Å være kroniker – det er så mangt det
Vi er alle forskjellige, har ulike diagnoser, ulike symptomer og ulike dager
Det som er likt, er at det er kronisk – langvarig – gjentagende
Man kan gå på akkord med seg selv til man bare møter veggen og det sier pang
Alt man vil,
alt man orker,
alt man presser igjennom,
og alt som går,
i perioder
Men så smeller det
Gang på gang smeller det,
og det blir mer og mer slitsomt å hente seg inn igjen
Det er da man til slutt må kaste inn håndkleet –
og tenke på egen helse
Man vil jo jobbe – være aktiv – være sosial, og alt dette
Men når man faller, faller man kanskje for langt ned, når man først er i fallet
Og veien opp kan være kronglete og tung
Tankene lager kaos, kroppen kollapser og hodet er som bly
Vil vil vil vil
Klarer ikke klarer ikke klarer ikke
Sorgen som kommer, er man ikke forberedt på
Den kan grave seg inn i marg og bein
Sorgen over ting man ikke mestrer lenger
Sorgen over tapt arbeidsliv og kollegaer
Tapet av identitet
Tapet av å “være noe”
Tapet…
Det er så pokkers vanskelig å snu sorgen til glede
Bitterheten som har ulmet under flere lag
Gi slipp….
Det går..
Sakte..
Gleden i de små ting – og de større og største
Det kommer
Man må bare snu alt på hodet og stryke ut alle planer som det ikke blir noe av –
Noen planer kan man ha i parantes…
Lage nye planer
Nye drømmer
En ny hverdag – med kronikeren på slep
Det går…
Og kanskje går det bedre enn du turte drømme om, etter hvert
Den nye hverdagen
Det er helt alright å være til liksom
Mette Josteinsdatter Kvalsvik
september 2023
#tankerblirtilord #minedikt #etdiktomdagen
