Ærlighet varer lengst, men tåler du den? Det bitre dropset som sitter igjen og lager sure oppstøt – lenge etter at det er knasket i stykker og fortært Det skylles ikke ut, men holder seg med skarpe klør, i kroppens system Det gnager og gnager og du blir helt utmattet Det går rundt og rundt og tankene sliter deg i filler Overtenkeren i deg, jobber på høygir Hvorfor Hva var ment Beklager Skulle aldri… Søren også Fy faen det var domt Om og om igjen går du igjennom dropsets bitterhet Til slutt er det ikke mer syre igjen Den har ebbet ut – og du er utslitt Da er det nesten over Overtenkeren ebber ut og smaken er søtlig igjen Du har komt til et null-punkt og er nesten ferdig med det som har gnaget En bagatell sier du?
vi klarer det på et vis…. det var noen som nevnte det i en setning vi klarer det på et vis, sorgen, å takle den ikke sett uten ifra kanskje, når det gjelder andre hvordan makte det, liksom men når vi står der selv, klarar vi det de usynlige kreftene de kreftene vi ikke visste vi hadde de kommer og styrker oss når vi trenger det som mest så, vi klarer det på et vis
Det går an 🙂 Lars-stien mot Flø og Flø-stranda Ta en “Stikkut” og kjenne at bevegelse gjør godt
Når kropp og hode er litt nede for telling Det kjennes tungt… men så hjelper det å gå denne turen Se lyset i det fjerne Skyene som letter på sløret og lager fargenyanser
Oppdager to Tjeld som sitter ved sjøkanten Er det to ferske Tjelde-unger som er ute og flyr?
Hva ser du i disse to røttene som stikker opp av veien?
Har du hatt ferie ennå? Kanskje har du ferie nå? Ferdig med ferien? Har egentlig fri året rundt? Mye å lure på – mye å sette spørsmål ved – ikke alt en vil svare på og ikke alt er av interesse.
Sommeren er her, uansett, og om man er hjemme eller borte, er opp til hver enkelt. Det viktigste er at man har det bra der man er
Det er rart med det, hvor tiden går Brått er det slutten på juli Er vi så opptatt av tiden, at den må nevnes i tide og utide…? Eller er det bare slik – tiden går – vi følger ikke med – og brått oppdager vi at en ny måned er på hell Vi har jo vært der, hver eneste dag, ikke sant Men ikke hver dag har hatt like mye påfyll, innhold og aktiviteter – som gjør at den legges merke til? Tiden går og vi består – enn så lenge
Takknemligheten for å være her, er så absolutt til stede Uvissheten kan man ikke gå og tenke på Hva som skjer i morgen eller neste dag, vet jo svært lite om, men kan gruble over det så mye vi vil Svarene ligger der ikke, før vi er der, til stede Så, her og nå er det som gjelder Selv om uvissheten ligger der og skvulper Det er så forskjellig å lure på – men svarene ligger der ikke før vi er der
Det går å spå på forhånd – eller melde… Det blir fint vær i morgen…. og det blir som regel det, når værmeldingen har meldt det Så er det de dagene noe kan komme brått på – som ikke var meldt Det kan skje det… Og sånn går dagene…
Ikke mye å skryte av – med regn og 11 grader? Njaaaa…. nei det er kanskje ikke det – men det har ikke vært uvær… det har ikke vært storm og oversvømmelser Det har “bare” vært kaldt? Lite sol og mye overskyet? Sommeren sin det? Nja…. det kan da komme mer sommer etter hvert… kanskje i august? Det er lov å håpe Det har da ikke vært så hakkende gale vel? På disse kanter….
Mye annet skjer rundt om i landet… Brannen… liv som går tapt… noe foregår i stillhet – annet er på nyhetene Det er mange skjebner – tøffe tak – mennesker i krise – håpløshet som siger på Sorg Dager å minnes Og det å løfte bllikket og se fremover Føle trygghet selv når det stormer som verst Håp Vi må ha håpet Strekke oss mot livbøyen
Tenk å være over 80 og 90 år da…og kanskje over 100 år Vokst opp under 2. verdenskrig – opplevd Norges framdrift mot nåtiden Alle endringer som har skjedd Utviklingen som har skutt i været Vi som har passert halve livet, synes også mye har skjedd Veldig mye har skjedd, og hvor skal det egentlig ende
Tallene i “dagens blogger” er som de er, fra tidenes morgen, tilfeldig trukket, da “tankespinn” ikke var som det har blitt i dag Så blei det til at jeg bare brukte samme tallene – men hver gang jeg hadde et “tankespinn”-innlegg, begynte jeg å gå ett tall ned for hver plass – og siden har det blitt slik – plasseringen rykker stadig nærmere bloggtoppen, topp hundre – og forbi 😀 Derfor er tallene som de er!
Tur til Hasundhornet – parkerer på begynnelsen av strekket – går fjellet til Hasundhornet – glemmer å klikke på “stikkut-appen” – og rusler grusveien ned og tilbake til parkeringen og bilen Sånn går dagene…. Og Hasundhornet ligger der til andre dager å gå turen igjen 😀
Du hugsar det som om det var i går Sjølv om det berre er eit blaff Eit bilete som fyker over nett-hinna Eit minne om noko Frå barnsben av og framover, fester minna seg, og nåkre minne er meir aktive enn andre Eller, når det passar eller minst passar, dukker det opp eit blaff over netthinna, eller som ein tanke Minna Livet ditt sit i kvart eit fiber i kroppen din Minna sit i kvart eit fiber Noko triggar deg så du blir lei deg, anna trigger latter og smil Det sit så mykje i kroppen, og du tek det med gjennom heile di reise i livet Det er ikkje å vente at dagar kan bli tunge til tider Det kan sette seg i nakke og skuldre Gi deg hodepine eller vond rygg Minna som ligger under overflata, og gir deg høg puls til tider
Har du ingen minner? Har du fortrengt dei? Satt lokk på dei? Skyvd dei inn i mørket? Du vil ikkje ha noko med fortida å gjere? Pass på – ein dag kan det eksplodere, trykket blir for stort Klarar du reise deg igjen etter den smellen? Det spørs kva som har komt til overflata Kva som har rent over kanten og tatt plass Du og kroppen kan halde lokk på mykje, men ein dag kan det bli akkurat litt for mykje å bære på Då kjem smerta, og du treng nokon som tek vare på deg
Tør du å åpne opp, eller er det for farlig Kven kan du være åpen mot Kven kan du stole på Kven kan du snakke med Kvar kan du finne hjelp Er det hjelp å få Er du viktig nok Klarar du snakke om di fortid, bearbeide og sjå inn i ein ny dag Ta tak i deg sjølv om du klarar Det finnes alltid nokon som kan lytte Det finnes alltid nokon som kan være der for deg Berre du bestemmer deg Det fins ingen snarvei, men smerta blir lettare å bære
Minna som sit der, i kvart eit fiber, blir lettare å bære, fysisk og psykisk Du dansar mot vår enno ein gong Lettare skritt denne gongen Smerta i kroppen har gitt seg litt, eller berre tatt ei pause Minner har vorte bearbeida, sakte men sikkert Noko er meir vondt å møte enn anna, men du klarar det Sakte lettar du på trykket, ser innover i deg sjølv og får ny forståing Fleire bråe svingar og bratte bakkar, mørke krokar og lukkede dører, forserast Noko er berre små blaff Minner frå minneboka som gir latter og glede Det vonde som sit i huda, alt det fortrengte Underbevisstheita styrer sitt eige løp, bevisst og ubevisst
