og SALOMON. Viktig med gode fjellsko/Hikingsko på lange turer.
Så kom dagen det vart tungt å våkne til. Smertene som var gløymt, var tilbake. Ikkje det at det var så overraskande, for det har hangla og gått lenge. Men det er det det gjør, hanglar og går, heile tida.
Og det er det eg og andre må takle. Kvardagshanglinga. Eit nytt ord? Kvardagshangling. Kanskje det.
Det er på sllike dagar eg oppdagar på nytt, kvar gong, at eg har Fibromyalgi, og nåkre tilleggstitlar. Det er ikkje så mykje anna som hjelper, enn smertelindring og “ro”. Eg som ikkje har tid til “ro”.
Men eg har lært eit og anna etter år med smerter. At “ro” må ein gi seg, uansett. Ro, stillheit, inget stress, og meistring. Smertemeistring. Har det vorte slik at eg meistrar det meste?
Det er enno slik at folk ikkje trur du er sjuk, fordi du meistrar. Hadde eg ikkje meistra, hadde eg ikkje kunne gått med hodet hevet, gått på arbeid, eller vist meg ute blant andre. Slik er det berre.
Av og til er det eit steg fram og to tilbake. Men som regel går det berre framover. Så da får eg gripe dagen, meistre smertene, nyte livet og gå eit steg fram. Carpe diem!
mette j kvalsvik juni 2013
Det er over 2 år siden dette ble skrevet, og tidene forandrer seg og situasjoner blir bedre. Man lærer om seg selv hele veien, og takler/mestrer langs med.
