senere

 

 

Du sparer på det til en senere anledning
Kanskje er tiden nå
Nei, vente litt til
Den er så gull verdt
Vente litt
Du sparer så lenge at det blir for sent

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
juli 2025

 

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

det blomstrer ennå

Roser er røde
Fioler er blå
Druer er søte
og du er like så


Drue-planta vokser den – og får Mr C det som han vil, ja, så kravler den seg rundt på bjelkene i taket helt til neste sommer
Og hvem vet – kanskje kan vi sitte å spise druer ute i vinterhagen da 😀

 

Denne merkelige kaktusen har gått sine egne veier –
blomster kommer det også på den nå!

 

Tomatene har begynt å få farge 😀

Og solsikkene står og vinker til sola som ikke finner veien frerm fra skyene

Lag deg en fin fin fredag og ei god helg

strikke

Det står pinne nr 9 i oppskriften – men har strikker jeg med pinne nr 8

Strikk til Maria – Mr C sin datter

Ferdig – og alle ender må festes

Klar til bruk!
Og håper den faller i smak!

det kostar

 

 

 

 

Akkurat for seint
Og du veit du må vente ein heil månad til neste gong
Neste sjanse
Og kva om det ikkje går då heller, og du veit du må vente enda ein månad
Det at ting ikkje skjer
Og at tid kostar pengar
Ikkje alt skal vegast i kroner og ører, men….
Av og til gjer ein det rett og slett, fordi det er realiteten
Akkurat for seint
Og det kostar

 

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
25. juli 2025

 

 

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

paint

Et godt nabolag
Fellesskap – innenforskap eller utenforskap
Det er lys i alle hus
Lys i lyslenken
Er de lenket sammen – sammensveiset som en familie
Eller er de fleste fremmede for hverandre
Har sommerfesten vært,  og var alle invitert
Et nabolag – et fellesskap der alle er inkluderte?
De lykkelige

pinni

Gjeeesp
Pinni strekker på seg
Hører regnet piske mot vinduet,
og vinden ule rundt nåva
Godt med litt kjøligere dager, tenker hun, men det må da være måte på
Det behøver da ikke ta i så bombastisk med regn og vind, for å gi jorda ei bløyte
Pinni smiler for seg selv mens hun snakker stille
Å snakke med seg selv gir gode svar?
Joda

For ikke så lenge siden holdt hun på å klø seg i hjel pga et insektsstikk
Akkurat det slipper hun unna nå, i slikt vær
Og den lange varmen og tørka har tydeligvis gitt seg, og det “vanlige” været har tatt sin plass igjen

Regn gjør ingenting det, tenker Pinni,
bare ikke elva stiger over sine bredder
og røsker med seg husa til de som bor rundt henne,
her på stien, og selvfølgelig andre steder også
Det er det som er fara ved å bo så nærme ei elv

Det er ikke det at det “bare” regner – men det renner ned uten opphold – hele natta lang
Vinden røsker i trærne så følelsen av høst siger på
Men, det er IKKE høst ennå – bare litt slik vær som må forbi – ja det er det Pinni tenker, at været må bare passere
Ingenting annet å gjøre med det

Nei, det er på tide å stå opp
Varme en kopp te og få dagen i gang

Pinni ser plutselig sola gjennom gardinene
Solstrålene leker
Det får frem smilet, og hun tar et dypt pust og jumper ut av senga
Opp og hoppe!

En gang for lenge siden –
før båt-utflukten – “den store reisen” – 

ruslet Pinni Konglefrø alene langs stien bak ved Gamleeidet
Det var en dame med hunden sin, som oppdaget Pinni Konglefrø.
Pinni var ensom uten å føle seg totalt alene – men hadde mistet huset sitt og var vel på let etter noe annet

Det var da damen og hunden kom forbi – at ting begynte å skje –
som gjorde at Pinni i dag har slått rot ved rotarystien

Artig å tenke tilbake –
på da hunden hjalp Pinni over elva
Det var et skummelt øyeblikk, sånn egentlig,
men det gikk jo bra

Pinni sitter i gyngestolen og humrer for seg selv
En god kopp te og noe å bite til hører med
Og tankene flyr
Tenk så fort tiden har gått siden den ferden ved lavoen og bak der ved Gamleeidet
Det er som en evighet siden, men så er det ikke SÅ lenge siden
Og hun er takknemlig for at hun har kommet hit, huset og alle vennene
Og mens hun sitter der og mimrer, banker det på døra

En nabo stikker hodet inn og lurer på om Pinni vil gå en tur
Sola skinner og det er så fint, sier naboen
Pinni tråkker ned i skoa sine og går ut
Sola skinner og det er varmt
En fin tur er det å gå der langs elva – med benker over alt, hvor de kan ta en hvil om nødvendig

Men like brått som sola har vært fremme, kom det mørke skyer, og før de fikk sukk for seg, rant det ned
Regnet bare fosset – og de to fant ly under noen store blad fra et tre
Huff da – tenk at været kan skifte så fort, sier naboen og rister på hodet
De må le litt, begge, for de så ganske så våte ut der de stod og beskyttet hverandre under bladet
De tok løpefart og kom seg i hus hos naboen – og der var det godt og varmt skal vite
Og kakao stod klart til servering
Og ikke bare kakao  – men nybakte boller endatil
Ja her skal vi kose oss en stund, uansett om det regner eller ikke – for jeg hadde tenkt å invitere deg på lunsj etter turen uansett
Pinni er lykkelig og takknemlig
Hun får låne tørre klær mens hennes egne henger og tørker – og de koser seg en god stund med god mat og drikke og prat
Det er så godt når latteren sitter løst og samtalen bare går av seg selv

Så er det på tide for Pinni å komme seg hjem
Det har sluttet å regne, heldigvis
Pinni takker for seg – og takker naboen for at den hadde tenkt på Pinni
Neste gang er det min tur til å komme over til deg og invitere på tur
Ha det bra så lenge!

linjene

 

 

 

Du ser deg oftere og oftere i spegelen, nøyere no enn før
Studerar linjene
Ei ny har komt til
Går det å skjule, skulle du gjort noko med dei, linjene
Men det er på ein måte din tur no, å være her i livet, og oppdage nye linjer
Du ser at huda ikkje er så fast som den ein gong var
Noko litt sørgmodigt kjem fykande over deg
Du vil ikkje være her, men kva vil du då, tilbake?
Det går ikkje, og ikkje vil du det heller, tilbake
Men du vil ha tida lenger
Du vil at linjene skal vente
Du vil ha meir av det som er akkurat no for ei lang periode framover
Men det går ikkje, og det veit du så godt
Du ser på linjene og prøvar strekkje ut
Skjule
Men du er der no, over midten, og ting skjer
Eit smil kjem snikande og du tenkjer med deg sjølv,
at du er jammen meg heldig som får telle linjene
Og at nokon får være der i lag med deg og sjå dei,
linjene
Du er rik utan å heilt forstå det

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
21. juli 2025

 

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

til slutt – stabil og sterk kropp

 

Å være kroniker
Være med på det meste, ikke alt, men noe,
eller….
Det kan du klare…
Men, du klarer det ikke uten medisinene
Medisin morgen og kveld – og av og til midt på dagen
Smertelindrende
Medisiner som er godt for noe og ikke godt for mye annet
Men du klarer deg ikke gjennom dagen uten

Så klarer du mye og meget
Utad
Ingen ser din innside
Din kamp
Medisinene redder deg gjennom dagen, på en måte
Din trening er med på å bygge opp den indre ødeleggelse, og den ytre

Av og til ser du bare frem til å kunne ta neste dose
For det  er slik, at av og til gnager smertene,
selv om medisinen er på plass
De gnager intenst
Det er det å finne rette balansen og finne det stabile i dagen
Som å balansere på en line, der du ikke finner balanse i det hele tatt,
men står på startstreken,
og tør ikke gå utpå

Går du utpå så faller du
Du står der du føler deg trygg
Medisinen er din fallskjerm
Uten den faller du rett i bakken
Du ønsker i alle fall ikke det
Der har du vært nok av ganger
Den gode dagen kjemper du for hver dag
Uten at noen ser den, kampen
Av og til er den kanskje mer synlig, men du vil helst ikke at noen skal se, og derfor går du heller ikke ut på linen

Hverdagen din, ny dag og ny jobb,
uten å være ansatt hos noen andre enn deg selv
Ansatt for egen helse i egen kropp
Alt du gjør er for å holde smerte borte, eller på avstand
Alt du gjør er for å gjøre kroppen stabil og sterk
Gjør du ingenting, mister kroppen byggeklosser, og du faller inn i en ond sirkel
Du vil ikke være der, i den onde sirkelen, eller ute på linen uten fast grunn
Så jobben hver dag er å holde hodet over vann
Ansatt i egen kropp for den gode helse, og så smertefri som mulig
Det er vi alle, ansatt i egen kropp – men noen har mer arbeid enn andre, for å holde hjula i gang
Det er bare det at du ikke aner noe om det, det med hjula
For du ser det ikke

En gang var det slik at alt gikk av seg selv
Styrke og mestring var en selvfølge
Klatre høyt og gå langt var noe du skulle gjøre hele livet
Så kommer den dagen alt alt for tidlig, da du innser at akkurat det ikke lar seg gjøre
Snuprosessen tar lang tid
Aksepten tar lang tid
Eller, aksepten vil ikke komme på plass
Du vil du vil du vil
Og det er det du kjemper for, den gode hverdagen med mestring av litt større ting, og de små og mellomstore
Og de kommer de, store ting, bare du vil det nok, og jobber litt ekstra for det, for det må du, jobbe ekstra
Det går!
Viljen må bare være på plass
Linen kan være et mål, stå på startstreken og tråkke utpå
Litt om gangen og kanskje kommer du over uten å falle
Det er opp til deg, mye av det, og det sitter i hodet, mye av det
Det viktigste er å ikke gi opp

Til slutt er det bare opp til deg
Uvitenhet og lite forståelse, hos andre, kan du ikke noe for
Forstå en usynlig smerte den som vil
Du forstår den bare om du har den selv eller har opplevd den
Du kan forklare deg i hjel, forsvare deg, men hva er poenget å bruke energi på det
Du skal leve livet ditt som best du kan, prøve å balansere på linen, et skritt av gangen, eller uansett stå klar på startstreken,
og jobbe mot mål
Det er din jobb
Så jobber alle andre med sine mål
Det er som det er, og til slutt er det du som står i det,
bare du
Stol på deg selv
Finn din indre styrke og jobb med den,
utover

Det er en stund siden jeg laget dette innlegget
Og i dag når jeg leser det – og skal dele det – tenker jeg på innlegget jeg delte – som
FRILUFTSHEIDI repostet for litt siden også

NÅR DU SER MEG

 

Akkurat nå for tiden humper jeg rundt med en isjias-rygg som dag for dag blir bedre
Mer synlig liksom – da er omtanken litt annerledes 😀

sakn

 

 

 

uansett kvar du er, kjenner du på ei indre uro
fordi du ikkje er heime
fordi du ikkje er innan for rekkevidde
du er for langt vekk
akkurat der og då
og du kjenner på eit stort sakn
saknet gjer at du også føler glede
glede over at du kan sakne
noko av det mest dyrebare du har
og du er så langt vekk
akkurat der og då

takknemligheita sig på
fordi det går bra
akkurat no
ei god periode
det er merkeleg kor det kan lage seg til
i øyeblikket
og telefonsamtalen beroligar
om ikkje lenge er du heime igjen
du kjenner på glede og sakn
stoltheit
og snart kan du gi ein varm klem

 

Mette Josteinsdatter Kvalsvik
juli 2025

 

#tankerblirtilord #etdiktomdagen #minedikt

tankespinn inn i dagen

 

 

God morgen Norge!

eventyra startar som regel eller alltid med
“det var ein gong”
også byrjar det ifrå det heilt vage til å bygge seg opp til ei klimaks
det tragiske som blir snudd om på
håpet
og som regel har det gått bra i alle eventyra
det gode kjempar mot det onde
prinsessa som vinner prinsen og halve kongeriket
hell og uhell og lykka som står en bi
eventyra
fantasien
finns dei i dag
dei moderne eventyra eller dei gamle eventyra
fokuset er uansett på rett og galt
verdiane og draumane
det er lov å drøyme og kanskje går draumen i oppfyllelse
ære
ta vare på dei svake
vær snill og du skal få dobbelt tilbake
dei gode gjerningane
det er det same no som då
kanskje viktigare i dag
behalde fantasiens verden og la eventyra leve
ikkje alt treng være korrekt
pakke inn virkeligheita og dulle
eller sei det som det er og la det stå til
eventyr og fabel held oss gåande og let oss leike fortsatt
trur eg
snipp snapp snute….

 

DAGENS BLOGGER
i skrivande stund:

Plass nr. 13 = Toveshomecartravelling

Plass nr. 34 =  Lenalykke

Plass nr. 63 =  Joasol

 

Tallene i “dagens blogger” er som de er, fra tidenes morgen, tilfeldig trukket,
da “tankespinn” ikke var som det har blitt i dag

Så blei det til at jeg bare brukte samme tallene –
men hver gang jeg hadde et “tankespinn”-innlegg,

begynte jeg å gå ett tall ned for hver plass –
og siden har det blitt slik – plasseringen rykker stadig nærmere bloggtoppen, topp hundre –

og forbi 😀
Derfor er tallene som de er!

 

Tilbakeblikk til same dato åra før:

19. august 2015 – Skårasalen 1542 moh – i godt lag med Patrick

19. august 2016   Slogen – 1564 moh – i godt lag med tantejente Veronika

19. august 2017 – Teigetua – tur med hunden Leia

19. august 2018 – Skum – Mulevika og hunden Leia

19. august 2019 – Dingle med føttene – mine dikt

19. august 2020 – Tur i solnedgang – Storehanen og Sandvikhornet i godt lag med Eva K og Tove W

19. august 2021 – Reisebrev dag 1 – bobillivet – Lærdal

19. august 2022 – Vemod – mine dikt

19. august 2023 – sommer sommer  bade og…. Hornseten Mulevika Susann og lille hunden Sanna  

19. august 2024 – Pinni

 

 

I ein telefon-samtale her om dagen, sa vedkomande:
“eg er full i covid”- med medfølgande host host hostekule snufs og nesten mista stemme

Og det fekk meg til å tenkje på dei to hardt ramma åra 2020 og 2021

koronapandemien

Kva vi stod i og kva som vart gjort
Eg trur mykje vart gjort rett
Eg tok to vaksiner – fordi eg då jobba i helsevesenet – ikkje fordi eg vart pressa til det, men fordi redsla på ein måte gjorde sitt til at eg gjekk med folkemengda – og av hensyn til kollegaer og pasientar – familie – eldre – og følte det var riktig vei

Ikkje veit eg kva svineinfluensa-vaksina og dei andre vaksinene har gjort med meg – men eg stolar på systemet
Og det er frivillig og anbefalt

Nåkre vaksiner tar ein jo fordi ein skal reise langt og lenger enn langt – ut av Norge og forbi
Andre vaksiner er for andre ting
Og andre vaksiner igjen for tredje ting

Men tilbake til covid
Eg skvatt ved ordet – og fikk ein flash-back
No er vel ein vanlig forkjølelse det same som å ha covid?
Vi testar oss ikkje lenger trur eg?
Vi tek forhåndsreglar som før covid
Heime når vi er sjuke – oppsøker lege osv….
Men, kva som skjer i verden er ikkje enkelt å vite

Det viktige er å ta vare på kvarandre

No føles det som ei evigheit sida – men det er berre TRE år sida liksom

 

 

Stå deg vel