Potte om. Og plutselig fikk jeg veldig mange spirer – og bare bestemte meg for å innskrenke litt. For er jeg heldig og for tomater på noe av det jeg har pottet om – er det supert! Og om solsikkene strekker seg og blir sterke – er det også supert. Det er jo et lite forsøk – for dette har jeg jo ikke gjort før 😀
Kanskje vokser de seg store og sterke her – det er i allefall god plass og mye jord å tumle i 😀
Og de fine krukkene som frøene og jorda fulgte med i – ja de ville jeg bruke om – og kjøpte tre kaktus og pottet om til de 🙂
Føler meg heldig som har truffet verdens kjekkeste kar Jeg liker han og han lilker meg Det er så innmari bra! Vi liker mye av det samme, og jeg har uansett lært meg å like det som han liker og han lært seg å like det jeg liker Og noe har vi hver for oss
Det er viktig det også, å ha egne ting å fokusere på Båtlivet og bobillivet… hvem skulle tro det Det er dette med å satse og prøve, og ikke sette en strek Gi ting en sjanse og vokse med det Jeg har vokst på alle plan… Så nå tror jeg at jeg må gå ned noen kilo… Føler meg uansett heldig
Eit gamalt hus utan sjel… Eg likte bildet av det gamle huset… Likar å tenkje på kva som ein gong har vore av liv i eit slikt hus. Solveig svarte litt slik: “Minna meg litt om mennesker som sliter med å halde maska og så plutselig ramlar den av!”
Ah! Og det tenkjer eg også, at når maska faller, då ser ein kven det er som verkeleg er der. Det å halde maska er ikkje alltid like enkelt. Og når den faller, i positiv eller negativ forstand… Akkurat som eit gamalt hus som står der til spott og spè eller kollapsar Men det kan også være vakkert.
Har du alltid noe å si? Alltid noe å komme med? Alltid noe fornuftig å ta tak i…?
Har du det?
Av og til kan det kanskje være helt tomt. Ingen verdens ting å si, ta tak i, snakke om, gjøre, tenke eller se frem mot. Tomt. Er det litt slik? At ikke alle dager er sjampanje og brusende fjær.
Jepp, jeg tror nok det er slik for de fleste til tider. Av og til er det bare ikke så mye, bare eksistens og tilstedeværelse. Her er jeg, men ikke noe mer.
Litt opp ned og ut inn – på vranga – verken vrangt ellet rett.
Det er så lenge siden… Jeg var ungdomsskoleelev tror jeg.. tror ikke det var på videregående. Men hvor var jeg egentlig? Jeg forstod i allefall ikke alvoret. Jeg trakk meg unna – som om jeg brukte en forsvarsmekanisme. Jeg husker mamma gråt og tante var der ved hennes side og trøstet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg gikk ut. Var hos mine venner. Ung og uvitende.
Jeg vet egentlig ikke hva mamma gikk igjennom – for jeg var for opptatt – selvopptatt – uvitende og umoden.. Jeg vet i allefall at jeg stengte det ute. Kanskje i redsle for hva kreft kan gjøre. Jeg ville ikke miste mamma – og distanserte meg vel av den grunn? Det er ikke lett å vite…
Alt hun gikk igjennom som jeg ikke har fått vite før jeg var voksen. Voksen nok til å stille spørsmål og få svar. Alle de tøffe periodene hun gikk igjennom. Også tilbake på jobb. Ingen nåde.
Så alle kontrollene med glede i hver ende! Så vente til neste kontroll med skrekken og angsten for svaret – og glede når det enda en gang gikk bra.
Så har hun vært kreftfri siden. Ett bryst mindre – men kreftfri.
Mamma – så mye hun har kjempet for i livet med seg selv og med pappa. Mye sykdom men også mye mestring og glede. I kampens hete orker man ikke mer – men kommer ut sterkere og bedre rustet til neste fall. For det har vært mange fall og klatringer.
Hun er sterk! Kanskje har jeg arvet hennes styrke. Ennå er hun sterk. Et forbilde.